Himmelen over Hillevåg

HILLEVÅG (Dagsavisen): – De har faen meg revet det! sier Tore Renberg overrasket, og ser ut over en byggeplass der det engang har stått et bolighus.

– Det var akkurat det huset! Jeg gikk i disse gatene og gjorde research, og når jeg kom hit, tenkte jeg: Her! Her bor Hillevågsgjengen. Men nå er det revet. De bygger vel leiligheter her, konstaterer Stavanger-forfatteren.

Fredag kommer Renberg med «Skada gods», den tredje romanen i serien om Jan Inge, Rudi og de andre kjeltringene i Hillevågsgjengen. De to foregående bøkene i serien ble kritikerroste bestselgere og skapte en ny giv for Renbergs forfatterskap. Samtidig kommer Renberg også med ny popplate, «Ein dag te», der man finner kriminelle og outsidere i flere av sangene.

Derfor har vi dratt sammen med Renberg til Hillevåg, utgangspunktet for disse bøkene, en bydel som oljerikdommen glemte, bare fem minutter fra Stavanger sentrum. «Nærmer meg vel Hillevåg her, ja. De store flotte bilene er vekke», som en av skurkene til Renberg sier i starten av romanen.

Her er det få nyoppussede fasader. Vi rusler ned mot fjorden mellom hus, gater, butikker og industrilokaler hvor man lett kunne sett for seg Hillevågsgjengen holde på. De tar speed, spiller 80-talls metal, har vill sex, gjør innbrudd, driver utpressing, og i den nye boka: enda verre ting.

– Det kunne foregått i disse husene. Folkene mine er vokst opp her, sier Renberg.

Ikke virkelig

Selv om skikkelsene og miljøene har rot i et gjenkjennelig Stavanger-miljø, understreker Renberg at dette ikke er dokumentarisk.

– Dette er ikke virkelighetslitteratur. Jeg skriver en mytologi om Hillevåg. Jeg har tatt et sted og gjort det til noe, sier Renberg.

I bøkene hans er det ingen gatenavn eller adresser i Hillevåg, derfor tar vi heller ikke bilde av huset der Renberg fant gjengen sin. Han vil ikke bidra til å utpeke enkeltsteder eller personer her, og er klar over faren for å henge ut en ganske vanlig bydel der vanlige folk lever vanlige liv.

– Det jeg skriver om Hillevågsgjengen kan ha en stigmatiserende effekt her. Det er jeg klar over. Men jeg rakker ikke ned på de jeg skriver om. Jeg har omsorg for karakterene mine, alle som leser bøkene mine merker det. Jeg liker alle jeg skriver om. Det er derfor jeg holder på med dette, sier Renberg.

– Og jeg har ikke hørt noe negativt fra folk her ute i Hillevåg. Men jeg har hørt masse fra folk i det såkalte miljøet – småkriminelle og junkier – de synes det er stas at noen ser dem og skriver om dem.

Plate samtidig

Ved siden av forfatterskapet har Tore Renberg jevnlig gitt ut plater med forskjellige band, i 2016 ga han ut popplate under eget navn med egenskrevne låter på norsk. Fredag kommer oppfølgeren «Ein dag te», spilt inn sammen med blant andre Odd Nordstoga og flere fremstående musikere. At både bok og plate kommer samme dag, er av pragmatiske årsaker, forteller multiartisten:

– Jeg hadde holdt på med boka i fire år og plata i to år, så ble begge ferdige i løpet av sommeren. Da kunne jeg jo ikke gi ut bok i september og plate i november, og jeg ville ikke utsette noe til neste år, da skal jeg drive med andre ting. Så jeg ga beskjed til plateselskapet at jeg ser ikke noen annen utvei enn å gi ut begge deler samtidig.

I flere av de historiefortellende sangene på «Ein dag te» er det et par skikkelser som like gjerne kunne vært hentet fra Hillevåg-bøkene. Dessuten har Renberg skrevet en sang om Nokas-ranet, og en sang om brødrene Kouachi, som utførte Charlie Hebdo-massakren. En tematisk sammenheng er Renbergs interesse for livet til den kriminelle, framfor kriminaliteten i seg selv.

– Jeg har fundert mye på hvordan hverdagen til kriminelle er: «Klokka fire må jeg hente i barnehagen. Rekker jeg å spane på stedet der vi skal gjøre brekk i kveld? Ja, det går akkurat. Så kjører jeg guttungen på fotballtrening før jeg drar og banker opp han fyren på Tasta» – ja, det er sånn! Ikke for alle, men for yrkeskriminelle. Jeg har snakket med folk som har et sånt liv. Og de bor for eksempel i Hillevåg, sier Renberg.

Purk og kjeltring

En av hovedpersonene i bøkene er politietterforskeren Tommy Pogo, som har litt for gode kontakter i Hillevågsgjengen, og denne gangen tipper helt over på andre siden av purk/kjeltring-skillet.

