Nyheter

Kari Veiteberg: Gatas biskop

Som biskop i Oslo har Kari Veiteberg fått makt i sine knyttede hender.

Hun har generasjoner med store herresko å fylle. Hun følger en rekke av menn som strekker seg tusen år tilbake år. Men 17. desember vigsles Kari Veiteberg til Oslos nye biskop i hovedstadens domkirke. Går det som hun håper, byr denne søndagen på seks-sju minusgrader og frisk bris innover mot Sørenga, der hun bor.

Da kan hun ta sitt faste morgenbad før hun begir seg i vei til domkirken. Søndagsbadene er en lang tradisjon og holdes ved like hele året. Hun skygger ikke unna. Det er full neddykking ved den offentlige badestranda i Oslos nye bydel uansett hvor kaldt det er i sjøen.

– Full neddykking er det rette ordet, men det er ikkje nokon dåp. Opprinneleg var det måndag morgen vi hadde dette ritualet. Ei venninne meinte at ein slik start på veka ville herde oss til å møte kva det skulle måtte vere. Kvifor det vart flytta til søndag, hugsar eg ikkje. No når eg er blitt biskop, må eg kanskje røre på dagen endå ein gong. Eg har ikkje bil, og det kan bli litt trangt om tid når eg skal ta bussen til Lommedalen kyrkje eller til andre stader der ein biskop må vere.

På Sørenga blir hun boende selv om det står en storslått bispebolig på Blindern til disposisjon. Boplikten for prester og biskoper er opphevet, og Kari Veiteberg lar være å flytte. Fra Sørenga er det bare noen få sykkeltråkk unna bispekontoret, som ligger ved kirkeruinene i Gamlebyen.

Kari Veiteberg virker lite preget av at hun nettopp er blitt utnevnt til biskop når vi møter henne på sørsiden av Operaen. Det er en av disse sjeldne september-lørdagene som har en smak av juli-varme.

Hennes forgjengere i embetet: Ole Christian Kvarme, Gunnar Stålsett og Andreas Aarflot. Det er unektelig en annen stil.

– Vi må finne eit bord der vi kan snakke uforstyrra, sier hun og manøvrerer seg i retning av par stoler ved sjøkanten. Bekymringen over at andre skal høre vår samtale er ugrunnet. Det er stort sett bare utlendinger på bordene ved siden av. Bestilling av vegetarmat og alkoholfritt øl er raskt gjort unna.

Hun har lovet en venninne å være med på IKEA. Vennskap skal prioriteres. Da får de mange intervjuavtalene kortes litt ned. Hennes forgjengere, biskop emeritusene, har de noen gang vært på IKEA?

– Kjem portrettet til å bli skrive på nynorsk, spør hun håpefullt når hun oppdager at det er en sunnmøring som sitter på andre siden av bordet.

– Jeg tror at Dagsavisen har en tradisjon for å ha portrettene på bokmål, men slik jeg kjenner redaktøren, er han ikke så prinsippfast at han forbyr deg å svare på nynorsk.

– Då blir det slik, slår hun fast.

Man aner at det ikke bare er mykhet bak det vennlige smilet. Språkarven er viktig for henne.

Målsak og morgenbad i iskald sjø er ikke det eneste som er motstrøms ved Kari Veiteberg.

Hun dras i mot det som de fleste andre ikke orker, enten i møte med mennesker eller naturelementer.

Når vinterkulden er på sitt verste, har hun gjort det til sin gudstjeneste å rekke ut hånden til forhutlede mennesker som driver gatelangs. Hun har Tøyen-kirken på Oslos østkant som basis for sitt virke som prest. Her har Kirkens Bymisjon gjennom årtier hatt et arbeid som har betydd mye for folk som ikke har vært blant de mest heldige i livet.

– Dette er ein viktig del av familie-identiteten. Annankvar julaftan har vi som familie feira jul i Tøyen-kirken. Eg trur det har sett sterke spor hjå borna våre.

Som den øverste åndelige leder i hovedstaden, håper hun å kunne fortsette med det som gir henne energi, møte med mennesker og deres skjebner er viktig. Bevissthet i omgang med språk og liturgi er en annen side ved stordabuen. Hun ønsker å møte unge og gamle med et språk som alle kan forstå. Til «Skam»-generasjonen sier hun følgende:

– Når vi snakkar om synd, er det viktig å få fram skilnaden mellom synd og skam. Når du syndar mot nokon, treng du å be om tilgjeving og du kan erfare å bli tilgitt. Å synde er konkret. Skam kan du ha, utan at du har gjort noko gale. Mange som ber på skam, skammar seg, kjem og ber om tilgjeving, eller føler på at dei burde ha tilgitt. Dei som skammar seg, treng ofte å høyre noko anna enn fordøming. Det er her Guds velsigning kjem inn. Skam møter vi med å velsigne: Vit at du er sett, vit at du er verdfull og akseptert av Gud.

