Debatt

Debatt: Frokost med Leonard

Ved Leonard Cohens bortgang går tankene tebage te et lide møde for snart 30 år siden – då Cohen ga ein stor kompliment te publikum i Kongeparken.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Rolf Schreiner

Borti et hjørna på kontoret mitt står et par joggesko i ei hylla. Der ligge ein lapp oppi den eine skoen – der står det: «First we took Manhattan, then we took Berlin.» Og det stemme faktisk. Eg hadde disse skonå på meg då eg sleid meg gjønå New York Marathon i 1993, og de va i såpass gode stand at de òg fekk med seg 42.195 meter i Berlin året ittepå. Han så fant opp udtrykket om Manhattan og Berlin, va ein galante herremann – han spiste frokost iført igjenknapte dress og vest, stramt slips og mansjettknappar. Stiligt.

Leonard Cohen kom te Stavanger fredag 6. mai 1988, tog inn på det nya SAS Royal Hotel på Løkkeveien, og hadde konsert i – Kongeparken! Der blei satt opp busstransport te og fra, så me øvelevde jo, men å sidda trangt på ein buss gjønå Figgjo og Bråstein va liksom ikkje det sama som å gå syngandes fra Bjergsted, gjønå Gamle Stavanger, te nærmaste pub.

Leonard Cohen hadde akkurat gitt ud ein CD så hette «I’m Your Man» og  det bar konserten preg av. (På fotoet på CDen spise Cohen ein banan.) Det blei mange flotte sangar fra den siste udgivelsen, og «First We Take Manhattan» blei te og med spelt to ganger – midt inni konserten og heilt te slutt som siste ekstranummer.

Me i vår familie sko i bryllup i Oslo dagen ittepå, og blei befrakta inn te hovedstaden av Braathens South-American & Far East (morsomt navn på et selskab så bare hadde faste ruter i Norge). Nå va det vår tur te å ta inn på SAS Royal Hotel – den svære bygningen rett bortfor Slottsparken.

Søndag morgen va det tid for frokost – så me tog heisen ner i fysste etasje, gjekk inn i den lange frokostsalen og fant någen ledige plasser. Eg henta jus, kaffe, skjever og pålegg og satte meg ner for å nyda maden. Då sa svigerinnen min så satt rett øve bordet, litt hviskande: «Ser du kem så sidde ved siden av deg?»

Eg kikte ner på den venstre albuen min. Den lå vegg i vegg med et erme på ein svartstribede dress. Resten av dressen va kledeligt plassert på ein mann så tydeligt gjekk inn for å vær ulasteligt antrukke allerede te frokost. Herr Cohen himself.

«Takk for konserten,» sa eg på et av de språgene han kan.

«Ja, vel – du hørte på i går kveld,» sa Cohen.

«Nei, då va eg i bryllup. Men eg hørte deg i forgårs – in the King’s Park.»

«Really? That was the first audience I’ve met with a real sense of humour!»

Så då likte han altså at ein blant publikum i Kongeparken kom opp på scenen midt onna konserten – og gav Cohen ein banan.

Frokostsalen hadde kosemusikk fra skjulte høyttalare – såkalt muzak – intetsigandes instrumentale etterligningar av kjente musikk.

«E ikkje det ein sang med Moody Blues?» sa Julie Christensen. Hu va ein av kordamene te Cohen og satt rett øve bordet med kaffekoppen sin.

Eg va kjapt frampå. «Jo, det e ”Nights In White Satin».

Cohen va enige. Og me slo fast at det va ein av de store sviskene fra 1960-talet. Men va det 1967 eller 1968? Sånt e jo viktigt, men me fant ikkje heilt ud av det.

Rett før Leonard Cohen forlod lobbyen på SAS-hotellet i Oslo, klokkå 11.30 søndag 8. mai 1988, gjekk mor te våre barn bort og ba om ein autograf. Kvinnebedåraren med «the golden voice» fornekta seg ikkje. Han kikte na dypt inn i auene og skreiv: I’m your man. Leonard Cohen.

Han kikte na dypt inn i auene og skreiv: I’m your man.

Mer fra: Debatt