En moderne folkefiende

– Jævla feiginger, roper Cato Skimten Storengens karakter, doktor Stockmann, i det steiner kommer flygende inn på scenen.

Det er snart klart for premiere på «En folkefiende» på Rogaland Teater, og Storengen og resten av ensemblet presenterer slutten på siste akt.

– På dette tidspunktet har Stockmann nesten gått bananas. Han har skjelt ut alle, og fått hele byen mot seg og fått huset bombardert av stein, sier Storengen, som beskriver karakteren sin som et menneske som har «høye topper og dype daler».

Dr. Stockmann er legen som oppdager at byens viktigste næringskilde er forgiftet. Han ønsker å varsle alle om sin oppdagelse, men da det går opp for de styrende organer at dette får store økonomiske konsekvenser for lokalsamfunnet, foretrekker de å skyfle den pinlige affæren under teppet.

– Det er kjempegøy, men veldig utfordrende å spille denne rollen. Stykket er bolkvis ganske intenst, med mye som skjer og mye tekst å huske, sier han.

– Når det er sagt synes jeg vi har fått til et veldig aktuelt, kult og upretensiøst stykke, legger han til.

– Mange paralleller

Regissør Kjersti Horn har fra før av satt opp klassikerne «Peer Gynt» og «Hamlet» på Rogaland Teater. Hun liker å jobbe med klassikere på grunn av kvaliteten som ligger i bunn, og friheten det gir. Likevel forteller hun at de gikk flere runder før de til slutt endte opp med «En folkefiende».

– Det er mange paralleller mellom «En folkefiende» og dagens samfunn. Blant annet når det gjelder klima- og flyktningkrisen. Det er nesten litt skummelt og rart at det er så mange likheter, sier Horn. 

– Vurderte du å legge stykket til Stavanger i 2017?

– Vi var innom den tanken. Det er mange paralleller til Stavanger i 2017, men vi fant ut at vi ikke trenger å gjøre det så synlig, sier Horn.

– Ibsen hadde likt det

I originalen fra 1882 oppdager doktor Stockmann at byens bad er forgiftet. I Rogaland teaters versjon er badet byttet ut med et asylmottak, som er bygget på en forgiftet tomt. Selv om stykket er endret på, er de likevel tro mot Ibsen, og de har beholdt hans grunnmur, ifølge Horn. Hun beskriver universet på scenen som en blanding av samfunnet da og nå.

– Jeg tror Ibsen hadde likt dette. Stykket er aktuelt, men det gjelder å gjøre det tilgjengelig. Det kommer blant annet mange unge publikummere, og vi vil jo ikke at de skal dø av kjedsomhet, sier Horn.

– I «Hamlet» endret vi ikke et ord, men akkurat dette stykket hadde nok blitt litt kjedelig dersom vi ikke hadde pirket og endret på det, legger hun til.