Annonse
Mats Danielsen, (Frp), til høyre, og Frode Myrhol (FNB) mener det er på tide å endre på retningslinjene for trehusbyen fra 2011. Arkitekt Per Th. Grimnes er uenig. – Det skapes inntrykk av at reglene er skapt av administrasjonen og tredd nedover hodene på innbyggerne. Det er ikke tilfellet. Retningslinjene er kjempet fram av Trehusbyens egne borgere, skriver Grimnes.

Ikke et museum

DEBATT: «Ikke et museum». Denne overskriften slår mot oss i Rogalands Avis mandag 13. Det gjelder Trehusbyen. Vi som bor her sperrer øynene opp. Et MUSEUM, selvsagt ikke. Trehusbyen bobler av liv, og vi trives her.

Annonse
Rogalandsavis

Av Per Th. Grimnes, sivilarkitekt

Oppslaget er basert på en samtale mellom journalist Caroline T. Gilje og politikerne Mats Danielesen, Frp og Frode Myrhol, FNB.

Det er et oppsiktsvekkende prinsipp de tar til orde for: Regler som folk gir blaffen i bør fjernes, eller i det minste liberaliseres. Med referanse til Trehusbyen betyr en liberalisering, etter min mening, å spolere den effekten retningslinjene har. I hvert fall når det framholdes at endring av fasader ikke bør rammes av kravet om byggemelding.

LES OGSÅ: – Stavanger skal ikke være et stort museum

Fjernes dette kravet kan en som nabo aldri vite hva som plutselig kan dukke opp på nabotomter. Vi vet at slikt kan være svært belastende for et naboskap. Vi står overfor et kjent dilemma: Frihet for en part kan bety ufrihet for andre. Forutsigbarhet er en nødvendig basis for trivsel.

Kanskje Frp og FNB ikke har kjennskap til utviklingen som har funnet sted i Trehusbyen, fra da politikerne tidlig på 1980 tallet kunne stå fram og si ”Riv raben”, til bystyret etter årelange grasrotengasjement, enstemmig vedtok en helhetlig politikk for: ”Vern og videreutvikling av kvalitetene i Trehusbyen”. Det var i 1995.

Bakgrunnen for bystyrets ønske om å sikre og videreutvikle kvalitetene i Trehusbyen er kort fortalt denne:  Etter kommunesammenslåingen i 1965 falt folketallet i de sentrumsnære bydeler fra vel 50 000 innbyggere til det halve i løpet av et par ti år. Parallelt fant det sted en forgubbing. To skoler ble vurdert solgt fordi elevtallet sank dramatisk. Årsakene kom etterhvert for en dag og det var slettes ikke kommunens administrasjon eller politikere som fant ut av dette, men innbyggerne selv.

LES OGSÅ: Huseier: – Praksisen føles urimelig (RA+)

Det pågikk i 1970 årene en uhemmet kontorisering og parkering i Trehusbyen. Sjenerende fremmedtrafikk fulgte med. Huseiere fikk gjøre med husene det som falt dem inn. Ofte ble stilriktige dører og vinduer røsket ut, husmorvinduer kom i stedet og karakteristiske stildetaljer ble flådd av fasadene. Mange opplevde dette som vandalisering, en snikende forslumming med tap av bokvalitet, trivsel og eiendomsverdi.  Det vokste på 1970 tallet fram et grasrotopprør mot denne utviklingen. En rekke beboerforeninger ble etablert, alle med formål å sikre kvalitetene i eget bomiljø. Foreningen Vårt Stavanger samordnet det hele og fikk stor betydning med hensyn til å definere krav om en miljøvennlig politikk og retningslinjer som kunne sikre et godt bomiljø. Smått om senn ble dette fulgt opp av Stavanger kommune. Det ble innført boligsoneparkering og forbud mot kontorisering.

Politikken i Trehusbyen gir resultater.

Folketallet har øket jamt, unge flytter til og barnetallet har steget radikalt. Alle skoler er fylt. Det har gitt grunnlag for rehabilitering av de gamle staselige skolebygningene. Dagens miljøfokus samsvarer med satsingen på Trehusbyen. Her bor folk tett, de utnytter eksisterende infrastruktur, kan gå og sykle til det meste og bidrar mer enn noen til aktivitet i Stavanger sentrum.

 

Annonse