Annonse
Brede Hangeland sjekker at ballen fra Tarik Elyounoussi går inn i nettet i en VM-kvalifiseringskamp mot Kypros. FOTO: HÅKON MOSVOLD LARSEN/NTB SCANPIX

Kapteinens politiske vekkelse

KOMMENTAR: Brede Hangeland står fram på Ap-landsmøtet og fronter fellesskapets verdier. Har ballen vært spilt så lenge på høyresiden at den nå spretter tilbake? spør Bjørn G. Sæbø i denne kommentaren.

Annonse
Rogalandsavis

Fotballen er blitt penge­fiksert, individfokusert og vestkantorientert. Da er det en god nyhet at eks-landslagskaptein Brede Hangeland står fram som et politisk menneske. Det var Ap-landsmøtets største øyeblikk da den lange siddisen dukket opp på scenen i Folkets Hus i Oslo. Klassisk oljeunge, født i Houston i Texas, skole-flink og en mann som har fått nok ut av Premier League-karrieren i Fulham og Crystal Palace til å spille golf resten av livet. Er Brede Hangeland blitt et idrettsikon Ap kan pynte seg med i valgkampen? Eller er det kanskje omvendt? Har ballen vært spilt så lenge på høyresiden at den nå spretter tilbake? Norsk fotballs største trenernavn – Kjell Schou-Andreassen, Nils Arne Eggen og Egil «Drillo» Olsen – har vært fellesskapets menn og tilhørt den siden av politikken Brede Hangeland nå bekjenner seg til. Ved siden av Eggens godfot-teori er «Schouen»s standardspørsmål til nye spillere – «kem e’ du goe samen med?» – en av de viktigste tesene i norsk idrett.

Det har aldri vært lange sprang fra klasse, politikk og religion til fotball. Fotballens over hundre år gamle grep om massene kan gjøre sporten til et våpen, som i det tidligere Jugoslavia under borgerkrigen på 90-tallet. De religiøse konfliktlinjene er knapt tydeligere enn under The Old Firm – lokaloppgjørene mellom Glasgow Rangers og Celtic – eller regionalt og historisk mellom katalanske Barcelona og den fascistiske diktatoren Francos favorittklubb Real Madrid. Brede Hangelands grandonkel, Frankrike-proffen Inge Paulsen, markerte holdning da han rett etter andre verdenskrig gikk fra Viking til Vidar. Paulsen var misfornøyd med at Viking-ledelsen lot landssvikere kjempe om en plass på laget.  

Det er snart 18 år siden Vålerenga snudde 0–3 til 3–3 mot Besiktas i Istanbul og senere slo den tyrkiske storheten ut av europacupen. Det er 14 år siden Viking ydmyket Chelsea 4–2 i Stavanger, og her kommer fotballpolitikken inn i bildet. Det har knapt vært mer usannsynlig at norske klubber som Vålerenga og Viking får møte de europeiske gigantene i tellende kamper. Gapet mellom en nyfattig klubb som Viking og en velstående klubb som Rosenborg er tilsynelatende stort. Det neste nivåspranget er mye større. Fra trøndernes 260 millioner i omsetning til for eksempel West Ham – en middelhavsfarer i Premier League – var differansen på nærmere 1 milliard kroner i 2016. Pengene er fotballens mål og middel, og sjarmen ved et spill der David slår Goliat i hvert fall én av 100 ganger, forvitres raskt.

Brede Hangelands politiske vekkelse kommer i forlengelsen av en rekke kronikker, blant annet sammen med Marit Bjørgen, der han slår et slag for breddeidretten. Hangeland er en helhjertet forsvarer av enerettsmodellen som gir Norsk Tipping spillmonopol. Etter å ha tilbrakt tusenvis av timer på Lassa stadions baner har Hangeland førstehåndskjennskap til idrettsanleggs viktigste finansieringskilde. Mens egotripperne John Arne Riise og John Carew har frontet de utenlandske spillselskapene i Norge, går Hangeland ned i forsvar for fellesskapsverdiene. Er egoismen på retur? Snakker vi dugnadsforeldre versus Inge Andersens sluttpakke?

Norge trenger neppe flere idrettsstjerner som idrettspolitikere, men vi trenger Brede Hangeland, Ole Gunnar Solskjær og Marit Bjørgen som talspersoner for idrett som fellesskap. Idrett drevet av kloke ledere greier å håndtere de gode 12-åringene og de mindre gode 12-åringene – ikke minst fordi verken kropp, hode eller talent er utviklet ved inngangen til puberteten. Ledere som skaper en arena der talentene får noe å strekke seg etter samtidig som de er i en klubb der de ikke fullt så flinke kompisene også vanker, er en modell tilpasset et samfunn der fellesskap betyr noe. Brede Hangeland og Ole Gunnar Solskjær er prominente eksempler på to fotballspillere som utviklet seg i sine dugnadsdrevne lokalklubber. De ble ikke fisket opp som barn og sendt til de internasjonale storklubbenes oppdrettsanlegg kalt akademier, men gikk gradene i de lokale breddeklubbene Vidar og Clausenengen.

Flere kvelder i uken samler jeg og noen andre fedre over 20 17-åringer til trening og kamp, slik vi har gjort siden gutta begynte på barneskolen. Noen tok fotballmessig av og er på et høyere nivå enn vårt, andre tok turen ned til oss i juniorfotballens 2. divisjon fordi miljøet er godt og det er her kompisene vanker. Og kanskje viktigst av alt: Laget vårt er en del av integreringsmaskineriet der flyktninger spiller ball med jevngamle norske ungdommer. De tar på seg den mørkeblå Viking-drakten med samme stolthet og feirer mål med like intens glede. Fotballbanen er snart den eneste arenaen så ulike unge menn kan møtes og komme overens. Det er fellesskapet der flyktningen som aldri vil få råd til sin personlige fotballtrener eller fotballskole i Barcelona – er god sammen med vestkantgutten.

Annonse