Nyheter

Han sto i fare for å bli partileder i Høyre

Nå styrer hans gamle parti med Frp. Det gjør 68-åringen bekymret for Norges anseelse ute i verden.

Vi står i kjøkkenvinduet i Kai Eides hus og beundrer utsikten over et vinterkledd Lommedalen. Huset han i mange år har delt med NRK-kona Gro Holm ligger høyt til her oppe i åsen, og det føles som om man kan se hele den store verden herfra. Man kan virkelig se vidt omkring, kanskje ikke helt til Beograd, Brüssel, Wien, Kabul eller noen av de andre stedene den tidligere diplomaten Kai Eide har vært stasjonert, men vi kan i alle fall se store deler av Bærum. Og er det ikke en flott skibakke vi ser der borte på den andre siden av dalen?

– Ja, her oppe er vi rett ved marka, vi kan ta på oss skiene rett utafor døra, småprater Eide, mens han setter fram kaffe og kransekake.

– Er det du som har bakt?

– Nei, det er nok han Baker Hansen!

– Hva heter den fine bakken der borte?

Kai Eide blir nå helt taus. Så rister han litt ergerlig på hodet.

– Altså, det verste er at den bakken er jo veldig kjent! Hva het den igjen da? Eide tar seg noen runder på stuegulvet mens han tydelig tenker så det knaker.

På stuegulvet ligger Eides trofaste hund Nano, hans eneste samboer da han var ambassadør i Stockholm og kona Gro fortsatt var korrespondent i Washington. Nano kikker litt forundret opp når Eide begynner å trave rundt. Selv har han gitt opp forsøket på å få oss til å leke med ball i stedet for å ha portrettintervju med matfar på kjøkkenet. Matfaren sjøl nølte først litt da intervjuforespørselen kom, ettersom han lenge har slitt med en lei bronkitt. («Jeg har dessuten vært dum. Jeg skulle aldri reist på dykkerferie med Gro til Sinai i høst, når jeg ikke var helt i form»). Men da han likevel greide å stille på det foredraget om Afghanistan i Oslo Militære Samfund her om dagen, bestemte han seg likevel for å ta imot et hjemmebesøk fra Dagsavisen.

Så lyser Kai Eides ansikt opp. Han har funnet svaret på det litt pinlige bakkeproblemet.

– Skuibakken! Skuibakken heter den. Puh! Men ... det er jo en hoppbakke?

Etter nærmere undersøkelser viser det seg at den flotte skibakken Eide kan se fra kjøkkenvinduet, heter Krydsbybakken.

Men selv om Kai Eide kanskje ikke vet så mye om skibakker i Bærum, vet han litt av hvert om diplomati, utenrikspolitikk, forhandlinger og krisehåndtering. I drøyt 40 år har han som diplomat fartet rundt i verden i Norges tjeneste. Eide har vært Norges ambassadør til både OSSE og NATO, han har bidratt til konfliktløsning på Balkan på 1990-tallet og vært FNs spesialutsending i Afghanistan på 2000-tallet. Etter at han forlot Afghanistan våren 2010, har han vært tilbake der gjentatte ganger. Han har også tatt et friår samme med sin NRK-korrespondentkone Gro i USA, vært Norges ambassadør i Sverige og dessuten «hjulpet til» underveis for å få frigitt Joshua French fra fengselet i Kongo. Eide framstår som en mild, fredelig og høflig mann som altså kan bli litt satt ut av et litt uventet spørsmål om skibakker. Men de siste 40 årene har altså yrkeslivet hans vært en eneste lang reise i utenrikspolitikkens tjeneste, et liv vi får tro har vært preget av adrenalin, tøffe forhandlinger, frykt for egen sikkerhet og politisk turbulens. På slutten av sin tid i Afghanistan arbeidet han til lyden av skuddvekslinger og granater ute i gatene, og den siste høsten ble ett av FNs gjestehus angrepet av Taliban. Livvaktene reddet livet til mange av Eides medarbeidere, men noen av vaktene ble selv drept.

– I ettertid fikk vi vite at det var afghansk politi som hadde drept dem i kampens hete. Det var en jævlig tid, sier Eide, som innrømmet at han var sliten da han kom hjem fra Afghanistan i mars 2010.

