Fem uker på kvinnesykehus i Pakistan

– Det har hendt at jeg har angret, og at jeg har tenkt «hva i alle dager er det jeg driver med?». Men mest av alt er det kjekt, og det er jo en grunn til at jeg velger å gjøre det flere ganger, sier Katrine Finsnes om turene til Afghanistan og Pakistan med Leger Uten Grenser (MSF).

Finsnes er anestesilege ved Stavanger universitetssjukehus, og kom nylig hjem fra et fem uker langt opphold ved et kvinnesykehus i Khyber Pakhtunkwa-regionen i Pakistan, på grensen til FATA (Federally Administered Tribal Area), et grenseområde mellom Pakistan og Afghanistan.

– Blant annet fordi det militære tidligere har misbrukt statusen til hjelpeorganisasjoner fikk vi ikke tilgang til FATA, men målgruppen vår var hovedsakelig kvinner fra flyktningleirer og FATA, sier hun.

Hun forteller at det er stor dødelighet blant både mor og barn, og at hennes oppgave var å overvåke arbeidet, og lære opp legene på sykehuset.

Feil kjønn

Første dag på jobb startet ikke helt som hun hadde håpet. Vel fremme på sykehuset havnet hun midt i et akutt keisersnitt. Kvinnen som fødte fikk beskjed om at barnet var dødt, men så viste det seg likevel at det levde og var friskt.

– Jeg mente at legene burde opplyse kvinnen om at hun hadde født et friskt barn, men det var det ingen som var interessert i, sier Finsnes.

Derfor tok hun saken i egne hender. Hun bar barnet bort til kvinnen, ga en tommel opp og sa «gratulerer» på pashto. Til sin store overraskelse ble hun møtt med en likegyldig mine fra både moren og legene rundt.

– Jeg fikk beskjed om at kjønnet var feil. «Du skal ikke gratulere for å ha født en jente», var legens svar. Stemningen sank flere hakk, og det var en utrolig trist opplevelse, sier Finsnes.

Telle til ti

Finsnes beskriver et ganske annet kvinnesyn enn vi er vant til i Norge.

– Denne regionen, og spesielt FATA, skiller seg ut fra resten av landet på grunn av det ekstreme kvinnesynet. Der er kvinner kun fødemaskiner, og om de overlever fødsel eller ei, spiller ikke så stor rolle, sier hun.

Derfor var det ikke bare enkelt da Finsnes skulle bestemme over fire mannlige anestesileger på sykehuset.

– Jeg møtte en del motstand. Heldigvis var jeg en utenlandsk kvinne, noe som gjorde at jeg ble en slags mellomting mellom mann og kvinne. Men at jeg var yngre enn de fleste legene var ikke heldig, sier Finsnes.

Hun lærte seg raskt å være ydmyk, og hun ble flink til å telle til ti inni seg når det kom kommentarer fra legene. Hun hadde på forhånd en viss anelse om hva hun dro til, og gjorde mye research for å finne ut hvor skoen trykket.

– Jeg visste jeg måtte stille en del krav som kom til å bli upopulære, og som ikke ble bedre av at jeg var kvinne, sier hun.

Teoretisk anlagt

Ifølge Finsnes var legene ved sykehuset teoretisk anlagt. Hun ønsket derfor å finpusse på den praktiske delen, og brukte app som gjorde laptopen til en monitor, slik at de på den måten fikk øve seg på kritiske situasjoner gjennom simulering. I tillegg kjøpte hun fårehalser, så legene kunne øve på å legge ned pusterør for pasienter i narkose, og kyllingbein for å legge inn nåler i beinet.

– Det synes de var nyttig, og da fikk jeg respekt, sier hun.

– Jeg er ikke så blåøyd at jeg tror jeg har revolusjonert sykehuset, men jeg har gjort noen endringer som jeg håper og tror vil vedvare, sier hun, og nevner blant annet kommunikasjon mellom anestesileger og gynekologer, mellom lege og pasient og holdningene på sykehuset.

Egoistiske grunner

Finsnes’ første tur med MSF var i 2011. Den gangen reiste hun til Afghanistan.

– Det er veldig kjekt med humanitære oppdrag. Det er en annen måte å oppleve land og kulturer på, samtidig som du blir utfordret medisinsk, sier Finsnes, og legger til at det også er egoistiske grunner til at hun valgte å reise.

– Det er tilfredsstillende, og du føler du får gjort en forskjell. I tillegg får du pushet dine egne grenser, sier hun.

Hun innrømmer at hun tidvis har vært redd, men at hun visste det var en del av pakken. Alt i alt sitter hun igjen med flere positive enn negative opplevelser fra oppholdene i Afghanistan og Pakistan.

– Jeg har møtt så mange flotte mennesker, og opplevd mye fint. Det må jo være en grunn til at jeg velger å dra tilbake, sier Finsnes, samtidig som hun avslører at hun reiser ut igjen til høsten.

– Jeg gleder meg, og det blir spennende å se hvor jeg havner denne gangen.