Å holde kjeft er å godta urettferdighet

Forslaget om kommunal boikott av Israel har skapt mye lokal debatt. Onsdag 6. januar var det strømbrudd i Rogalands Avis-bygget, men om dette skyldes all aktiviteten på Siddisland vet jeg ikke ...

Det har vært en lang og spennende debatt, til tross for en del unødvendige avsporinger. Men selv om Israel-vennene har lagt ned mye tid i det nye året på angrep av meg og mitt forslag, så er jeg fortsatt enig med meg selv. Jeg mener at både Norge og Stavanger kommune må vedta en lov om å boikotte alle israelske varer.

Alle har forståelse for at det, per i dag, ikke er lett å gjennomføre en boikott av Israel når det kommer til datamaskiner. Det finnes andre varer som veldig lett lar seg boikotte, som frukt og grønnsaker.

Jeg har savnet at debatten ble løsningsorientert, og jeg har undret meg over hvorfor det ikke ble slik. Om man tenker over det så kan det vel hende at mine motdebattanter ikke ønsker en løsning. De lever kanskje godt med at Israels undertrykking og okkupasjon holder fram, og ser ikke et skrikende behov for en løsning. Det eneste de har gjort er å kritisere, prøve å spore av med tekniske og juridiske bortforklaringer.

Å holde kjeft er å godta urettferdighet. Og derfor holder ikke jeg kjeft. Det å tale de svakestes sak ser jeg på som en naturlig oppgave som sosialist. Verden i dag er et urettferdig sted, hvor forskjellene er skremmende store, og vilje til å forandre dette er forsvinnende liten. Det kan aldri bli for mye rettferdighet i verden. Idealister må ha dette som utgangspunkt.

Det Israel-vennene og sionistene har forsøkt er å stemple meg som antisemitt og rasist. Hadde de klart det hadde de ikke trengt å forholde seg til meg eller forslaget. De har ikke klart det, og har gjort alt de har maktet for å forsvare en stat som i desember 2008 og januar i fjor i fjor slaktet ned 1300 sivile palestinere. Jeg forstår ikke at de klarer å ta dette i forsvar.

Om man legger vestlige verdier til grunn, noe de fleste av oss jo faktisk gjør, så syns jeg det er underfundig å ta side med Israel og gå så langt som å kalle seg Israel-venn. For hva kan vi regne som grunnleggende vestlige verdier? Jo, trosfrihet, nestekjærlighet og menneskerettigheter. Og hvordan går disse verdiene over ens med en blind støtte til Israel? Særlig menneskerettigheter, som Israel har brutt gang på gang!

Å trekke religion inn i denne debatten har aldri gjort debatten noe godt. Det har stadig ført til forverring (for begge parter), og vi tror jo at alle mennesker står fritt til å tro og mene alt de ønsker og vil. Frihet generelt er jo en viktig vestlig verdi.

Men at de kristne (kristenfundamentalister som enkelte ville kalt dem) totalt glemmer palestinske kristne, og utelukkende støtter israelerne, er for meg overraskende. Hver fjerde palestiner er kristen. En av de kristne personene som jeg respekterer høyest og som står meg nært, sier som følger (vedkommende er i utgangspunktet Israel-venn): «Hvis det er noen man skal være kritiske til, så er det nettopp ens venner.» Og her poengteres noe viktig. For det er viktig at også Israel-venner viser forståelse og skjønner at de også må utvise en kritisk holdning. Ingen «god» kristen kan med hånden på hjertet forsvare at 1300 sivile palestinere ble myrdet.

Troen på menneskerettigheter er en verdi som er viktig for de fleste nordmenn, uansett partitilhørighet. Vi mener at menneskerettighetene må stå sterkt i verdenssamfunnet. Mens Israel gir blanke i FNs resolusjoner og tidligere vedtatte erklæringer, som for eksempel menneskerettighetene. Israel har brutt en rekke FN-resolusjoner!

Jeg er en stor tilhenger av dialog! Vi må snakke mer med hverandre, det er veldig viktig. Men når en konflikt har pågått i 60 år, og all dialog har sørget for at situasjonen har blitt verre, så er dialog et dårlig alternativ!

Så til alle som er kritiske til mitt forslag. Her kommer en utfordring til dere. Hva er et realistisk alternativ? Hvordan skal vi løse konflikten på en god måte? Det er lett å komme med kritikk, men kom med et realistisk forslag!

På sikt så må vi sikre en fredelig tostatsløsning. Da må begge gjøre ofre, men mest må Israel ofre. Israel er den største makten og må nødvendigvis gjøre de aller største ofrene. Lenge leve Palestina!