Svimlende vinopplevelser

- Vi er ikke på rangel, vi er på vinsmaking! fortsetter reisefølget.

Det er lettere sagt enn gjort. Den ene Sandeman-årgangen bedre enn den forrige. I løpet av få dager i Douro-dalen er jeg blitt ihuga portvins-aficionado. For svingende - bokstavelig talt. Du kjører ikke på Douro-veiene i fylla. Det er tøft nok edru. Én sak er at portugisiske bilførere lider av fartsfeber iblandet dødsforakt.

En annen er veiene. Den første timen nordvest fra havnebyen Porto går på bred asfalt, før korketrekkersvinger begynner å stige til himmels, samtidig som utsikten til elven langt der nede blir stadig mer frapperende.

Plutselig er man i et landskap som er like uforglemmelig som bouqueten fra en rubinrød årgangsportvin - velha geracao.

Det trange Douro-dalførets uvante geometri og fargespill, formet av vinrankenes bølgende terrasser og stupbratte åssider, får meg til å tenke på den østerrikske maleren Hundertwasser og hans ønske om å gjenforene mennesket med naturen. At det er på grensen mellom kaos og orden at det virkelig interessante skjer.

Portugiserne valgte, etter mønster fra de gamle romerne, i tidlig middelalder å bosette seg ved sideelver som Pinhao og Torto for å plante sine vinranker. De må definitivt ha vært seg bevisst «grenselandets skjønnhet» - naturens faseoverganger mellom myke elveløp og maskuline åskammer, frodige frukthaver og nakne fjelltopper.

Å nyte panoramaet fra åsene omkring São João da Pesqueira om våren, når mandeltrærne står i blomst, eller om høsten, når vinrankene modnes i blekgrønne og burgunder sjatteringer, kan absolutt anbefales. «Gud skapte Moder Jord, men mennesket skapte Douro», leser jeg på et skilt.

Båtskyss

Men hvorfor kjøre bil? I Portos havn, en kort spasertur langs Gaia-kaien, der flere av fabrikkutsalgene til Nord-Portugals mest berømte vinprodusenter befinner seg, venter komfortable elvebåter som tar besøkende opp Douro-floden i bedagelig tempo.

Derfra kan du selv velge om du vil utforske Douro-landskapet videre med elvebåt eller melde deg på ferdigpakkete vinutflukter. Mange eksperter mener vinen blir bedre jo lenger du følger dalens dovne blå pulsåre oppover, helt til grensen mot Spania.

Under innhøstingen lønner det seg å ha bestilt overnatting god tid på forhånd. Regionen bugner av trivelige steder å bo, fra enkle pensjonater til de mer eksklusive (men likevel overraskende rimelige) pousadas og quintas, private hus og gårder. I sistnevnte går du ofte til bords omringet av familiesølv og antikviteter, mens vertskapet skjenker en kjølende hvit portvin i glasset, gjerne sammen med den ærverdige gårdens historie. Den er som regel lang i denne regionen, og alltid fargerik.

Fattigfolk fra Galicia, rekruttert av munker, bygde de første vinterrassene i Vale do Douro. Et beinhardt og nitidig arbeid. Det var disse terrassene som gjorde Douro-regionen kvalifisert til Verdensarvstatus i 2001. Unesco-betingelsene setter restriksjoner for terrassenes bredder, noe som begrenser motorisering av innhøstingen. Om akkurat dette har vinbøndene delte meninger:

- Vårt land er fattig. Vi trenger flere jobber, ikke flere restriksjoner, mener en bonde som gjerne vil doble produksjonen av sine Touriga Nacional-druer, Portugals beste.

Mesterkokken Rui Paula, hvis restaurant i seg selv er verdt reisen opp fra Porto, blir nesten lyrisk når han beskriver Douro-kjøkkenet: - Dyrkingen av lokale, velsmakende ingredienser har betydd mye for bevaring av tradisjonene. Samtidig har en ny generasjon av lokale kokker har satt Douro på verdens kulinariske kart, og gitt økonomien ny levedyktighet, sier han.

Senreiseing

Å utforske Portugal utenfor allfarvei er slow travel i sin ytterste konsekvens. Nede ved elven flyter noen turistbåter bedagelig med strømmen. Oppe i elveskråningene går livet i de små landsbyene i et døsig tempo. Gamle gubber spiller kort i skyggen av krokete oliventrær, mens de venter på konenes klirrende før-middags lyder fra kjøkkenet. Da reiser de seg med langsom verdighet, fremkalt av isjas etter mange års arbeid på vinterrassene.

Jeg har for lengst gitt opp å spørre dem om veien når kartet ikke strekker til. Fulle av vin og elskverdighet peker de i de himmelretninger som måtte falle dem inn.

- Dra dit, min herre, dra dit!

På kveldstid strømmer sprelske melodier ut fra landsbyenes vinbarer. Trekkspill er Douros svar på spanske gitarserenader. Det setter også fart i duetråkkingen - lagaradas, som fremdeles holdes i hevd på mange vingårder.

- Vi portugisere er trofast mot våre tradisjoner, smiler Catarina, som er vertskap på det vakre Pacheca Wine House Hotel. Hun forsikrer om at til og med turistenes tær er velkomne når druefestivalene gjør Douro til et pilegrims-mål for vinelskere hver september.

reiseliv@dagsavisen.no