Kultur

Smak av Thailand

«Uberørt» og «autentisk» har lenge vært mangelvare i Sørøst-Asias lekegrind, men fremdeles finnes det unntak. Ko Kut er en av Thailands siste hemmeligheter.

Bilde 1 av 4

Første gang jeg hørte om Ko Kut, var fra en amerikansk turist i Bangkok. Judy hadde akkurat kommet tilbake fra en avsidesliggende øy på grensen til Kambodsja, brun som en eikenøtt og skvetten i møte med kaoset av lyder, lukter og den evigvarende trafikken rundt oss.

– Jeg har levd etter øy-rytme i tre uker, sa hun og nippet nervøst til pilsen. – Sovnet og stått opp til bølgeskvulp og gresshopper. Det kommer til å kreve en grundig mental omstilling før Bangkok igjen blir et fint sted å være.

Da Judy beskrev øya, var det som å få ramset opp en sviskete, men velskrevet turistbrosjyre: perlehvite strender, uberørt regnskog, fiskebåter i horisonten, en imøtekommende lokalbefolkning og langsomme solnedganger over et asurblått hav.

24 timer senere, med melis-lignende sand mellom tærne og bølgesus i øregangen, sendte jeg en takknemlig tanke til smånervøse Judy.

LES OGSÅ: Trill rundt 
i Thailand

– Den vakreste øya

Ko Kut er Thailands fjerde største øy, men har inntil nylig vært spart for både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Med en økonomi basert på fiske, et fjellandskap dekket av uberørt regnskog og en befolkning på litt over 2.000, var det lite som satte Ko Kut på kartet. Men det var før turistene kom. Siden har øya primært vært et reisemål for par, familier og dem med over gjennomsnittlig velfylte lommebøker. I dag har luksushotellene fått selskap av mer budsjettvennlige overnattingssteder, men Ko Kut har fortsatt den late og uspolerte følelsen så mange av Thailands øyer for lengst har mistet.

– Vi tar en sjans og går så langt som å si at Ko Kut er den vakreste øya vi har sett gjennom 20 år med reise i Thailand.

Siste setning introduserer Ko Kut-segmentet for Travelfish.com – den største bloggen og reiseguiden for Thailand og Sørøst-Asia på nettet. Det er med andre ord lett å forestille seg øya som nok en overbelastet turistfelle, hadde det ikke vært for den relativt avsidesliggende beliggenheten nær Kambodsja.

Kanskje er det den fire timer lange bussturen og påfølgende ferja fra Bangkok som skåner Ko Kut for masseturisme. Eller kanskje hvor befriende få ting det er å gjøre her? Nattliv, basseng-gymnastikk, karaokebarer, fullmånefester, paragliding, skandinaviske restauranter, bananformede rumperistere: Ko Kut har det ikke. Bare sand, sol, rå natur og følelsen av verdens ende.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

De små tingene

Dagene går langsomt her på Ko Kut. Sene frokoster, kajakkturer, en bok i hengekøya når sola blir for sterk, ustabile wi-fi- forbindelser og en hyggelig samtale fra tid til annen mens sjømaten legges på grillen.

For å bryte latskapen leier jeg en moped og utforsker øya. Veiene varierer fra silkemyk asfalt til grov grusvei, men selv bomturer belønnes på uventede måter. En støvete fotballbane. En klukkende elv. Et forlatt tempel. En invitasjon til te. En gummiplantasje. Eller en postkortvakker strand for meg selv.

På det østligste punktet av øya møter jeg 22 år gamle Kookai Wannisa og lillesøsteren Walancy, som driver en liten sjømatrestaurant og dagligvareforretning nær fiskerlandsbyen Ao Yai. Begge søstre er født her, men minnene Kookai beskriver fra oppveksten har lite til felles med dagens Ko Kut.

– Da jeg var liten, måtte vi gå tre kilometer for å hente vann i fossen, forteller hun. – I dag har alle både springvann, elektrisitet og Facebook. Det er et veldig annerledes liv.

Når bensintanken er tom og kvelden faller på, rusler jeg inn til landsbyen nær Chlong Chao Beach for middag og en pils. De fleste restaurantene tilbyr ingen burgere, ingen pizza eller bananpannekaker – bare thailandske klassikere og dagsfersk sjømat. Ildfluer svermer rundt mangrovetrærne, og fra regnskogen høres det fjerne skriket fra en brølape. (NTB Tema)

Mer fra Dagsavisen