Verdens villeste

Nei da, det er ikke de knappe ti varmegradene som gir oss frysninger. Strendene nord i landet vårt, godt innenfor polarsirkelen, kan ikke konkurrere på antall soldager og varme. Men på det meste annet. Du skal ikke være en voldsomt følsom sjel før de får huden til å nuppe seg som opprørt sjø. Sjelen også! Det er ikke bare vakkert. Det er så helt. Sinnssykt. Rått!

For det er umulig, selv på en godværsdag, ikke å fornemme de voldsomme kreftene som bor her. Dette er ikke stedet for bedagelig palmesus- og kokosnøttlykke. Men for å bli blåst ut av hengekøya. Å være her i sol, når noen av verdens eldste og villeste tinderekker gir ly for vindene, er et øyeblikk av nåde. Og beste av alt: Den går aldri ned, den bare fortsetter. Tegner en lav gullring på himmelhvelvingen. Imens: Tenne knitrende bål, ilden som gnistrer i øyene på dem du elsker.

Å være her når tilværelsen viser krefter. Om du tør. Vinden som river og sliter i deg, truer med å blåse deg over ende. Dråpene, som ville piskeslag mot ansiktet. Ikke minst følelsen etterpå. Det kjennes så godt! Å ha stått han av, blitt filleristet. De brennende kinnene. Opprømtheten. Den overførte kraften. Følelsen av å være spillvåken, som etter en lang og drømmeløs søvn, som kanskje har vart i mange år. En plutselig innsikt, som du ikke kan sette ord på.

Les også: Tøffe tips til Norgesferien

Essensen av storheten, friheten. Tør du kjenne på dem, må du tørre å kjenne på ensomheten. Så rungende, så enorm, om du går her alene, på de hundremeter brede båndene av hardpakket sand, finmalte skjeletter, skjell og koraller. La de andre jage toppene. Det er her du skal være. På den nakne havbunnen. Er du heldig, har du solen, den lave, dypt oransje, som kun er forbeholdt natten, som venn, og en kurv med lofotoster eller andøyamulter ved din side. Dette skal du aldri glemme.

Storhavet, storfjellene. Ute i havet, vågehvalryggene som glir gjennom vannskorpa, mens de gir fra seg en lysende fontene av springvann med et urdyrsukk. Spekkhoggerne, de vakreste, de skumleste, med de skarpeste tennene. Havets blodtørstige supermodeller. Jeg hadde ikke turt å snorkle med dem, selv om de foretrekker slanke sardiner.

Bare sitte der og la melsanden renne, som tid i et timeglass. Fløyelsmykt, mellom fingrene. Kjenne på, med urhjernen, den som ikke stiller spørsmål eller formulerer, den som bare vet, vissheten om syklusene, om tingene som kommer og går, kommer og går, inntrer og forsvinner, bare for å komme tilbake, dager, netter, flo, fjære, store og voldsomme par her oppe, så langt nord. Et helt hav som stiger og synker med flere meter på få timer.

Finne den dypeste roen, ikke den som du får bak en god, gammel bok, men den som gjør kornene og bakken til megamagneter, som nagler deg til Jorden. Og som får deg til å merke at grunnen puster, bever, hever og senker seg som i et digert bryst, utvider og trekker seg sammen, som universet.

Les også:

[ Har du sett lyset?  ]

[ Friskt fra havet ]

De fineste strendene

1. Kvalvika/Horseid/Bunesstranden Moskenesøya, Lofoten

Ytterst mot vest finner du det aller villeste av Lofoten. Og på den aller villeste siden, yttersiden, finner du de villeste, vakreste strendene. Hvis du da ikke strander på de vanvittige bumerangstrendene i Ramberg eller Fredvang først, da. Ellers kjører du inn Torsfjorden og tar turen over skaret ved Torsfjordtinden til Kvalvika. Helst på en solrik kveld, eller midt på natten. Når du kommer over ryggen og ser ned på de golfstrømgrønne gressvollene som tyter av ozon, midnattssol og lofotlam, må du kanskje svelge en tåre. Den store, ubebodde bukta (egentlig er det to strandbukter her) omgitt av himmelhøye tinder, føles som å gå inn i en umåtelig vakker hemmelighet. To teltende familier ser på oss med fremmede blikk, før de slenger håndkleet over skulderen. Fotsporene deres viskes snart ut av havet og solnedgangen.

