Annonse
«Begrepet kombinert rus- og psykisk lidelse er vanskelig å forstå», skriver kronikkforfatterne.

Alt kan ikke rakne!

DEBATT: Over 6000 lever i nød og elendighet på grunn av rus og psykisk lidelse.

Annonse
Rogalandsavis

Av Anette Frøyland (medlem Kommunalstyret for Administrasjon og lønn, Venstre), Hege Nordbøe (nestleder av Eiganes og Våland bydelsutvalg, Venstre), Kristina Iden (2.vara kommunalstyret for levekår, Venstre)og Line Cecilie Møller Christiansen (medlem av kommunalstyret for levekår, Venstre)

Aftenbladets lesere har den siste måneden fått se inn i noen av de mørkeste krokene av nød og elendighet i Stavanger. Utfordringene brukere med rus og psykiske lidelse lever med er sterk lesning. Gjennom artikkelserien «Når alt rakner» får vi innblikk i menneskelige lidelser vi knapt trodde fantes rundt oss. I et av verdens rikeste land har vi altså mennesker som forkommer. Som medmennesker og hjelpeapparat er vi nesten handlingslammet, men vi kan ikke la dette fortsette.

I artikkelserien er det heldigvis noen lysglimt. Noen hjelpere kommer nemlig i posisjon og de utgjør en viktig forskjell. Dette kan vi bygge videre på! Her ligger det et fundament, og dette er ekstra viktig fordi når Statens helsetilsyn nå arbeider med å gjennomgå helsetilbudet til gruppen med kombinerte rus- og psykiatrilidelser er det mange kommuner og foretak som faktisk bryter loven. Vi klarer nemlig ikke å hjelpe noen av de svakeste gruppene i samfunnet vårt. 

Dette er ikke en velferdsstat verdig. Som samfunn måles vi blant annet etter hvor godt vi er i stand til å hjelpe dem som trenger oss mest, dem som faller utenfor. På dette området må vi si at vi har feilet som samfunn . Vi retter derfor en stor takk til Aftenbladet for så grundig å ha belyst dette området og for å ha satt i gang en debatt som vi som politikere absolutt må og skal ta del i i tiden fremover.

Begrepet kombinert rus- og psykisk lidelse er vanskelig å forstå. Vi har ennå til gode å møte et menneske med alvorlig ruslidelse som ikke samtidig også har store psykiske vanskeligheter/utfordringer/lidelser? Veien inn i misbruket har ofte vært lang og kronglete. Pasientene selv kan fortelle historier om tap, overgrep, traumer og omsorgssvikt. Alt dette har skjedd i en oppvekst og i et nærmiljø som hadde anledning til å gripe inn, men som ofte feilet. Tidlig innsats med fokus på en trygg barndom, med fokus på metoder for å avdekke svikt og på muligheter for å hjelpe dem som står ved kanten av stupet, er en forutsetning for å hindre mennesker i å ende opp som rus-og psykiatripasienter (ROP).

Dette er et av hovedfokusområdene for Venstre. Men forebyggende innsats vil likevel ikke hjelpe de som nå lever i den ytterste nød blant oss.

Det er over 6000 mennesker i Norge som lever i nød og elendighet på grunn av rus og psykisk lidelse.  Hvorfor er de så vanskelige å hjelpe?
Ofte avviser de hjelpen som tilbys. Miljøtjenesten har utallige historier om låste dører og kommunikasjon gjennom brevsprekker. En slik avvisning ligger til lidelsen, ofte basert i skepsis eller manglende tillit mot et hjelpeapparat som aldri har vært der for dem tidligere. Mange hjelpere trekker seg da, usikre på hva de skal gjøre med en avvisning eller ved trusler om vold.

Fra 1. september 2017 er Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern endret. Pasientenes rett til å nekte innleggelse og behandling er styrket, likeledes retten til å avbryte behandling – selv om den har ført til bedring. Et regjeringsoppnevnt utvalg skal se på tvangsreglene i helse- og omsorgssektoren. Utvalget skal levere sitt arbeid høsten 2018. Ett av mandatene til utvalget er å se på om regelverket kan bli mer samordnet.

Både den nye loven om psykisk helsevern og utvalgets mandat signaliserer tydelig myndighetenes behov for å skjerpe betingelsene rundt tvangsbehandling. Erfaring viser at det har forekommet mange tilfeller av tvangsbruk overfor denne gruppen, noe som gjerne skjer når situasjonen har tilspisset seg slik at brukerne enten er til fare for seg selv eller andre, eller at de representerer en fare for omgivelsene. Vi har nemlig  selv lov til å nekte behandling og intervensjon i Norge. Dersom en bruker ikke lider av en alvorlig psykisk lidelse, egentlig underforstått en psykoselidelse, kan de nekte å ta imot et hvert uønsket tilbud om behandling og hjelp. Mennesker har lov til å gå til grunne, uten at de kan tvinges til det motsatte. Dette er både hjelpernes dilemma og dette er systemets dilemma. ROP-pasienter har dessverre ofte vonde erfaringer med myndighetspersoner, alt fra foresatte eller mangelen på det, til velmenende sosial- og helsearbeidere. Ofte er det disse erfaringene som medfører stengte dører og avslag på tilbud om hjelp.

For å komme i posisjon overfor ROP-pasienter må vi bevege oss langt fra tvang eller autoritære bestemmelser, som kanskje er utført i beste mening, men som oppleves som invaderende. Brukerens autonomi må respekteres. Det handler om å bygge opp tillit og relasjoner. Dette tar tid. Dette krever personal som er kyndige, kompetente og kloke.

Venstre har vært en ivrig pådriver for et mer fleksibelt hjelpetilbud for pasienter med ruslidelser Sammen med flertallspartiene i Stavanger har vi sett med stor interesse på blant annet tiltaket miljøterapeut Rus, et prosjekt hvor ansatte i miljøtjenesten går hjem til brukere som er i en rusavhengighet og som ikke er klare for å stå på egne ben.

Fordelen med denne tjenesten har vært at miljøterapeutene har kunnet arbeide med den fleksibiliteten som denne gruppen trenger. Ulempen med flere av våre tjenester har nettopp vært mangelen på fleksibilitet, og kanskje også metodene vi arbeider etter. Venstre ser med spenning frem på en mulig utvikling av nye miljøterapeutiske metoder som har i seg islett av brannvesenets suksesshistorier.  Vi kan ikke akseptere at alt kan rakne, uten at vi har snudd hver en stein for å hindre dette!

Annonse