Kultur

Ulefeiring på Langedrag

Julen kommer krypende, som blåtimen, over skråtakene på fjellgården Langedrag. Gule stråler fra varme, vennlige glugger. Et Soria Moria-aktig eventyrslott i fjellheimen. Og bakom uler ulvene.

Alt dette, takket være en helsetrøye.

Den hadde det vært god å ha nå. Under føttene våre knirker det i glitrende snøkrystaller. Vi kan allerede kjenne fjellpusten og et par minusgrader male røde roser i kinnene våre.

- Se opp, det er fullt av bæsj! roper 6-åringen advarende og peker på de mange små, svarte haugene på tunet.

- Hei! Bæsjen rører på seg!

Og helt riktig, den begynner å hoppe rundt på tunet.

- Det jo kaniner, jo! Men det må jo være minst ti stykker … 20 … 25?

- Faktisk 100 og noen, supplerer dyreansvarlig Anne Grete Lindvik, som akkurat kommer ut fra tømmerstua.

Og forsvinner like fort igjen. Nok en gang er vi alene på tunet. Når fire ulver plutselig setter i gang å hyle mot månen, er det ikke på grunn av kulda at vi får frysninger.

Naturens stemme

Stillheten som senker seg, er av den typen som runger i ørene. Men når vi lytter ekstra godt etter, hører vi noe … mer.

- Blånissemusikk! Det er sant! hyler 6-åringen.

Og i ei lita bu nede ved stallen skimter vi en blånisselue fyke forbi. I helgene i slutten av november og begynnelsen av desember er nemlig alle invitert til å feire jul på Langedrag - og den første av disse helgene er det tradisjonen tro nissekamp på fjellgården.

Det er ikke rart at det ikke er så lett å få sove.

Dyrebare øyeblikk

Men klokken sju neste morgen er det ikke noe problem å stå opp for å forberede julefrokost - for dyra. Hanefar spankulerer på kanten av hesteboksene, og ser til at de unge, frivillige fjøshjelperne gjør jobben sin skikkelig. Iveren er det ingenting å si på.

- Det er flott at barna får være med å gjøre så mye, sier Ingunn Håverstad fra Gol, som har med seg datteren Sofie på helgebursdagstur.

- Å få være med på morgenstellet er topp, synes (snart) 8-åringen.

Det tar litt tid å bli trygg på jak-oksene og det svære, raggete skotske høylandsfeet, som med stoisk ro rusler rundt på den åpne uteplassen. Hodet til oksen Trym er tross alt på størrelse med Big Ben. Med halvmeterlange horn. Men snart går alle ungene der like ufortrødent som de 101 kaninene.

Det ringer i kubjella - det er klart for nissespill på låven. Fjøsnissen blir ikke så veldig glad når selveste julenissen plutselig dukker opp på høyloftet. Men til slutt blir de enige om at fjøsnissen er snill mot dyra, mens julenissen er snill mot menneskene.

Nissekamp

Så til årets nissekamp - på fjordhest. Det er speilridning og akrobatikk på hesteryggen - så kampen må avgjøres med litt griseri. Rødnissene har noen særdeles veldresserte små kosegriser som både forserer hindre og tunneler, mens blånissene ikke har like god kustus på den 250 kilo tunge grisen Emma - som er like stor som en halv låvevegg. Seieren går til rødnissene.

Etterpå får alle være med rundt og fôre dyrene. Og oppleve daglig leder og dyrehvisker Tuva Thorson i aksjon. Øverst i parken bor de to sosialiserte ulvene Varg og Irgas, som Thorson holder i sjakk ved å flekke tenner, hvese og knurre mot dem.

Snakker med ulver

- Jeg har studert ulver i mer enn 30 år. Måten de styrer ørene på, blunker, vrir på hodet, fører halen, smatter, viser tenner. Kroppen er språket deres, sier hun.

Hun holder mat i hendene, og stirrer intenst på ulveparet.

- Se hva som skjer når jeg blunker, hinter hun.

I det samme millisekund som hun lar lokkene gli igjen, hopper begge rovdyrene opp og rapper kjøttbitene. Det går et stort gisp gjennom forsamlingen.

Derfor er det med bitte litt skjelvende knær jeg blir med inn i innhegningen til de ville ulvene litt lenger ned.

Redd for mennesker

Vi setter oss ned på en liten plass med litt kjøtt og venter. Ulvene kommer slett ikke halsende i flokk og river oss i fillebiter. På lydløse labber dukker de plutselig opp bak einerbuskene, noen få meter unna. Snuser ivrig og vart med sin obsternasige oppstoppernese. Trekker seg unna igjen. De tør rett og slett ikke trå for nær.

Men etter hvert som vi alle slapper av, henter den vaktsomt - og lynraskt - en kjøttbit av elg, som parken har god tilgang på takket være Bergensbanen. Så piler den av gårde med halen mellom beina.

- Vi får høre så mange fæle historier om ulven, i filmer og eventyr. Men de er livredde oss! Jeg har hatt besøk av mange folk som er redde fordi det har vært observert ulv i traktene deres. Men når de har vært her og sett hvordan ulven virkelig reagerer, lagrer kroppen deres denne erfaringen og de blir tryggere, sier Thorsen, som mener at det som skjer med ulven i dag er en skikkelig wake up-call for oss alle.

- Når man forandrer bare et lite ledd i naturen, får det voldsomme konsekvenser. Det er det vi må forstå, insisterer hun vennlig.

Kokett katt

Langedrag er også en av få dyreparker som tar med mennesker inn til gaupa.

- De er litt mer uforutsigbare dyr. Men det går fint, sier hun - og hveser litt mot et av de overraskende store kattedyrene som blir litt for ivrig.

Den krummer seg sammen på sin overdimensjonerte bakpart - en naturlig springfjær som gjør den i stand til å hoppe tre meter rett opp i luften - og fange byttet Thorson har knyttet i en lang tråd og sveiver rundt i luften.

Det er 15 års grense for å bli med inn til ulvene og gaupene. Men ikke til fjellrevene, reinsdyrene og elgene - som sørger for like uforglemmelige minner for de små.

- Elgen Svea vokste opp i stua mi, forteller dyreansvarlig Anne Grete Lindvik, som nettopp har fått 25 huskyer på gården, som brukes til hundekjøring.

Til sammen finnes det mer enn 300 dyr fordelt på rundt 20 arter.

Gården er blitt bygd opp bit for bit siden 1978. Tuva Thorsens foreldre, Eva og Edvin Thorsen, skapte seg en stor formue på Edvins geniale oppfinnelse helsetrøya, og brukte formuen på å lage et sted der de kunne formidle naturopplevelser til folket. Og lære dem å lytte til naturen.

Så hva sier egentlig fjellreven?

- Hjelp!

Den er nemlig en av de mest truede artene i Norge i dag.

christine.baglo@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen