Annonse
Er det verdt det? To timer i solstekende kø, for å dyttes rundt i enda mer kø gjennom Peterskirken i Vatikanet...

Turisttrettheten

KOMMENTAR: Mange av verdens fineste reisemål orker jeg ikke å besøke lenger. I alle fall ikke i høysesongen.

Annonse
Reise

 

Jeg kjenner nemlig at jeg er trøtt. Trøtt av turistkøer som kun tillater ti sekunder for å få et lite glimt av et magesugende kunstverk eller en sort madonna, før jeg effektivt knuffes bort av nestemann, en bingoturist som ikke egentlig forstår hva de ser, men som er der fordi det er her de har lest i «ti på topp» at de skal være, og kan huke av på listen med en selfie på insta, en smilende duckface som dekker mesteparten av verdens underverk. Velmenende foreldre, halende på hoodiekledde ungdommer som hater å være der, men som har akseptert det, mot å få frie shoppingtøyler på outleten etterpå. 1,3 milliarder turister krysset grensene i fjor. På grunn av terror, politisk uro og en nyrik asiatisk middelklasse, reiser fler og fler til de samme stedene.

Les også Framtidens hoteller

Derfor har du sikkert kjent på det selv. Det absurde i å la deg drive med i strømmen, det endeløse tusenbeinet med glinsende kameraøyne og selfiestangpigger som siger gjennom gatene og forvandler eldgamle fasader til teaterkulisser for en halvinteressant historie du har hørt så mange ganger før, innhul av sjapper som selger fargerike smykker, snåle hatter og batikksjal i crazy farger til damer med asymmetrisk sveis, kinesiskproduserte kjøkkenmagneter og hostemedisinsmakende lokalt brennevin, som er bra for potensen – og enda bedre for butikkeieren. Samt en Gucci-butikk eller to til de «nye» turisthordene østfra, som vil sikre seg luksusbling som ikke er fake.

Det er skummelt hvor like de er blitt, gamlebyene, brusteinskvarterene, for ikke å snakke om «fiskerlandsbyene», der vi nipper litt lett musserende på Trip Advisors´ mest anbefalte, mest overfylte og mest overprisede utsiktsterrasse. Og trenger vekk alle lokale på spisestedet alle turistene tror at de lokale spiser på. Eller drikker oss sanseløse på nærmeste fotballpub og forvandler de trange smugene til stinkende pissoarer. For ikke å snakke om når de stadig større cruiseskipene legger til havn og bokstavelig talt korker enhver fluktmulighet.

Les også: Reiseboomens bakside

Turisttrettheten er enda verre for dem som fortsatt makter å bo der, og ikke har solgt sjela og familieklenidoene til Starbucks. Innbyggere i storbyer som Barcelona, Venezia, Amsterdam, Reykjavik og mange andre protesterer også mot å forvandles til Disneyland, til sjelløse kulisser og temaparker skreddersydd for turister. I Barcelona skal man nå tilrettelegge hovedgaten La Rambla – for å trekke til seg lokale! Derfor er Barcelona, Roma, Dubrovnik og en rekke andre middelhavsbyer mellom mai og september utelukket. Enhver sydenstrand i stadig mer feriehete juli og august. Venezia og Firenze kan snart kun besøkes på utpust i de iskalde vintermånedene, når bare noen forvillede asiater virrer rundt i designersjøstøvler og forstyrrer den godmelankolske tristessen. Heldigvis slukes de fort av de stadig flere luksusbutikkene, og lar oss andre få et lite pustehull foran kunstskattene.

Jeg orker heller ikke å ligge på strender der alle må snu seg likt, for ikke å knekke nesa på naboen. Å bade i bukter uten toalett, i pisslunka vann – i sin mest bokstavelige betydning. Å måtte løpe ut klokken 5.30, for å vinne solsengkappløpet på charterhotellet. Starte lunsjen klokken 12.30 for å slippe barnevognkork foran hotellbuffeen. Jeg er også trett av å høre hvilke skulpturer og kulturskatter dustete guider mener jeg skal være med å ødelegge, for å få hell og lykke om jeg berører dem. Og heldigvis er mange av Norges fineste stier allerede er begått. Jeg tåler selskap, men oppsøker ikke naturen for å gå i 17. mai-tog. Eller stå i bobilkø fra Andenes til Å i Lofoten i juli.

Les også: Slik skal Norge tiltrekke seg "riktige" turister

Derfor er lykken en egen hytte i juli og august! Da er det meste annet altfor fullt, altfor dyrt, altfor regnfullt – eller altfor varmt. Og det er ikke rart at de som har råd til det, strømmer til de øde boutiquehotellene, det nye nirvanaet for design, lokal forankring og køløs komfort. Og velsignet fred.

Annonse