Noen spann maling plukket ut etter kunstneren Craig Flannagans fargepalett, er blitt Stavangers største suksess innen byutvikling de siste tiårene. Smålåtne trehus i elleville farger har tiltrukket seg folk, og der det er folk kommer det som kjent enda flere folk. Den før så triste og mennesketomme Øvre Holmegate er mot alle odds blitt en internasjonal attraksjon.
Fargegata verken bør eller kan kopieres andre steder i Stavanger, men de næringsdrivende og huseierne i sentrum kan med fordel se opp fra bøttene med hvitmaling, ta en prat med Byantikvaren og la seg orientere om hva som er lov og ikke lov i Nord-Europas ledende trehusby.
Stavanger sentrums tiltrekningskraft hentes ikke fra det såkalte Tusenårsstedet eller andre mer eller mindre vellykkede gigantprosjekter, men i gågatene og butikkene og kafeene som har flyttet inn i trehusene. Spesielt etter oljeprisfallet som satte inn høsten 2014, har sentrumshalvøya og Stavanger øst formelig boblet over av tiltakslyst. Det som er nedpå, som kan deles og er genuint, har fått bedre vekstvilkår.
Artige steder som Moogoo på hjørnet av Kirkegata og Valberget, er blant etablissementene som gjør Stavanger til en attraktiv by, samtidig som isbaren har fått en nokså velfortjent skrape fra Byantikvaren for sitt fargevalg. Det velmente forsøket på å skille seg ut ved å male deler av huset rosa, er i strid med de kommunale bestemmelsene for fargevalg i Stavanger sentrum.
Hvitt er dessverre blitt standardfargen for trehus i Stavanger. Hvitt var den dyreste malingen og et uttrykk for velstand og herskapelighet, mens byens opprinnelige fargepalett med jordfarger, gult og grønt, blått, rødt og dus rosa, egentlig er spenstig nok. En større historisk bevissthet blant huseiere og gårdeiere vil gi en mer fargerik by – og ikke minst sørge for at husenes fortid blir holdt i hevd.