Kultur

En Jesus for raseriet

Her forteller forfatter og musiker Tore Renberg om hvordan det var å oppdage Imperiet som ung på 80-tallet.

Av Tore Renberg, forfatter og musiker

Få, om noen, mestret geriljarocken bedre enn Imperiet, og få band, om noen, var det mer styrkende å dele oppveksten med om man var ung mot slutten av det barokke åttitallet. Thåström var den reptilske frontfiguren. Han var en sexy og radikal romantiker, en Jesus for raseriet. Jeg var for ung til å dra til Oslo og se Imperiet live den gang de herjet så hardt på Sardine’s at kritikerne gikk amok, men jeg klippet ut bildene fra Puls, av Thåström i singlet og cap, og hang dem opp på korktavlen, mens jeg lyttet til platene jeg elsket så høyt.

Han møtte publikum med stikkende øyne, han var teatralsk, han spyttet og skrek. Vokalisten som vokste opp på Skebokvarnsvägen 209 utenfor Stockholm, og senere skulle oppkalle et soloalbum etter den forstadsadressen, dro sceneteppet til side og viste en verden som blødde under en brennende solkule. Det var en verden av storpolitisk mørke, en verden av profittjag og krig, en verden han var nådeløst kritisk til.

Særmerket til Thåström var måten han utførte oppdraget sitt på. Han hadde ikke resignert. Den kalde isen store deler av den tidlige postpønken var frosset i, a la Joy Division, var ikke hans. Thåström kom med kampvilje. Han kom med lengsler og håp, han gikk til angrep gjennom sangene sine, både som epiker, poet, satiriker og visjonær.

Imperiet var store i Norge, og det er verdt å være klare over at Thåström preget en hel generasjon her hjemme. Den norske ungdommen åpnet armene for Thåströms intensitet, og for en provinsunge som meg selv, født i 1972, handlet romjulen 1986 om Imperiet.
 
Jeg hadde fått «Synd» til jul, det nye albumet deres. Om og om igjen snurret vinylen på platespilleren. Jeg satt på gutterommet og hørte generalen min synge «Österns röda ros», hvor han beskriver en virkelighet av krypskyttere og sultrammede barn. Han viser at han ser dem - «jag hör deras röster / jag hör hur dom skriker» - og han lar det finnes et håp: «Men om du vet var stjärnor faller/och var regnbågen tar slut / om du fortfarande hör ditt hjärta slå / skall du finna österns röda ros.»

Dette hjerteslaget var et perfekt akkompagnement til oppveksten min. Jeg var femten og et halvt år, og det jeg trengte var denne doble bevegelsen: Et blikk på verden og en vei ut av mørket. Jeg var ikke lenger et barn, og jeg var ikke voksen. Jeg hadde tatt farvel med Duran Duran og the new romantics, jeg hadde oppdaget min samtids heftigste sanglyrikere. Den ene var sjarmerende, arrogant og vittig, han het Stephen Patrick Morrissey og sang i The Smiths. Den andre var storforlangende og slagferdig, han het Joakim Thåström og sang i Imperiet.

De satte seil. De rodde båtene mine. De fikk selskap av forfattere, filmskapere og andre kunstnere, fra fjern og nær, enten de het Dostojevskij, Nick Cave eller Wim Wenders.

Da jeg begynte å skrive de første diktene mine, også i romjulen 1986, hadde jeg denne gjengen sittende på skuldrene. De var som en slags voktere. Om jeg, nesten med bind for øynene, våger å lese om igjen diktene jeg skrev på midten av åttitallet, er det som om de blør av Thåström-inspirasjon. Jeg blir selvsagt sjenert av gjensynet, men jeg tenker at jeg var heldig som ble utlevert denne gjengen. Forfatteren i meg skulle endre seg, jeg skulle miste humørløsheten og bli en ganske annen forfatter enn den jeg så for meg i 1986, men jeg skal være glad jeg fikk skrive de første linjene mine mens «Synd» snurret på spilleren i en forstad til Stavanger.

Thåström i spissen for Imperiet i 1988, da de tok farvel med tre kvelder på klubben Sardine’s.  FOTO: PAAL AUDESTAD

Musikksmak = generasjon. Jeg vet. Spør et musikkinteressert menneske hvilke opplevelser som er de sterkeste, så vil hun med stor sannsynlighet nevne noe som slo inn i livet da hun var ungdom. Er det ikke sånn? At vi er på vårt mest inntrykksvare i disse årene, at musikkens intravenøse tilgang til oss setter et livsvarig merke? Dette er fascinerende, synes jeg, og forteller noe om musikkens tunge forbindelse med samtidsuttrykket, og dermed vår like tunge forbindelse med det. Din historie er lik min i struktur, men ikke i klang.