God-ordene florerer etter utnevnelsen i forrige uke. Blomsterberget ble så stort at Kari måtte ut på gater og streder for å dele på godene. Raushet er biskopens varemerke, sier hennes venner og bekjente.

De av denne avisens lesere som ikke har den ringeste sans for religion, kan bare gjøre seg umake med å bli kjent med biskop Kari. Hun har nemlig tatt mål av seg å bli biskop for hele Oslos befolkning. Det er godt mulig hun vil klare det. Hun kan ha stoff i seg til å sprenge alle forestillinger folk flest måtte ha om biskoper i Den norske kirke.

Det moderne norske folk virker sultefôret på åndelige lederskikkelser, men de tar ikke i mot hvem som helst. De siste årene har ikke biskopene nådd opp, sammenlignet med personer som Per Fugelli og Frank Aarebrot.

Kanskje er biskop Kari med sin uforutsigbarhet og standhaftighet i stand til å fylle noen av de rommene som disse etterlater seg. Biskopen i Oslo er ikke lenger automatisk leder av bispekollegiet, men har likevel en større mediearena å spille på enn de øvrige elleve. Forholdet til kongefamilien er en del av dette bildet. Gunnar Stålsett skapte en særegen medieplattform etter at han viet kronprinsparet.

En biskop befinner seg hele tiden mellom barken og veden. Han eller hun skal både kommunisere med de som befinner seg trygt innenfor kirkens vegger og de som er langt utenfor.

– Hvordan vil Oslo merke at vi har fått en ny biskop?

– Eg vil jobbe for at alle gode krefter i denne byen samler seg om å gjere hovudstaden til ein varm og god by å bu i. Kyrkja har ein viktig posisjon i så måte, fordi vi har truverde på nestekjærleik og omsorg. Det har vore kjekt å merke at bispefunksjonen blir sett på som viktig. Blomsterbukettar frå ordførar og fleire etatar fortel noko. Helsingar frå muslimske trussamfunn og Det mossaiske trussamfunnet gir også eit bilete på mangfaldet i denne byen. Eg gler meg verkeleg til å ta fatt.

– Et grunnleggende spørsmål, biskop: Hvorfor skal Dagsavisens lesere, enten de bor i Groruddalen, på Sørenga eller på Ris, beskjeftige seg med Gud?

– For meg handlar det om å søke inn i eit kraftfelt. Gudstrua gir ein himmel over livet, og kyrkja samlar menneske i glede og sorg, bøn, ord og måltidsfelleskap. For mange er gudstrua det som styrkjer livsmotet. Nåde, frelse, forsoning og håp trengs i denne verda.

– Kommuniserer ordet «frelse» i 2017?

– Det er eit ord eg er veldig glad i. Eigentleg er ordet norrønt og betyr «fri hals». Lenkja rundt halsen til slavane vart kutta av. Frelse er å bli sett fri, fri hals!

– Når vi først er i gang med vanskelige, teologiske begreper. Kan du forklare hva som ligger i Guds allmakt, det er et ord som brukes i trosbekjennelsen?

– Eg trur mange slit med dette ordet. Særleg etter vond og brå død og når vi ser utover verda: Kvifor greip eller grip ikkje Gud inn? Kyrkja vedkjenner Gud som skapargud, ein Gud som står bak alt det skapte. Men allmakt er også avmakt. Kyrkja vedkjenner og Jesus Kristus: «vart krossfest, døydde, gravlagt og stod opp att». Her kjem den medlidande, solidariske Gud til syne. Gud som gret.

– Ber du for å påvirke Gud eller for å bli påvirket av Gud?

– Eg trur eg gjer begge deler. Bøn handler ikkje om å få det ein har lyst på, men om å lukke opp for Gud i livet vårt. Eg ber i laupet av dagen ei tredelt bøn med takk, hjelp og tilgi.

– I noen av kirkene i det bispedømmet du nå får ansvaret for ber man for eksempel om «godt og tjenelig vær». Er det virkelig Gud som styrer været ned til minste detalj?

– Dette er ei gamal bøneformulering som er brukt gjennom fleire generasjonar. Kva ord og formuleringar vi brukar i gudstenesta er viktig, ikkje minst i kommunikasjonen med dei som ikkje er fortruleg med «stammespråket». Dette er noko av det eg gler meg til å arbeide med. Det er vel kanskje denne kompetansen som gjorde at eg fekk jobben.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Man merker raskt at Kari Veiteberg veier ordene sine på gullvekt når hun skal formidle teologiske begreper. Hun har det med seg fra barndommen. Hjemmet på Stord var preget av tro og liv skulle forenes på en sunn måte.