– Når jeg så hvordan Eirik Jensen-saken ble rullet opp, samtidig som jeg skrev ferdig denne boka, tenkte jeg: Livet imiterer kunsten igjen. Og det er bra, det betyr at jeg har truffet noe. Jeg har hatt værhårene ute i litteraturen min. Forfatterskapet mitt er avhengig av en relasjon til samfunnet for å fungere. Akkurat sånn var min politimann, uten at det var tilsiktet, sier Renberg, som sier han driver samfunnskritikk gjennom Hillevågsgangsterne.

Kriminell samfunnsstemme

– I alle disse tre romanene har jeg sendt Hillevågsgjengen ut for å undersøke samfunnet. De er kommentariatet fra kloakken, de snur alt opp ned, og det gir meg litterær energi. Middelklassens kommentariat kjenner jeg, jeg vet hva de vil mene. Men hva Hillevåggjengen vil mene, det er interessant. For eksempel stemmer de KrF. Fordi de er konservative, de er redde for forandring, de tror på familieverdier, sier Renberg.

Vi har forflyttet oss til kjøpesenteret Kilden, med utsikt over hele Hillevåg, hvor Renberg konstaterer:

– Jeg er sikker på at flertallet av dem som sitter her på kafeen på Hillevåg tenker nøyaktig det samme som Hillevågsgjengen: «Nå e’ det for gale». «Unge jenter går halvnakne på byen. Guttunger ser porno på internett. Alt har gått av skaftet. Verden står ikke til påske». Det tenker Hillevågsgjengen også. De representerer en gjenkjennelig samfunnsstemme, trikset er at de er kriminelle. Og bare i litteraturen kan det fungere. De gir meg muligheten til å diskutere samfunnet fra en annen kant.

Slitsomme å skrive om

En fjerde og siste roman om Hillevågsgjengen er planlagt, men nå trenger forfatteren en pause fra det kriminelle livet:

– Jeg elsker disse folkene, men de er veldig slitsomme å skrive om. De bråker og styrer sånn. De gyver løs på sin egen forfatter. Det krever overskudd av meg. Og jeg har tilgang til halvt maniske perioder som jeg får hjelp av her. Men jeg kan ikke være der hele tida. Så nå tar jeg ett års pause fra Hillevågsgjengen.

I vår satte Renberg opp sitt andre stykke på Rogaland Teater, «Indianer». Det fikk gode kritikker og ble godt likt blant publikum, rettighetene er solgt til et svensk agentur, og nå satser Renberg videre på teater.

– Jeg regner meg selv som ordentlig dramatiker nå. Det neste året har jeg tenkt å jobbe ordentlig med dramatikk.

– Bok, plate, teater – er det noe Tore Renberg ikke kan?

– Alt annet! Da jeg var 14, spilte jeg barneteater på Rogaland Teater, samtidig spilte jeg fiolin i orkester og sang i rockeband, og om nettene skrev jeg dikt, sangtekster og noveller. Det er disse tingene jeg kan. Teater, musikk og litteratur. Jeg vet at jeg kan synge og spille, men jeg vet også at jeg må overbevise folk om det. Og når jeg lager musikk, vet jeg at jeg blir tatt hardere av kritikerne. Men det fikser jeg.

Fra fest til bakrus

Handlingen i «Skada gods» er lagt til jula 2012, i et Stavanger som renner over av oljepenger, mens Renbergs småkriminelle strever med både ytre press, interne stridigheter og eksistensielle kvaler.

– Dette romanverket ble påbegynt mens Stavanger var på fest, og så fullføres det i bakrusen, konstaterer Renberg, som ga ut den første boka i serien i 2013, like før oljekrisa slo inn.

– Fram til oljekrisa i 2014 var det så mye penger i denne byen at alle fikk, og Stavangerfolk begynte å innbille seg at sånn skulle det alltid være, de trodde de hadde fortjent dette. Disse bøkene foregår midt i denne jubelen, og den forstummet mens jeg skrev. Alle visste jo at dette kunne ikke vare evig, likevel trodde Stavangerfolk at det ikke kunne ramme oss. Vi var så steinrike, vi trodde vi var kommet over i det lovede land, vi var berget. Og Stavanger er et Norge i miniatyr, sier Renberg:

– I denne valgkampen var jeg blant dem som var enig med Jonas Gahr Støre: Vi har fått et kaldere samfunn. Så får de bare håne han for det i mediene. Men jeg er enig i den beskrivelsen, og jeg misliker at samfunnet er blitt sånn. Mitt svar blir: Kunsten er et varmere sted, et rausere sted, et rikere sted. Et eller annet sted i samfunnet må alle folk kunne bli sett. Kunsten kan være det stedet der folk blir sett. Og dette er romanen om de jeg gikk i klasse med, de som ikke klarte skolegangen, som ikke fikset det normerte livet. De folkene har jeg lyst til å rekke ut en hånd til.

Spiller på Café Sting fredag 29. september.