Thåström har holdt det gående lenge nå. Lik en Nick Cave har han laget plater siden ungdomsårene, fra pønken i Ebba Grön, gjennom Imperiet-tiden, og inn i fasen han er i når dette skrives, solokarrieren. Han har eldes på den mest interessante måten en artist kan eldes, tenker jeg, i takt med sin egen menneskelighet og erfaring.

På årets soloalbum, det niende i rekken, er det en 60 år gammel rocker som melder om situasjonen. Centralmassivet åpner med en av de flotteste låtene han har laget, «Bluesen i Malmö», en tung sang som sender tankene til «Bibel» fra «Synd». Her er deltidspappaen på besøk i Malmö, «jag vet inte för vilken gång i ordningen». Klokken er to om natten og mørket er tett, han ser ut vinduet, lytter til kontainertogene, hører naboens røykhoste gjennom veggen, og konkluderer hyllesten sin - ja, det er en hyllest - med at alt «låter som bluesen i Malmö».

Dagens utgave av Thåström er en videreføring av den selvbiografiske vendingen som landet i katalogen med nedstrippede klassikeren «Skebokvarns-
vägen 209» (2005). I denne fasen av kunstnerskapet er samfunnsblikket for en stor del erstattet av det personlige. Jeg-et er et annet enn det var på åttitallet, da han på album etter album tok på seg verdens smerte og identifiserte seg med de som var utsatt for rasehat («Rasera» fra 1983) eller de som sultet (nevnte «Österns röda ros»). Nå er han her. I gatene. På kaiene. I leilighetene. Han venter på at dødens kusk, «Körkarlen», skal komme, inspirert av Selma Lagerlöfs forbløffende roman fra 1912. I tittelkuttet synger han «vi är vanliga, vi är nån i mängden,» og legger til, som et slags minne om drømmene han hadde i 1986: «Vi är stjärnor.»

Det er tungt gjort. Det er tungt spilt. Men det mangler ikke oppdrift, og det er underlig oppløftende. I et intervju med Dagens Nyheter har han kalt «Centralmassivet» et lysere album enn de foregående: «Jag brukar tycka at jag skriver kanske lite för sorgsna grejer ... Det är ju svårare att göra positiva plattor.» Jeg er enig i dette, og jeg synes det er kunstnerisk interessant. Kunstlivet, og måten vi snakker om kunst på, har en tendens til å henge det kjære mørket sitt om halsen som et smykke, og gjerne snakke med noe desinteresse om det som har energiske steg og vil mot lyset.

Imperiet før konserten på Sardine’s i 1988. FOTO: PAAL AUDESTAD

Thåström er for mange en mørkets fyrste, men det er et litt for unyansert syn på kunstverket hans. Det er lyset som er mørkets fyrste, den ene størrelsen er umulig å tenke uten den andres eksistens, og det gode er vanskelig å gripe i kunstnerisk form. Dette visste Dante, dette vet Thåström. Desto større er bedriften når det sitter, som det gjør hos Thåström; han er alltid klar over dualitetene som driver livene våre. Det satt da han var geriljarocker i Imperiet og ville «prova lyckan innan himlen faller ner». Det sitter nå, når han er en voksen, seende, søkende mann på «Centralmassivet».

Thåström er på turné. Han kommer til Norge. Vi skal være der, ute i mørket, og vi skal lytte når han presenterer det nye materialet. Kanskje får vi også høre en og annen gammel låt, som minner oss på reisen han har tatt. Kanskje får vi høre spor nummer 1 fra Imperiets svanesang, «Tiggarens tal, Jag är en idiot»?

Hvis ikke setter vi på platen. Thåström kommer med anklagende harme, skarptrommen kjører, gitarene hisser og bassen sniker seg innpå under en mystisk tekst om en avkristnet tigger-Jesus i en meningsløs verden.

Jeg-personen har kommet til jorden en kald natt i mars, omgitt av den evige vinteren. Han har kommet ned til oss andre, og vi er «lika rädda allihop». Verset avløses av powerkorder og stompende basstromme, og vi får et av de sterkeste refrengene som er skrevet om håpløshet og humanisme, hvor Thåström gjør Jesus, Sisyfos og deg og meg til ett menneske:

Jag är en av alla människor i vårt land
Jag bär en sten på väg mot ingenstans
Jag är en av alla människor i vårt land
Jag är naken, du ser rätt genom mig

Mer fra Dagsavisen