– Dersom dine foreldre, Ragnhild og Karl, hadde kirkelige karriereambisjoner for barna, kan man ikke si at de hadde flaks. Fire jenter var vel ikke å mye å stille opp med under datidens syn på kvinnelige prester hos de høye, kirkelige herrer?

– Eg skulle nok ynskje at mor hadde fått oppleve bispeutnemninga. Ho døydde for to år sidan, men var ei dame som hadde sine meiningars mot. Ho var med både i bispedømeråd og kyrkjeråd. Foreldrene mine var kyrkjefolk, men gjekk ikkje på bedehuset. Det var ein flott oppvekst, men eit stort aldersmessig spenn mellom fire søstre. Den eldste er fødd i 1955, den yngste i 1967.

– Fire søstre må vel være dobbelt så spennende som to. Ville Åsne Seierstad kunne ha laget en leseverdig roman om søstrene Veiteberg?

– Ho kunne nok ha funne noko som er pirrande, men råstoff for romanar er ikkje så lett å få auge på i min familie. Vi er ganske godt forlikte. No på seinsommaren var vi fire systrene på ein lang fjelltur saman. Vi gjekk frå hytte til hytte i fem dagar. Turistforeininga sytte for maten, og vi sysla med vårt slik vi gjorde i barndomen. Kvar kveld spelte vi kort. Det er ein lang tradisjon i familien og er ein fin måte å vere saman på. Vi er samde om at vi må søkje til kvarandre no som vi ikkje lenger har foreldra våre som naturleg samlingspunkt.

– Litt dramatikk ble det vel når ektemannen til din lillesøster, Sturla Stålsett, ble din argeste konkurrent til bispestolen?

– Anne er gift med Sturla, men ho er også mi syster. Ho er ei avslappa dame. «Eg vonar at begge vinn», sa ho.

– Var det slik at den nære konkurransen i familien kunne ha ført til at du sa nei på spørsmålet om å si ja til nominasjon?

– Eg fekk ikkje vite kven andre dei hadde spurt, så eg måtte ta stilling til om dette var noko eg hadde lyst på utan å tenkje på at andre kunne ha sagt ja. Eg har vore i bisperacet eit par gongar tidlegare, mellom anna i Bjørgvin og Sør-Hålogaland. Det er ein tung og omstendeleg kyrkjeleg prosess og kandidatane må kunne sjå for seg at dei skal stå i dette i nær eit halvt år, og kanskje ikkje bli den som vert valt. Eg valde å seie ja og er glad for det.

Ansettelsesprosessen hun viser til, er så avgjort ingen søndagsskole. Kandidatene blir målt og veid etter alle kunstens regler. Hundrevis av kirkelige ansatte og menighetsråd skal si sin mening, og prosesssen går over flere måneder etter at bispedømmerådet har nominert fem kandidater. Den såkalte grasrota gikk for Kari. Det gjorde også bispedømmerådet, men blant de sittende biskopene var ikke støtten så sterk. Åtte av dem satte domprost Anne-May Grasaas på førsteplass, to gikk for Kari Veiteberg, og to for Sturla Stålsett.

Ansettelsen som biskop kommer på et greit tidspunkt for 56-åringen, som er gift med teologen, forfatteren og Ludvig Holberg-eksperten Rolv Nøtvik Jakobsen.

De to barna har flyttet hjemmefra. Sønnen Anders har reist til Basel for å bli operasanger. Datteren Johanne bor i Oslo og studerer kriminologi med vinkling på kjønnsperspektivet.

– Foreldrene våre oppmuntra oss sterkt til å ta utdanning. For meg vart det teologien, men eg tok og eit mellomfag i teatervitenskap. Det var ein lykkeleg kombinasjon, fordi eg kunne ta med noko frå begge faga då eg skreiv doktorgrad om liturgi og gudstenesteliv. «Kunsten å framføre gudsteneste», heiter avhandlinga. Gudstenestelivet meiner eg er eit sentralt utgangspunkt for alt teologisk arbeid.

Kari Veiteberg omtaler seg selv som feminist og er opptatt av frigjøringsteologi i teori og praksis.

– Eg står med begge beina planta på jorda og kyrkjegolvet og er synst det er viktig å ha eit perspektiv nedanfrå på det som skjer. Eg er ikkje åleine i ambisjonen om å lyfte kvinner lenger opp. Born og eldre, og!

– Og du ble den biskopen som sikret at det nå er like mange kvinner som menn i bispekollegiet. Ledende biskop er også kvinne, så nå har dere flertall om dere vil bruke det til noe?

– Det blir vel kanskje ikkje så aktuelt, men det gir ein god kjensle at vi er komne så langt. For 25 år sidan fekk eg ikkje oppfylt mitt ynskje om å bli ordinert til prest på heimstaden min. I studietida mi var han som då var biskop i Bjørgvin imot kvinnelege prestar. Eg måtte til Trondheim og Nidarosdomen for bli å ordinert av biskop Finn Wagle. For meg og familien var dette sårt, men no må vi glede oss over at vi er komne så mykje lenger.

