Annonse
I dag har du som en ung jente i Norge statistisk sett dårligere sjanser for å få høy lønn, lederstillinger og makt. Da hjelper det ikke med en regjering av Høyre og Frp som reverserer seire for likestillingen. Foto: NTB scanpix

Få Norge på likestillingssporet igjen

DEBATT: Høyre og Frp reverserer seire for likestillingen.

Annonse
Rogalandsavis

Av Hege H. Liadal, Rogaland Arbeiderparti

I dag har du som en ung jente i Norge statistisk sett dårligere sjanser for å få høy lønn, lederstillinger og makt. Da hjelper det ikke med en regjering av Høyre og Frp som reverserer seire for likestillingen.

For Arbeiderpartiet er likestilling en sentral del av frihetskampen. Selv om vi i Norge har kommet langt, er vi ikke i mål. For likestillingskampen blir aldri vunnet. Det er en metafor som jeg tror villeder oss. Om det er likestillingstiltak om pappaperm eller selvbestemt abort. Det ville være naivt å tro at de som er uenige i disse sakene skal gi opp for alltid. For det andre er politiske vedtak bare gyldig fram til neste vedtak.

For meg så er likestillingskampen en konstant dragkamp. Se for dere meningsmotstandere på hver sin side av tauet. Drar hver sin vei. Noen ganger har vi nok med å bare få senket ned tempoet vi taper terreng, men i det øyeblikket vi legger fra oss tauet og går bort, så skjer endringene fort.

Som kutt i pappaperm eller åpning for flere midlertidige stillinger som vi nå dessverre ser rammer lavtlønnede kvinner hardest. Eller når en fjerner likelønnsføringen i tariffavtaler. Eller for å trekke det ut i det internasjonale. Når 8 gamle menn i et ovalt kontor signerer en ordre som gjør det litt vanskeligere for ressurssvake kvinner i verden å få tatt abort trygt.

I dag har over 34 prosent av kvinnene i Norge høyere utdanning. Blant norske menn har 28 prosent høyere utdanning. Til tross for at det er kvinnene som har størst andel høyt utdannede, innehar menn nesten 7 av 10 lederstillinger. Beslutningstakerne er oftest menn. Særlig her lokalt.

Det betyr at på tross av en høyere utdannet kvinnelig befolkning, så kommer menn seg mye oftere inn i lederposisjoner. Både i næringsliv, organisasjoner og som folkevalgte.

Og det er her debatten ofte sporer noe av. For mange vil gi kvinner råd om å «ta mer plass» og bruke albuer og jakte på lederstillingene. Slik menn gjør. Som om kvinnene var sin egen største fiende i likestillingskampen. Det er selvsagt noen poenger i disse rådene, men problemet transformeres til å bli et problem som ligger hos kvinnene. Ikke i strukturen og prosessen.

Forskning viser at selvrekrutteringen av menn inn i maktposisjoner er høyst aktuell også i dag. Dette gir nok litt av forklaringen på at den lavere utdannede mannlige befolkningen her i landet tar nesten 7 av 10 lederposisjoner. Da må menn stille seg spørsmålet hvorfor de gjør det. For det er sjeldent en aktiv diskriminering av kvinner, men en positiv prioritering av menn. Får disse mennene de beste kandidatene inn i sin organisasjon eller bedrift? Jeg mener at svaret ofte er nei.

Det er mange tiltak som må til for å løse dette. Stikkord vil igjen være at holdninger følger handlinger og krav og forventninger fra storsamfunnet. Vi bør sikre en stadig større involvering fra og innsats fra menn i familielivet gjennom pappaperm. Da kan vi ikke redusere pappapermen, men vi må øke den. Det gir frihet til kvinnene og forhåpentligvis en forskyvning av hva som motiverer menn til valg av jobb.

Vi må igjen få på plass klar føringer fra de sentrale partene i lønnsforhandlingene at forskjeller skal utjevnes. Både mellom sektorer og innad i sektorene. Vi må gi fagforeningene tilbake verktøy til å kunne utføre oppdraget.

Likestillingen er ikke i mål når en som kvinne må jobbe hardere for samme resultat eller når de folkevalgte ikke representerer befolkningen. Da trenger vi politikere som anser det som et problem og som er villige til å bruke politikk for å løse problemet.

Annonse