Er du god på å planlegge, tar du rutebåten fra Reine, over Kjerkfjorden, og går en lett fottur over til Bunesstranda eller Horseid. Begge minst like overjordisk vakre og uendelige, med sine kilometerlange havgulv med hardpakket sand mellom loddrette tindevegger.
Alle egner seg flott for familieturer.

2. Bleik Andøya, Vesterålen

Det har kun tatt oss en liten time å kare oss opp de snille gressvollene som leder opp på Røykens myke vestside. Så vi kan trone oppe på djevelens tanngard, steil og sta. Sakte bøyer vi oss ut over stupet. Trigger den trygge måten å utfordre dødsangsten på, eller er det dødslengselen, kjenne på suget. Ta valget. En halv kilometer under oss slynger Norges kanskje aller lengste og vakreste sandstrand. Bleik seg. En mer enn 2,5 kilometer lang, hvit slange mot det grønnturkise storhavet, som har et trekantfjell med hull i, der de arktiske papegøyene, lundefuglene, bor. Trehuslandsbyen Bleik, med pub og landhandel, ser ut som en illustrasjon i en Astrid Lindgren-bok. Akkurat da, når glipen mellom allværsjakka og hestehalen blottlegger noen centimeter bar hud, kjenner vi vibrasjonene fra ørnevinger, plutselig mot nakken.

Vil du være helt alene, går du over fjellet til nabostranda Høyvika, og kjenner hvor bitte liten du egentlig er.

3. Malnessanden/Hovden Bø, Vesterålen

Det er noen steder som føles som om du er kommet til verdens ende. Det bitte lille, forblåste fiskeværet Hovden, ytterst mot storhavet, ved enden av veien, er et slikt sted. Mystisk og spøkelsesaktig, med en sterk fornemmelse av skjebne. I den lavmælte, insisterende vinden er det bare den myke knakkingen av tørrfisk på hjell som høres i sommerkvelden, bortsett fra de skvatrende krykkjekoloniene. Hvite sandblomster stikker opp mellom tærne våre på Malnessanden, den største, kritthvite stranden. Ungen sandsurfer på de store klittebølgene. Men det er den svarte, utilgjengelige Mordorfjellene bak sundet mot nordvest, som gir stedet virkelig karakter. Du kan også strandhoppe til Timstokkan eller Finnbogsanden.
 
3. Rørvika Vågan, Lofoten

Selv ikke stillehavsstrendene i Mexico klarer å matche den krystallklare, jadegrønne fargen i Rørvika. Den gjør ferden langs hovedveien, rett før du tar av til Henningsvær, til en høyrisikostrekning. Faren er nemlig stor for at du bråbremser og blir stående og måpe. Når månen er full, dras havet nesten uvirkelig langt ut og blotter den ekstremt langgrunne stranda ved lavvann. Og her er et triks: Når det flør på en soldag, varmes vannet opp av den solvarme sanden, slik at vassetemperaturen blir riktig så behagelig. I alle fall en bitte liten stund.
 
4. Hauklandstranden Vestvågøy, Lofoten

Lofotens Copacabana! Det er ikke for ingenting at denne «karibiske» perlen er blitt kåret til landets vakreste. På en god dag flyter turkisfargen inn i sjelen, og minner om langt sydligere strøk. De grønne, treløse gressvollene lager en deilig, myk armkrok rundt den. Her spiller du beachvolleyball og koser deg med egensnekret strandparty. For en røffere opplevelse, kjører du den litt skumle tunnelen gjennom fjellet og kommer ut i en annen, bortgjemt verden, og en ny hakesleppstrand: Utakleiv.