Året som snart er omme, 2017, ble året han avsluttet sin diplomatkarriere i Stockholm, og fikk kona hjem fra USA. Nå er de begge installert i huset i Lommedalen, etter mange år i utlandet. De har to nyinnkjøpte, amerikanske gyngestoler stående, men noe sier oss at Eide ikke kommer til å sitte der og gynge så mye i tida framover. Til det er han for opptatt av det som skjer der ute i den store verden. Bare ta en titt på Twitter eller på Eides Facebook-profil, der man kan se videosnutter hvor Eide gir sin støtte til de afghanske oktoberbarna, eller det opplyses om foredrag han har holdt om utenriks- og sikkerhetspolitikk på møter i Den Norske Atlanterhavskomitè. Eller du kan lese et innlegg av ham i VG, med titler som: «Besøk Kabul for å lære, Listhaug!» Der skriver han at han synes integreringsminister Sylvi Listhaugs nå så berømte valgkampbesøk til det multikulturelle Rinkeby i Sverige var «en unødvendig provokasjon». «Men ettersom hun har et sterkt ønske om å lære, ble jeg tilsvarende skuffet over at hun til Dagbladet 3. november sier at til Kabul vil hun ikke! Der kan hun jo virkelig lære noe hun ikke vet!»

Den som faktisk dro til Kabul i høst, var Kai Eide selv. Etter nesten fire års fravær ville han ned for å se selv hvordan det er i landet nå. En invitasjon fra en afghansk tenketank ble en velkommen anledning til å dra til Herat i det vestlige Afghanistan, og en dag sto han igjen på gata i Kabul, der han bodde i flere år. Han fikk sjokk. Først kjente han seg nesten ikke igjen. I gatene var det reist fem meter høye betongmurer, slik at det ikke var mulig å se bygningene på den andre siden. I den tidligere så populære handlegata «Chicken Street» var det nesten ikke et menneske å se. Kvinnene som pleide å komme og handle tør ikke lenger gå ut, ble han fortalt. De entusiastiske selgerne var borte, bare en og annen butikkeier var tilbake.

– Og hele tida hørte jeg den surrende lyden av helikoptre over byen, forteller Eide.

– Det var amerikanerne, som ikke lenger tør å bevege seg på bakken. Det er blitt for farlig. Altså, om de bare skal de få meterne fra den amerikanske ambassaden og rett bort til presidentpalasset, så må de naturligvis bevege seg på bakken, men ellers fløy de bare med helikoptre. Den afghanske eliten greier nok også å skaffe seg beskyttelse, men hva med vanlige folk i Afghanistan? De som kan risikere å bli rammet av en bilbombe når de skal ut og handle, eller til moskeen for å be?

Det største angrepet i Kabul før Eide kom, var bilbomben som eksploderte i nærheten av den tyske ambassaden i slutten av mai. Den drepte 150 mennesker, og såret nærmere 400. Den «festningen» som FN-utsending Eide en gang bodde i sammen med sine 12 rumenske livvakter, er ikke lenger et hjem for FN-sjefen. Den er for farlig å bo i, fikk han høre.

– Og enda er det mye det ikke rapporteres om fra Afghanistan, for vår oppmerksomhet har vært andre steder de siste årene. Den har vært i Syria, i Irak, litt i Libya, vi har vært opptatt av Trump og alle hans twittermeldinger. Men nå er det en helt ny omdreining i Afghanistan. Å komme tilbake og oppleve hvordan sikkerheten i landet har forverret seg, gjør sterkt inntrykk, slår Eide fast.

Landet som han har knyttet så sterke bånd til, og der han har hatt noen av sine største naturopplevelser, er formelt ikke i krig lenger. Den norske regjeringen vurderer landet som trygt nok til at man kan sende ned mindreårige asylsøkere. Det foreligger også planer om å bygge et norsk omsorgshjem i Kabul. Men Eide mener det er farlig å bo og å leve der for vanlige folk, og påpeker at vestlige myndigheter i dag nok har en mye dårligere forståelse av forholdene i Afghanistan enn de hadde før.

– De vestlige representantene som oppholder seg i landet, sitter stort sett innesperret i sine festninger, og beveger seg ikke fritt. De møter Afghanistan på en begrenset måte. Samtidig er det et press for å vise at vi gjør framgang, men det har lite med virkeligheten å gjøre. «IS er under press, Taliban er under press», sier NATO, USA og afghanske myndigheter. Men dette er urealistiske oppfatninger av hvordan situasjonen er.

