Bedre og raskere kreftbehandling

Vi har fått en ny «helsegaranti» fra statsminister Jens Stoltenberg. Det skal gå maksimalt 20 virkedager fra sykehuset mottar henvisningen til nødvendig utredning er gjennomført hvis det er mistanke om at en pasient har kreft.

Da Stoltenberg overtok regjeringsansvaret etter Bondevik skulle alt bli så mye bedre. De rødgrønne partiene påsto at Bondevik-regjeringen raserte velferdsstaten. Situasjonen nå er imidlertid den, at vi har lenger helsekøer enn noen gang tidligere. Om lag 270.000 mennesker venter på utredning, behandling eller rehabilitering.

Vi vet også at antall krefttilfeller øker, og at det er en kjensgjerning at sykehusene sliter med dårlig økonomi. Derfor vil det ikke hjelpe med flere garantier, fordi virkemidlene ikke følger med løftet om raskere utredning og behandling. Sykehusene må få tilført mer ressurser, slik at de blir i stand til å gi det tilbudet som regjeringen lover at de skal gi.

I 2009 ble det registrert 27.520 nye krefttilfeller i landet vårt, og ved utgangen av 2009 levde 199.170 personer med minst en tidligere kreftdiagnose. Når 90 prosent av alle krefttilfellene rammer folk over 50 år, vet vi at tallene vil fortsette å øke, fordi det år for år blir stadig flere eldre i samfunnet.

I Danmark har de en 48 timers regel ved mistanke om kreft, som betyr at det maksimalt skal gå 48 timer fra henvisning hos fastlegen til undersøkelse på sykehuset finner sted. Det systemet mener jeg at også verdens rikeste land - Norge - må innføre. 20 virkedager fra sykehuset i Norge mottar henvisningen betyr i realiteten cirka en måned. Det er fryktelig mange dager og lange uker å vente hvis det er snakk om kreft.

I en artikkel i Aftenposten 4. juli i år kunne vi lese om en dansk dame som sier at det gikk veldig fort fra rutinesjekk til svar på røntgen og behandling av brystkreft. Og det var hun, hennes mann og hans nerver svært takknemlige for. På Rigshospitalet i København har de ansatt egne forløpskoordinatorer som skal sørge for at tidsfristene overholdes. Ventetiden ved Rigshospitalet er de to siste årene blitt redusert fra 5 dager til 1,8 dager dersom hele brystet skal fjernes, og fra 4,1 til 1 dag hvis det er snakk om brystbevarende operasjon. Dette står i grell kontrast til en historie som sto på trykk i samme avis 18. juni i år. Den handlet om en ung kvinne på 32 år, som etter at hun hadde fått påvist spredning av kreft, hadde måttet vente i hele 10 uker på behandling ved Oslo universitetssykehus.

Danskene får nå flere kreftpasienter gjennom systemet enn noen gang tidligere. De har bevisst tatt et økonomisk løft for å få dette til.

Her hjemme spares det på investeringer i kreftutstyr som kan bidra til tidlig diagnose og bedre behandling av kreft. Jeg tenker i den forbindelse særlig på at vi ikke har PET-skannere (positron-emisjon-tomografi) ved alle landets universitetssykehus. Med PET-skannere er det mulig å få et mer presist bilde av kreften, slik at det blir mindre overbehandlinger eller feilbehandlinger. I Danmark har de 30 slike skannere i bruk, og hele syv bare i Århus. I Norge finnes det kun fem slike maskiner, de fleste finansiert av private.

I juni kom nyheten om at Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) kan glede seg over at Tromsø-vennen Trond Mohn har donert 50 millioner til sykehuset for å få på plass en PET-skanner. Sykehusets direktør sier det er et enormt løft for sykehuset og for kreftpasientene som nå slipper å stå i kø for å få nødvendige undersøkelser. Han sier at skanneren i tillegg vil sørge for at behandlingskapasiteten blir minst fordoblet. Og han får støtte av Kari Holthe i Kreftforeningen, som uttaler at den nye skanneren vil berge liv i Nord-Norge.

I vårt fylke har Sykehuset i våre hender startet innsamling til PET-skanner, som skal plasseres på Stavanger Universitetssykehus (SUS). Det er et prisverdig initiativ som er tatt for å få til raskere og bedre diagnostisering og behandling av kreftpasienter i Rogaland. Men jeg synes det er skammelig at den norske regjeringen unnlater å sørge for penger til slikt utstyr. Det burde ikke være nødvendig å måtte gå på tiggerferd i verdens rikeste land for å skaffe til veie nødvendig medisinskteknisk utstyr ved sykehusene. Penger til kostbart kreftutstyr skulle vært finansiert av regjeringen, slik at vi slapp å være avhengige av «snille onkler». Snille onkler gjør at vi ikke får et likeverdig helsetilbud i landet vårt.

Investeringer i nødvendig utstyr ved sykehusene ville bidratt atskillig mer positivt enn en helsegaranti som ikke er verd mer enn papiret den er skrevet på!