Annonse
Professor Frank Aarebrot har nok en gang slått fast at journalister flest stemmer på venstresidens partier. Undersøkelsen er blitt brukt til å sause sammen med «fake news» og dårlig journalistikk. FOTO: BERIT ROALD/NTB SCANPIX

Fake news eller feige nyheter?

KOMMENTAR: Rekruttering fra de samme miljøene forsterker den journalistiske bias i større grad enn journalistenes stemmegivning, skriver Bjørn G. Sæbø i denne kommentaren.

Annonse
Rogalandsavis

Høyresiden har fått medienoia. Det er kanskje ikke rart når 60,6 prosent av journalistene ville stemt Rødt, SV, Ap eller Sp, og bare 17,1 prosent sokner til Høyre eller Frp?

Først en innrømmelse: Som redaktør for en avis tuftet på arbeiderbevegelsens prinsipper har jeg syndet. I yngre år virret stemmegivningen min fra Rødt til Høyre og tilbake igjen. Ja, jeg har til og med stemt Venstre. Jeg abonnerer på Dagens Næringsliv og Klassekampen og har Jan Arild Snoen som en av mine favorittkommentatorer ved siden av Aslak Sira Myhre. Jeg er ikke alene om å være politisk schizofren i pressen. Jeg har i hvert fall to venner og kolleger som skriver ledere i borgerlige storaviser, noe som går helt fint selv om de har Rødt og SV som opprinnelige partiståsteder.

Så en bekreftelse: Frank Aarebrots undersøkelse av journalisters og redaktørers politiske tilhørighet – som er sitert i ingressen – bekrefter seg selv fra år til år. Mottakelsen av medieundersøkelsen er derimot blitt en annen historie ettersom tallene sauses sammen med det tomme uttrykket «fake news». Kristian Meisingseth i «høyresidens nettavis» Minerva har satt likhetstegn mellom venstrevridde medier og medienes synkende tillit i befolkningen, der bare 32 prosent av det norske folk ifølge Reuters har tillit til journalister.  

Er det slik at alle de røde journalistene er ute på et politisk oppdrag? Meisingseth viser til Høyre-politikeren Heidi Nordby Lundes Facebook-utblåsning mot Dagbladet der Yngve Hågensen ble irettesatt av Kåre Willoch for å ha fusket med historiske tall om renter og arbeidsledighet. Lundes poeng er at Hågensen burde ha blitt imøtegått av journalisten og ikke ukritisk sitert.

En bekreftelse og en avvisning: Heidi Nordby Lunde har rett, Kristian Meisingseth tar feil. Journalister er ikke mikrofonstativer, vi skal ikke gjengi tall uten å sjekke dem, og en trenger ikke å være Willoch for å finne ut hva arbeidsledigheten var i 1985. Og Meisingseths feil er den refleksaktige koblingen mellom dårlig journalistikk, politiske tilbøyeligheter og «fake news». En slik kobling indikerer at en sosialistjournalist i ledtog med en pensjonert LO-leder bevisst lager en løgnhistorie om Høyre. Sannsynlig?

Kanskje i konspirasjonsteoretikernes mørkeste hjørner – steder jeg for øvrig ikke mistenker Minerva for å oppsøke. Pressens problem er ikke journalister med rødgrønn bakgrunn som er ute på politiske oppdrag. Problemet er det journalistiske bias, vurderingsskjevheten eller metodefeilen det er å gå inn i en sak med forhånds-skrevet tittel og ingress. En journalist i Oslo vil sannsynligvis ha en helt annen tilnærming hvis hun dekker den samme Statoil-pressekonferansen som en kollega fra Stavanger.

Å undersøke, å finne ut av sammenhenger, å finne fakta er journalistikkens kjerne. Det bommes oftere fordi vurderingsskjevhetene står i veien, ikke fordi partiboken har tatt plassen til pressekortet. Rekruttering fra de samme miljøene forsterker den journalistiske bias i større grad enn journalistenes stemmegivning.

Det er ikke et spørsmål om partipreferanser hvis vi som journalister ikke våger å gå inn i kontroversielle saksområder som flyktning- og asylpolitikk – det er heller et spørsmål om profesjonalitet. «Det er et spørsmål om representativitet,» fortsetter Meisingseth. Nettopp derfor prøver redaksjonene å være en miks av eldre, yngre, kvinner, menn, og journalister med en annen etnisk bakgrunn? Skal vi sjekke partiboken også? Virkelig? Jeg har hatt over 100 kandidater inne på jobbintervjuer de siste ti årene, og det er en håndfull spørsmål jeg har holdt meg unna. Graviditet/planer om graviditet, seksuell legning, religiøs tilhørighet og politisk ståsted har vært meg likegyldig – slik arbeidsmiljøloven krever.

Jeg har sjekket arbeidsprøver, CV-er, referanser og alt annet som kan bekrefte at de er gode journalister og vettuge mennesker. Og ulikt hvordan verden så ut i min journalistiske barndom på 90-tallet; det er knapt en søker i dag som har vært innom et politisk ungdomsparti. AUF, Unge Venstre og SU pleide å være rekrutteringsanstalter for redaksjonene – i dag får jeg knapt øye på en ungdomspolitiker med journalistambisjoner. En søker med fartstid i FpU hadde vært like velkommen på mine jobbintervjuer som Klassekampen-journalister var det i Dagens Næringsliv da Kåre Valebrokk bygde opp den rosa avissuksessen. Kanskje enda mer velkomne? Politisk og organisatorisk erfaring er ofte mer verdt enn en bachelorgrad.

Eller er det slik at oppegående mennesker med Høyre- eller Frp-sympatier er mer tilbøyelige til å studere økonomi og juss fordi fagene gir innbringende jobber? Med visse unntak er journalister på lønnsnivå med lærere, og aviser og skoler byr på arbeid som krever idealisme og ubekvem arbeidstid. Den medienoiete høyresiden leter i feil ende og bør sjekke bedre i egne rekker. 

Annonse