Nyheter

«Heimstaddikt» med toner fra fortiden

Det hender at tidens tenner forsyner seg grovt. Etter min oppfatning har det skjedd med det såkalt selvbiografiske dramaet «Glassmenasjeriet» av Tennessee Williams.

Anmelder Engwall Pahr-Iversen

Det er en slags form for «heimstaddiktning» som springer rett ut fra fortidens forhold i de hvite fattigkvarterene i sørstatene.  Det dreier seg om familien Wingfield som er offer for sin egne og ulike utopiske drømmer.

Mor Amanda drømmer om at hennes handikappede datter skal bli gift oppover i det økonomiske hierarkiet, og oppnå det som hun selv ikke maktet, men hvor hun i sin fantasiverden er blitt til den omsvermede «southern belle» som var datidens honningkrukke. Alle potensielle plantasjearvinger flokket seg om henne for tydeligvis å få en sup av hennes nektar.

Datteren Laura har i tillegg til sin fotskade med etterfølgende sjenanse, også krøpet inn i sitt selvskapte glassbur og sine minner om den gang hun mente at hun nesten fikk en date med den mest populære eleven på hennes «high school», kapteinen på baskettball-laget. Oftere var det vel for øvrig quarterbacken på football-laget som ble elev-valgt til å være skolens «most popular».

Sønnen Tom har sine «kinodrømmer» om å komme vekk fra den familiære tristesse og sin nitriste og ensomme tilværelse blant arbeiderne på skotøylageret, og realisere sine ønskemål om å dikte, «Shakespeare» som han ble kalt på high school av den eneste skolekameraten han den gang hadde. Tom vet imidlertid at skal han komme vekk, må han hogge over den gordiske forsørgerknuten som moren binder han fast med, og som han selv føler seg knyttet til søsteren med livsvarige bånd.

Til denne sjelsskadde og forknytte familien, inviteres det en såkalt alminnelig fyr som mor Laura straks ser for seg som en fremtidig husbond for datteren. Det er Toms periodiske venn fra skolen - og hans nåværende sjef på skotøylageret - som Tom er blitt mors-pålagt å invitere til middag. Gjesten Jim er også identisk med Lauras drømmekjæreste i skoletiden.

Jim var i sin tid blitt valgt til den avgangseleven som var «most likely to succeed», men uten at den forventningen på noen måte ble oppfylt. Jim var imidlertid sikker på at han skulle nå opp og fram hvis han bare tok et «kommunikasjonskurs», eller som vel faget het på hans «high school»: «public speaking»

Da jeg så Rogaland Teaters versjon av «Glassmenasjeriet» for 21 år siden, minnes jeg at det ble spilt på såkalt tradisjonelt vis – alt skjedde på scenen i samme dekorasjon, men med en effektfull bruk av lyset.

Nå har regissøren tatt bruk i bruk både scenen og publikumsområdet i Teaterhallen, hvor de fire medvirkende skuespillerne også fremstår som kommentatorer til og forklarere av, spillets og handlingens gang. Det er et godt og klokt grep som knytter handlingen tettere sammen. All dramatikk har vel i sin grunnakkord et krav til utvelgelse og konsentrasjon – sånn sett i tråd med hjemmebrennerens mantra: destiler, destiler destiler …

For 70 år siden anmeldte den senere oversetteren av «Glassmenasjeriet», dikteren Inger Hagerup, oppsetningen på Nationaltheatret. Hun konkluderte med at «det ligger ikke lite skjult dynamitt i "Glassmenasjeriet", og en hadde en mørkere klang i ørene enn singlingen av glass, da en gikk hjem fra forestillingen».

De tonene fra fortiden verken hørte eller fornemmet jeg. Til gjengjeld gledet jeg meg over fire skuespillere som både var gode alene og sammen. Det er sterke prestasjoner - også fordi det nødvendigvis må gå ut over konsentrasjonen når de i forestillingens preludium både skal være plassanvisere, og hilse hyggelig på venner og kjente. Den «alminneliggjøringen» av aktørene er åpenbart blitt en teatermote, muligens en mani.

Min terning triller til en svært god firer, mest fordi jeg i all beskjedenhet mener at «Glassmenasjeriet» egentlig er gått ut på dato – selv om teatret i sin lett andpustne egenpresentasjon fastslår at «Glassmenasjeriet er fremdeles ubehagelig aktuelt i sitt innhold».

I dag er det nok mest tilsynelatende. Det var nok i større grad tilfellet i den første etterkrigstiden. For igjen å sitere Inger Hagerups ord fra 1947 – som sannsynligvis ikke finner noen klangbunn hos dagens publikummere. Deres opplevelser og virkelighet er nok noe annerledes enn den gang da ...

«Glassmenasjeriet» slutter likevel med et litt lyrisk sørgmodig spørsmålstegn: Tom er på vei ut mot virkeligheten, ikke den trygge praktiske virkelighet som Jim representerer, men på vei mot katastrofen, mot det eventyret som ikke har noe av filmen over seg, den veien som førte mot krigen. Og trass i alt er han innerst inne trollbundet av den glass-skjøre, fjerne atmosfæren rundt søsteren. Like til slutt står han splittet mellom drøm og virkelighet.»

Akkja, det var den gang det.

  • «Glassmenasjeriet»
  • av Tennessee Williams
  • Oversetter:
  • Inger Hagerup
  • Regissør:
  • Victoria Meirik
  • Scenograf og kostymedesigner:
  • Susanne Münzner
  • Komponist:
  • Jacub Kudlac
  • Maskør:
  • Jill Tonje Holter
  • Medvirkende:
  • Mette Arnstad
  • Svein Solenes
  • Ingrid Rusten
  • Hadle Lavold Reisæter
  • Varighet: 2 timer 20 minutter inkludert 15 minutter «benstrekk»

Mer fra Dagsavisen