Det er mange gode grunner for å ha et restriktivt lovverk for alkoholbruk, samtidig som lokalpolitikerne skal holde en bestemt og forutsigbar linje når det gis skjenkebevillinger. Både den statlige og lokale alkoholpolitikken er en balansegang mellom restriksjoner for å ivareta folk med problemer, og frihet for alle som kan innta alkohol på en måte som verken er til skade for seg selv eller andre. De politiske utslagene er like forutsigbare som høststormene. KrF mener all liberalisering innebærer økt tilgjengelighet, økt forbruk og alle farer dét medfører, mens Høyres og Frps politiske reflekser som kjent går i den motsatte retningen. Pils i park er en av de alkoholpolitiske diskusjonene som bør bikke den liberale veien.
Å justere lover og regler etter realiteter er ikke det samme som et frislipp av alkohol. I praksis ser politiet i stor grad mellom fingrene på inntaket av øl og vin i parker og på strender de få godværsdagene denne delen av landet får oppleve hver sommer. Politiet har andre og viktigere oppgaver å prioritere, og i tilfelle bråk skal det fremdeles være nok hjemler igjen i lovverket til å ta seg av ordensforstyrrelser, beruselse og andre negative sider av et overstadig og usunt alkoholinntak.
Høyre-landsmøtet har allerede vedtatt opphevelse av det generelle forbudet mot å drikke på offentlig sted, som også rammer pilsdrikking i parker og på strender. Et forslag fra Frps Sivert Bjørnstad før påske går ut på å gjøre et unntak for parker og strender, men altså ikke å fjerne det generelle forbudet mot drikking på offentlig sted. Denne oppdateringen og tilpasningen av lovverket – som det i realiteten er – blir neppe det som velter norsk alkoholpolitikk i en hemningsløs liberal retning. Lover og regler som er sovende eller delvis ute av drift, bør i det minste opp til behandling i Stortinget. Forbudet mot pils eller vin i park er en slik regel.