Kultur

Stuepikenes oppreising

REISEKOMMENTAR: De er på en av de aller nederste hyllene på lønnsstigen, med en av de mest fysisk krevende jobbene. De fortjener bedre.

Noe av det jeg synes er mest pyton av alt her i verden, er å skifte sengetøy. Jeg støvsuger heller frivillig hele huset, om jeg kan unngå oppgaven. Jeg simpelthen hater den obligatoriske brytekampen med den svære, uformelige dyna, som oppfører seg som et trassalderaktig michelinmonster med en gang den kommer i nærheten av det krøllete dynetrekket, som jeg selvfølgelig burde ha strøket og husket å vaske med nok tøymykner, så konsistensen hadde minnet mindre om slitt, ruglete sandpapir. Og uansett hvor mange smarte You Tube-videoer og «slik gjør du det»-artikler jeg har sett og lest, ender det alltid med at den på mystisk vis klarer å vrenge seg på midten eller at et forbannet hjørne samler seg i en provoserende klump i den andre enden. Arrgh!

Det aller, aller beste med et hotellopphold er derfor å komme inn i et velduftende, nyoppredd værelse og gli ned mellom myke, rene laken i en ferdig oppredd seng, kroe seg som en katt i et hav av herlige puter, og sovne inn med et mykt sukk i brystet. Våkne opp, gå rett ut av senga til ferdig frokost – og etter en lang dag komme tilbake til nirvana nok en gang: Rent, deilig, nyutglattet. Men jeg skal ærlig innrømme det: Som mange andre, er jeg ikke alltid like flink til å legge igjen noe hyggelig til disse magiske, usynlige hendene. Nettstedet Oyster.com viser til en undersøkelse som viser at én av tre amerikanere glemmer å legge igjen tips på hoteller i land der tips faktisk utgjør en del av den forventede lønna til de ansatte. Nordmenn er neppe bedre.

Les også: De usynlige hotellenglene

Men stuepikene fortjener bedre. Også i Norge. De er på en av de aller nederste hyllene på lønnsstigen, med en av de mest fysisk krevende jobbene.

Renholderne har en månedslønn på i snitt 29.500 kroner, ifølge Statistisk sentralbyrås oversikt fra 2015. Stuepikene og hotellansatte er også yrkesgruppen med lavest lønnsvekst siden 2009. Det betyr at de egentlig har for dårlig lønn til å få endene til å møtes, sett opp mot SIFOS forbruksbudsjett. I tillegg er arbeidspresset mange steder vanvittig. Ifølge Fellesforbundet får enkelte norske stuepiker utdelt opptil 30–35 rom de skal gjøre rent på 7,5 timer. Enkelte har kun seks minutter på å rengjøre et helt rom. Det sier seg selv at det ikke er bra, verken for rensligheten – eller for helsa til stuepikene. I 2014 sjekket TV 2 hjelper deg renholdet på ni hotellrom i Oslo. Ved hjelp av avansert måleteknologi og UV-lys fant teamet blant annet kjønnshår, buser, sæd, muggsopp og tånegler. Ingen av hotellene hadde godkjent renhold.

På den andre siden, er denne jobben en landets beste på å gi innvandrerkvinner og lavutdannede en inngangsbillett til det norske arbeidsmarkedet. Samtidig burde hotellene bli bedre på å tilby de ansatte en vei videre, en mulighet til å klatre videre på oppgavestigen. Det er også en viktig samfunnsoppgave, da en unødvendig stor andel renholdsarbeidere og stuepiker ender opp på Nav med uføretrygd, etter 15–20 år i fysisk meget krevende jobb. Situasjonen er omtrent den samme andre steder i verden, der også immigranter og vanskeligstilte i stor gjør jobben, på en lønn som ofte ligger under den nasjonale fattigdomsgrensa. Der utslitte kropper heller ikke kan vente seg noen trygdemadrass å hvile på.

Så bare gjør det, folkens, også i Norge. Legg igjen en mynt eller to. Og en blid lapp. Disse folka fortjener nemlig bedre. Selv om de er ydmyke nok til å si at det de faktisk ønsker seg aller mest fra deg, bare er en hyggelig smil og et «god morgen». Det må vi da i alle fall klare!

Mer fra Dagsavisen