Kari Veiteberg har brukt mye tid på å finne ut hvordan Bibelens kvinner blir presentert. Hun har skrevet to bøker, «Kvinner i Bibelen» og «Evas døtre». Selv om hun er blitt biskop har hun ikke sagt farvel til tanken å skrive flere bøker. Det siste året har hun gjort unna to semester i Fagforfatterstudier ved HiOA.

– Mange sier at du er Norges svar på pave Frans, som har snudd opp ned på pompen og prakten i Vatikanet, og har markert seg med en sterk sosial profil. Hva tenker du om pompen og prakten som omgir vigslingen av en biskop?

– Eg likar det ikkje, men tenkjer fylgjande: Mange av dei som eg er blitt kjent med i gatearbeidet er no stolte over at det er eg som er blitt biskop. Kan vigselsseremonien i desember vere til oppmuntring for dei, så får både eg og andre tåle at det er eit arrangement som har ein dåm av annan tid. Kan den storslåtte bispekåpa varme nokre forfrosne, så har ho i alle fall ein funksjon.

– Når paver velges tar de et navn som programerklæring. Frans identifiserer seg sterkt med fransiskanerne som ble grunnlagt av Frans av Assisi. Hvis Den norske kirke hadde en tilsvarende tradisjon for sine biskoper, hvilket navn ville du tatt?

Hun nøler ikke et sekund.

– Det måtte bli biskop Sunniva. St. Sunniva var ei kystkvinne. Det er eg også. Eg har så stor sans for den jord- og havsnære keltiske eller skotsk/ irske trustradisjonen. Tenk at Sunniva kanskje kom over havet til ei lita forblåst øy ved Stad på 900-tallet. Der ville ho bu for å forkynne evangeliet til norske vikingar.

– Det er et stykke fra Selja til Sørenga. Hit kunne Bjørnar Moxnes dratt på rikmannssafari. Skulle du ønske at du bodde på et sted som var mindre preget av både gammel rikdom og nyrike?

– Eg har snakka mykje om at Jesus er hjå dei fattige og hjelpelause, men det er ikkje noko problem for meg at vi bur på Sørenga. Det var like dyrt på Enerhaugen. Vi har hatt flaks. Foreldrene mine kausjonerte for vårt første husvære til 770.000 kroner. Det har kasta mykje av seg. Men eg tenkjer med skrekk og gru på unge som skal inn på bustadmarknaden her i Oslo.

– Eg vonar det kjem ordningar som gjer det mogeleg for ein minstepensjonist, eller ein tjueåring å bu greit i byen vår.

– Kan en biskop snakke om flaks? Heter det ikke «Gud har velsignet meg rikelig» i kirkelig språk?

– Eg prøver å bruke eit språk som ikkje er ekskluderande, både i daglegtalen og når eg preikar og er liturg.

– Men er det ikke ekskluderende når kirken så høyt og tydelig roper at Gud er hos de fattige? Hvor lav formue må man ha for å høre til i Guds rike?

– Kyrkja si oppgåve er ikkje å støyte folk frå seg. Vi skal tenke godt gjennom korleis vi snakkar både om fattigdom og rikdom. Det er ikkje galt i seg sjølv å vere rik, men kyrkja må vere tydeleg på at rikdom skal forvaltast, til alles beste, det gjeld både privat og i nasjonal samanheng.

– Ved ansettelsen sa du at kirken ikke må være redd for å være politisk. Kan du fortelle hva du stemte ved siste valg?

– Det ville vere feil av meg å fortelle det. Det vil lett bli oppfatta som eg tilrår eit bestemt politisk parti. Eg skal vere biskop for alle. Kva eg røystar, skal eg halde for meg sjølv. Men eg kan fortelje at professor og politikar Berge Furre har vore eit av mine stor ideal. Han kombinerte tru, fag og politikk på ein svært truverdig måte.

Kari Veiteberg signaliserer at IKEA kaller. Besøket til kommersens høyborg skal gjennomføres. Om IKEA-bussen går når tusenvis av maratonløpere er ute i Oslos gater, har hun ikke sjekket. Oslos nye biskop tar problemene når de kommer. Kystkvinnen fra Stord har vært ute i stormer tidligere, og hun nøler ikke med å bevege seg ut i frådende vann, selv om det er aldri så kaldt.

5 favoritter

Musikk: Annie Lennox, Aretha Franklin, Nick Cave og Source of Chistmas/Summer

Film: Dag Johan Haugeruds «Som du ser meg»

Bok: Vigdis Hiorth og «Sovjetistan» av Erika Fatland

Mat: Kvit fisk, østers og salat

Sted:

Stovegolvet

(703 m o h )

Mer fra Dagsavisen