Dagsavisen.no / Reiseliv /
Guri Mamalla
Velkommen til et godt stykke absurd glede. Her loves ingen parasoller på
stranden eller drinker på fat. Men du kan få så mange lukter og smaker du
begjærer og blir garantert tusen spørsmål rikere.
Te smaker fantastisk på et gatehjørne, og bananlassi enda bedre med utsikt over Bengalbukta. Sand mellom tærne kan du få – og fantastisk sjømat etter eget ønske, så lenge du beregner god tid. India er et fenomen. India er et system – og det tar et par dager å knekke koden – men så ligger også ferien åpen for en opplevelse helt utenfor egen fatteevne.
På mange måter er Mamallapuram et slags India light. Beliggende på Indias østkyst i delstaten Tamil Nadu der hinduismen syder på sitt sterkeste – praktisk nær storbyen Chennai – og avslepet nok til at indisk kaos ikke slår beina under en nykommer, men likevel langt fra turistmagneten Goa. Her stråler kvinnene i sarifargenes glans, røkelsen siver ut av templene og fiskerne trekker sine garn ved daggry.
Morgentid
Når natten brekker i to, velter morgenen ut av den med en uhorvelig masse av ren eksistens. India dirrer under føttene.
– Chai, chai, chai, chai!
En mann triller på en eldgammel sykkel. På bagasjebrettet har han en dunk med te som han serverer i små krus for fem rupier. Flokker med uniformerte skolejenter og gutter virrer langs veien. En morgentrett rickshaw wallah våkner opp på bakken under kjøretøyet sitt, der han har tilbrakt natten. Den klikkende lyden av håndverkernes konstante hugging på granittskulpturer svelges inn i trommelyden fra tempelet. Rødglødende lukt av røkelse blandes med kardemomme, nellik og cumin.
– Coconut madame?
Skallen av en passe stor grønn kokosnøtt kappes med en slags sigd, og serveres med sugerør i det 200 indere ramler ut av en buss i East Raja street. Dagen er i gang for innbyggerne i Mamallapuram.
Tid til tro
Ram og Annan jobber begge på hotell Greenwoods. De er 24 og 26 år gamle.
Annan kommer svettende opp trappen til takterrassen og sier at i dag er de veldig opptatt. Ram står bak ham og nikker. Det kommer fire nye gjester. To rom skal gjøres klare. Og de kommer kanskje allerede om tre timer. Ram klyper vennen i siden, og løper ned trappen og ut i den lille hagen av en bakgård. Under kokosnøttpalmene høres en hvinende latter i det de river ned klesvasken til Esther. Hun hyler og løper etter dem inn til Krishna som forbereder dagen med Ayurvedisk massasje i bakgården.
– Murga er min favorittgud og han forteller meg at jeg skal ha et godt hjerte og en god latter. Da vil han ta vare på familien min, forteller Ram.
Mr Appu er faren i huset på Greenwoods Guest House, rister sidelengs på hodet slik indere flest gjør, og smiler under barten.
– Jeg har drevet på her i 20 år nå – og det forandres sakte – men dette er India. India er ikke som Thailand. Gud bestemmer til syvende og sist. I 2002 fikk vi en tsunami. I år fikk vi deg.
Han flirer så han nesten detter ut av bambusstolen som henger fra taket ved siden av det lille alteret for elefantguden Ganesha.
Stentid
Det enkle liv leves langs stranden – med fersk fisk servert med havutsikt i solgangsbris under palmene – og litt Bob Marley om du ønsker det. Sørindisk deilig kaos med lukter og smaker og ekte thali serveres på lokale bavhaner eller på det en smule eksklusive Mamalla Heritage i hovedgaten East Raja Street.
Men på bakteppet av Mamallapurams dagligliv ruver en stenhard storhet. Med en elefants tyngde og guddommelig tidløshet reiser bergvegger seg med de utroligste utskjæringer. En sti snirkler seg mellom det ene templet eldre enn det andre, det ene gudebildet mer detaljert enn det forrige – og hele scener fra hverdagsliv med mennesker og dyr utspiller seg på fjellveggene.
Mamallapuram betyr Byen til Mamalla – og Mamalla var tittelen til Narasimhavarman I, en av de store Pallavakongene som regjerte i området fra 535 til 894 e. Kr. Sammen med sin etterfølger med samme navn, ofte omtalt som Rajasimha, sørget han for de mangfoldige huletemplene, monumenter og utskjæringene i fjellveggene som har puttet Mamallapuram på UNESCOs verdensarvliste.
– Se opp for apene, roper en gammel kvinne fra Mumbai – og ler så tannløst og rynkete – at apekattene blir helt uinteressante. Med kroppsspråk til en tolvåring er hun en henrykt turist på tempeltur med 50 familiemedlemmer. De er på vei ned mot havet for å avslutte dagen ved The Shore Temple.
– Tenk at tsunamien ikke knuste det – det er må være gudebeskyttet, sukker en fetter.
Tid til å være
Krishna tenner røkelse i bakgården. Meditativ musikk trenger gjennom til øyeblikket som er så klart definert på netthinnen. Det lille behandlingsrommet gjøres klart til en guddommelig time.
– Dette er Ayurveda. Ayurveda er livskvalitet. Du kan komme til meg med ryggplager eller nyrestein – eller bare for å stabilisere energien din. Slapp av, det er bare deg og meg og gud her inne.
Krishna legger kroppen for sine hender i en klokketime og avslutter med en Siro Dhara-behandling der varm helende olje dryppes gjennom et lite hull i en krukke ned på chakrapunktet i pannen i 30 himmelaktige minutter. For drøye hundrelappen blir livet så tydelig at det nesten er for sant til å være godt.
