Kultur

Folkefienden som blir publikumsvenn

Les vår anmeldelse av teaterstykket «En folkefiende» på Rogaland Teater.

Av: Engwall Pahr-Iversen

Formodentlig har skaperne av sceneversjonen av Henrik Ibsens «En folkefiende» på Rogaland Teater, med betydelig begeistring studert en situasjonsrapport fra skrivestuen som Henrik Ibsen sendte til sin danske forlegger Frederik Hegel i 1881. Det heter blant atskillig annet i dette brevet:

«Jeg går allerede nu og tumler med planen til et nyt fireakters lystspill, som jeg allerede før har hatt i tankene, men som jeg skjød tilside for «Gengangere», der trengte for sterkt på og optog al min interesse.

«Gengangere» vil rimeligvis i nogle kredse vekke alarm, men det må så være. Gjør den ikke det, så hadde det ikke været nødvendig at skrive den.»
 
Nå var det nok ikke bare i «nogle kredse» at «Gjengangere» vekket alarm. Ibsen hadde fullført «Gjengangere» i 1891, og det hadde året etter verdenspremiere i Chicago i Aurora Turner Hall med i hovedsak amatører i de fleste rollene. På grunn av sitt spesielle tema – Osvalds syfilis − ble det forbudt både i Tyskland og England, og heller ikke i Norge var det noen teaterdirektører som våget å sette det opp.

Den eneste «våghalsen» var faktisk den stavangerfødte skuespilleren og teaterdirektøren Olaus Olsen, og dermed ble han også den første i Norge til å spille rollen som Osvald. For 600 kroner hadde han kjøpt retten til å fremføre Henrik Ibsens «Gjengangere» over hele landet – med unntak av Oslo – og hadde tillyst stor premiere i Stavanger i 1884 med seg selv i rollen som Osvald, og sin danske skuespillerkone, Urania Marquand, som fru Alving.

Det teaterstykket som Henrik Ibsen omtaler som et «fire akters lystspill» – og som han fullførte året etter – er nettopp «En folkefiende».  At Ibsen selv beskriver stykket som et lystspill, har åpenbart funnet grøderikt jordsmonn hos instruktør Kjersti Horn. Hun har nemlig skapt en ganske så ellevill forestilling. Åpenbart må hun ha hatt med seg en krukke fra Zarepta i sin reiseveske, hvorfra hun har hentet den ene fikse regiideen etter alle de andre.

Forestillingen foregår dels i en stående dekorasjon i scenerommet, men fortellingen formidles også via videoskjerm. Det er både artig og virkningsfullt utført. Teatret har selv forhåndsanmeldt sin forstilling med ord som «På Hovedscenen i høst ser du en ny og oppdatert Folkefiende med dramatiske forbedringer!» Også selvros skal man selvsagt låne øre til, og i det aktuelle tilfellet, kunne man gjerne ha titulert oppsetningen «Etter en ide av H. Ibsen ...»

Rett nok ligger i bunnen den ibsenske handlingsramme omkring folkefiendens fortredeligheter – som forgrovet og forenklet fortalt – spinner om doktor Tomas Stockmann og hans kamp for sannheten i et samfunn der makthaverne har mye å tjene på å holde sannheten skjult.

Den originale handlingen i «En folkefiende» foregår i en liten udefinert by på sørlandskysten. Tomas Stockmann er nylig ansatt som lege ved byens store stolthet: det nye kurbadet. Men det viser seg imidlertid at flere av gjestene har blitt sykere, og ikke friskere, etter badebesøk. For å forsøke å finne ut hva som er galt, har Tomas tatt prøver av vannet som han har sendt til analyse.

Svaret bekrefter hans mistanker; vannet er forurenset, og badet er ubrukelig med mindre vannledninger og kloakkrør brytes opp og legges om. Tomas er sjokkert over hva han har oppdaget, men samtidig lettet og stolt over at han sannsynligvis kan ha avverget en helsemessig katastrofe.

Instruktøren har flyttet denne ytre handlingen til et flyktningmottak som endatil et plassert på en gammel forgiftet fabrikktomt. Uavhengig av om man aksepterer fortellingens forutsetning – at et privateid flyktningmottak er «den nye oljen» for et bysamfunn, og dermed den økonomiske motoren som alt byfolket er kollektivt livsavhengige av – vil man oppleve en gjennomgående medrivende teateroppsetning. Den favner vidt og er ment å treffe bredt, men stundom får jeg nok en fornemmelse av at man ikke kjenner sine angrepsmål til bunns, og dermed blir det heller ikke sagt noe nytt og avgjørende om de ulike temaene - som i sin mangesidighet også er av en avgjort urovekkende art.

Ifølge teatrets bruksanvisning for forestillingens publikum, handler «En folkefiende» om «rå maktkamp, folks fortrengning av fakta, pressens feighet og motstanden fra byens administrative og politiske ledelse. Ibsens klassiker er fremdeles en aktuell historie om den skjøre balansegangen mellom idealisme og fanatisme». Det er altså ikke lite på en gang, men nettopp fordi man åpenbart vil ramme så mye, blir virkningen av og til noe sprikende og tilfeldig. Fra mitt teatersete, synes det som om skuespillerstaben – etter eget forhåndssigende har de kollektivt lekt fram denne forestillingen – i noen grad har undervurdert de krefter og fenomener som de så gjerne vil angripe med høyt hevet pennesplitt.

Den slags små hjertesukk fra sjuende benkerad overskygger imidlertid ikke det faktum at det er blitt en solid teateropplevelse med en stor solist (Cato Skimten Storengen som doktor Tomas Stockmann), utmerket akkompagnert av det øvrige ensemblet i ulike roller. Skal jeg dømme etter premierestemningen, ble «En folkefiende» hørbart til en publikumsvenn. I pausen overhørte jeg for øvrig en undrende publikumsbemerkning som sa «koss ska nå dette enna…?» Svaret finner man når man besøker teatret. Det fortjener staben. Bare én av den her nevnt, men ingen glemt.

Fakta: «En folkefiende»

Av: Henrik Ibsen

Regissør: Kjersti Horn

Scenograf- og kostymedesigner: Sven Haraldsson

Dramaturg: Kristian Lykkeslet Strømskag

Medvirkende: Cato Skimten Storengen, Ragnhild Arnestad Mønness, Glenn Andre Kaada, Ole Christoffer Ertvaag, Lars Funderud Johannessen, Alexandra Gjerpen, Svein Solenes, Marko Kanic og barn fra Barneteatret.

Foto og visuelt uttrykk: Stig Håvard Dirdal

Spilletid: Ca 2 timer 30 minutter – inkluderte 20 minutters pause.

Mer fra Dagsavisen