Fem år på leting etter hjelp til sønnens lærevansker

av Julie Renée Buene

Foreldrene merket sønnens lærevansker tidlig. Da de først søkte hjelp, kunne den tre og et halvt år gamle gutten såvidt snakke. Det var da kampen om å finne den rette hjelpeinstansen startet, og fem år og flere avvisninger senere er gutten fortsatt udiagnostisert.

I dag går han i tredje klasse på barneskolen, og kan hverken skrive eller lese. I tillegg har han læringsvansker.

– Han kan ikke skrive ord og setninger uten hjelp. Det er tøft for oss å se at han sliter med de enkleste ting når vi sitter og gjør lekser sammen, sier foreldrene til gutten.

Runddans i systemet

Da foreldrene gjorde det første forsøket på å få hjelp, henvendte de seg til barnehagen med ønske om hjelp av logoped. De forteller at barnehagen anbefalte dem å ta kontakt med helsestasjon for henvisning til logoped hos Pedagogisk Psykologisk Tjeneste (PPT). Det gikk et år før de fikk logoped til sønnen.

– Vi mente at det måtte bli gjort noe, men vi ble ikke hørt. Barnehagen viste til helsestasjon, mens helsestasjon mente det var fastlegens ansvar. Slik gikk vi i ring i et år før vi fikk hjelp, og det viste seg til slutt at barnehagen i kommunen egentlig hadde ansvaret for henvisningen, sier moren.

Gjennom hele prosessen har foreldrene opplevd at det har vært utfordrende å finne frem til rette instans.

– Vi som foreldre er ikke utdannet i feltet. Vi vet ikke hvor vi skal gå. Når man får avslag på avslag når man prøver å hjelpe barna sine, så river man seg i håret og tenker «hva skal man gjøre?». Det burde være lettere å få hjelp når man oppdager at et barn sliter.

God hjelp fra skolen

– Skolen og PPT har gjort en god jobb. De ser problemet, og forstår oss, men det har kommet til punkt at de ikke kan gjøre mer, sier guttens far.

Gutten har fått fritak fra prøver fram til 4. klasse, og får spesialtilpasset undervisning i en rekke fag på skolen. Men foreldrene vet fortsatt ikke hva problemene til sønnen skyldes, og det er svaret på det de kjemper for å finne.

– Det er ikke det at en diagnose gjør det noe bedre i seg selv, men da vil vi ha en kjøreretning og da vet vi mer om hvilke behov han har, sier faren.

Mulig arvelig lidelse

Faren kan kjenne seg igjen i sønnens vansker. Han hadde de samme utfordringene da han var barn, og ble senere diagnostisert ADD – en hyperkinetisk lidelse som anses å være arvelig. Det har gitt dem grunn til å mistenke at sønnen kan ha samme lidelse.

Guttens fastlege har to ganger sendt henvisning til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) med anbefaling fra PPT om utredning av ADD. I begge tilfellene ble søknadene avvist.

I Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av hyperkinetiske forstyrrelser står det at «ved de fleste henvisninger av barn og ungdom med mistanke om ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse vil kriteriene for rett til helsehjelp være oppfylt».

I retningslinjene står det og at «studier viser at genetiske faktorer er av stor betydning for utvikling av ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse».

Til tross for at det i tillegg til anbefalningene var opplyst om farens lidelse i henvisningen, konkluderte BUP med at det ikke var behov for undersøkelse eller behandling i spesialhelsetjenesten.

– Jeg synes det er rart at de kan komme med slike konklusjoner uten engang å ha snakket med ham, sier moren til gutten.

For faren tok det og lang tid før han fikk diagnosen.

– Moren min har fortalt at det var en kamp for å få det til. Hun er sjokket over at det er de samme problemene etter 30 år. Det ser ikke ut som noe har endret seg, sier han.

Etter avvisningene fra BUP, har gutten blitt henvist til Habiliteringsseksjonen for barn og unge (Habu). Etter to avslag der, har foreldrene nå fått innkalling til samtale med Habu, til tross for at guttens vansker er utenfor deres arbeidsområde.

– Lege hos Habu har tidligere uttalt at de mener det ikke er rette plassen for ham, men de ønsker allikevel å se hva de kan gjøre.

– Avviser sjeldent

Jan Skandsen, avdelingsoverlege ved BUP på Stavanger universitetssjukehus, mener det er sjeldent at de avviser henvisninger der PPT har anbefalt utredning av ADD.

– Vi avviser nesten aldri anbefalinger fra PPT. Det er veldig sjeldent vil jeg tro. PPT er viktig fordi de utelukker andre aktuelle grunner til plagene, som for eksempel dysleksi eller problemer i familien, sier Skandsen.

Han forteller at avvisninger ofte skyldes manglende henvisninger.

– Vi har lav avvisningsstatistikk, men det varierer mellom ulike poliklinikker. Noen ganger skyldes avvisninger tynne henvisninger fra fastlege og PPT, og der konkluderer vi ofte at det ikke er grunn til utredning, sier han.