– Men norske asylmyndigheter mener det er trygt å sende folk ned dit?

– For meg er det mysterium at man kan vurdere et område som trygt, når man ikke har tilstrekkelig informasjon om det. Forståelsen av Afghanistan er for dårlig her hjemme. Og det gjelder ikke bare for Norge.

Kai Eide.

Foto: Siri Øverland Eriksen

Kai Eide har brukt med det meste av sitt yrkesaktive liv på å bekymre seg for verdensfreden. Han har opplevd skuffelser og tilbakeslag, både i sin tid i Afghanistan og da han assisterte Thorvald Stoltenberg i hans forsøk på å skape fred på Balkan tidlig på 90-tallet. Men hele tida har Eide fått holde på med det han synes er aller mest interessant her i verden: Utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det vil si, i tenårene drømte han om å bli musiker. Han dyrket klassisk musikk, var kommet inn på Musikkonservatoriet, og hadde store planer.

– I tenårene mente jeg at jeg egentlig var genial, og skulle bli pianist. Men jeg oppdaget på konservatoriet at mitt nivå av genialitet ikke lå høyere enn hos de andre som gikk der! Jeg ble jo selvsagt frustrert over å ikke være så genial som jeg trodde. Men herregud, dette er jo snart 50 år siden. Jeg sluttet på konservatoriet og ble i stedet fanget av utenrikspolitikken, som jeg syns var helt fantastisk. Det angrer jeg overhodet ikke på!

– Men apropos musikk, tidligere gikk det stygge rykter om at du elsker Céline Dion?

Eide blir alvorlig.

– Det er et stygt rykte som er satt ut av min nærmeste familie.

– Medfører det ikke riktighet?

– Jeg vil ikke kommentere det.

Men Eide har ikke noe imot å stå fram som fan av svenske viser, etter sine år i Sverige.

– Jeg liker særlig han som synger: «Men går jag över ängarna, där himmelen är vid ...». Hva het han igjen da? Jo: Göran Fristorp! Jeg ble så godt mottatt som ambassadør i Sverige, Nano og jeg jeg trivdes så godt i Stockholm. Men nå har jeg nok fortært min siste kanelbulle.

Et annet stygt rykte som lenge gikk om Kai Eide, var at han er særping. Og ja, han er faktisk født i Sarpsborg, som sønn av en Tromsø-jente og en Fredrikstad-gutt. Kai Eide er vokst opp i Fredrikstad, men nærmeste fødestue akkurat denne februardagen i 1949 da lå altså tilfeldigvis rett over kommunegrensa til Sarpsborg.

– Da Sarpsborg skulle fylle 1000 år, fikk jeg et brev. I forbindelse med jubileet skulle kommunen kalle opp noen møterom etter «særpinger som var litt kjent»! Jeg måtte svare: «Nå har jeg bare bodd i Sarpsborg i fem dager, så det står dere fritt til å trekke forslaget». Seinere fikk jeg beskjed om at forslaget var trukket ... Men det hender fortsatt at jeg ser at jeg iblant figurerer som særping, sier Eide.

– Hvor kommer Eide-navnet fra, egentlig?

– Det kommer fra Luster i Sognefjorden. Det var så morsomt da jeg var der på besøk en gang, og traff eldre damer i 90-årene som alle var i slekt med mutter’n. Alle sammen hadde spisse neser, som hun hadde. Ørneneser og skarpe blikk!

Men det var altså i Fredrikstad og seinere Ski at Kai Eide vokste til og utviklet seg til en veloppdragen Unge Høyre-gutt, åpenbart uanfektet av den sterke venstreradikale bølgen på 60- og 70-tallet. Da mange av hans jevnaldrende jublet over at det ble nei til EEC i 1972, var Eide engasjert i Europabevegelsen. Studiene hans ble stadig forstyrret av politisk aktivitet i Unge Høyre, og som ung politiker på 70-tallet var han politisk rådgiver for Høyre-leder Erling Norvik. I 1989–1990 var han statssekretær ved Statsministerens kontor i Jan P. Syses borgerlige regjering, og foran stortingsvalget i 1993 var han på tale som statsrådsemne om det ble borgerlig seier. Men Ap vant valget, og Eide ble bare vararepresentant for Akershus Høyre. Han møtte til sammen fem dager på Stortinget – altså omtrent like lenge som han var særping. I 1994 var han aktuell som partileder i Høyre etter at Kaci Kullmann Five trakk seg, i konkurranse med Jan Petersen, som til slutt fikk den jobben.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Men en stund sto du i alvorlig fare for å bli partileder i Høyre?

– Haha, «fare», ja, det kan du si! Det var sikkert bra både for partiet og for meg at det ikke ble slik, sier Eide, som faktisk skal ha vært Kacis favoritt. Men med årene drev Eide bort fra Høyre, og inn i Ap-land. Haakon Lie, som han samarbeidet med i Europabevegelsen, ble en slags farsfigur for ham. Lie sa en gang tidlig på 70-tallet at Kai Eide egentlig hørte hjemme i AUF, men at han bare var «faret vill».

– I dag er jeg ikke medlem av noe parti, for jeg har ikke lyst til å stå til et slags ansvar for alt et parti foretar seg. Men sympatiene mine ligger i retning Ap og venstresiden.

– Men ditt gamle parti, Høyre, ser det annerledes ut i dag enn da du var inne i folden?

– Jeg syns dette regjeringssamarbeidet med Frp er veldig trist, Forferdelig trist. For meg er dette et verdispørsmål, Frp setter til side prinsipper som for meg er viktige. Og så kan man stille spørsmålet: Hvem av de to partiene har tilpasset seg mest? Frp måtte naturligvis tilpasse seg da de fikk en regjeringsposisjon sammen med Høyre. Men Høyre har sannelig også tilpasset seg. Høyre tillater en del ting som for meg er overraskende, sier Eide.

Blant annet mener Eide at statsminister Erna Solberg har latt Frp-statsråd Sylvi Listhaug få ture for mye fram som hun vil. Det var like etter at han selv vendte hjem fra sin reise til Afghanistan i høst, at han i VG foreslo å ta med Listhaug til Kabul for å lære hvordan det er å leve i et farlig land. Da skrev han: «Jeg føler meg uvel over å tenke på hva slags bilde som nå tegnes av Norge. Det er så totalt annerledes enn det bildet vi har tegnet av oss selv i årtier». Eide er generelt bekymret for angrepene han ser på det han kaller den liberale orden i Vesten, fra blant annet USAs president Donald Trump, de høyrepopulistiske partiene i Europa, og fra Russland. Men den gamle diplomaten frykter at Norge ikke lenger er et land som kan stå i front i det han ser som «en svær verdikamp».

– Presset er nå så kraftig mot de liberale verdiene, som ytringsfrihet, rettssikkerhet og internasjonale forpliktelser, og jeg tenker: Hvem kan bedre enn de nordiske landene forsvare den liberale orden? Men i Norge er regjeringspartiet Høyre alliert med et parti som selv er en del av problemet. Vi var i en årrekke en sterk røst på den internasjonale arenaen. Nå har den røsten blitt svakere. Om jeg er mer bekymret for verdensfreden nå enn for ti år siden? Å ja. Når Norges hovedanker for sikkerhet, USA, er blitt et senter for uforutsigbarhet, med en vulgær president uten læreevne eller diplomatiske egenskaper. Men dette ble da veldig negativt, da! Kan vi ikke snakke om noe hyggeligere? sier Eide.

Kai Eides humør lysner betraktelig når vi i stedet kommer inn på Afghanistans tidligere president, Hamid Karzai, som Eide gjerne var i heftig ordkrig med i sin tid som FN-utsending i Kabul. Da Eide beskyldte Karzai for korrupsjon under 2009-valget, gikk nyheten verden rundt. «Eide er blitt skyteskive for Karzais frustrasjoner over kritikken fra det internasjonale samfunnet», som en PRIO-forsker sa det den gang. Men nå, denne høsten, møttes Karzai og Eide igjen og snakket sammen som gamle venner.

– Selv om hans innflytelse selvsagt har gått tilbake, blir han fortsatt sett på som en slags landsfader i Afghanistan. Og jeg tror han minnes meg som en fyr som var ganske grei å forholde seg til!

Fem favoritter

Musikk: For tida svenske viser.

Film: «Vredens druer» etter Steinbecks roman.

Litteratur: Edward Luces bok om vestlig liberalisme.

Mat: Pannestekt isgalte med rotgrønnsaker.

Sted: Wien.

Mer fra Dagsavisen