Kultur

Sex, drugsand noodles

Bilde 1 av 9

På Club 21 kan man oppleve San Francisco slik byen en gang var, før appgründerne begynte å spise av byens downtown. Her møtes alt fra narkomane til byens stressede kontorrotter for å sammen døyve livets bekymringer.

Ved baren henger et svensk flagg, og ved vinduet sitter norske Kris Lyseggen og hennes venninne Janetta.

– Jeg husker godt hvordan det var da jeg kom hit første gang i 2013. Det lå masse halvdøde mennesker rundt på fortauene, forteller Lyseggen og legger til at det egentlig ikke har blitt noe bedre siden den gang.

Den norske fotojournalisten bor i Berkeley, på andre siden av bukta, og hun ble godt kjent med Tenderloin mens hun jobbet med boka «The Women of San Quentin», om transkvinner som ble plassert i det californiske fengselet beregnet for menn. Flere av dem bodde i nabolaget hvor vi nå befinner oss.

De svake vs Silicon Valley

– En av kvinnene jeg portretterer i boken, Grace, tok meg med til Club 33. Vi satt på barstoler og drakk øl fra en kjølebag bak disken. De som jobbet der hadde en knapp de trykket på endel, og politiet kom raskt. Som fotojournalist var det selvsagt et fantastisk sted, men som medmenneske var det veldig trist. Folk solgte dop, ble arrestert, sovnet der eller var syke. Det var trist og interessant på en gang. Men Club 33, i motsetning til Club 21, finnes ikke mer, forteller hun.

Favorittstedet Aunt Charlie har derimot overlevd. En bar uten vinduer, hvor man aldri er helt sikker på om det er natt eller dag på utsiden.

– Det er en kjemperosa dragqueen og homobar. De serverer alltid popcorn før du bestiller en drink. Jeg tok min tretten år gamle niese dit i forfjor, og alle pratet med henne i baren og hun følte seg veldig trygg og tatt vare på.

Lyseggen forteller at området er i stor forandring og at man ser en sterk gentrifisering. Twitters hovedkontor ligger et par kvataler unna, et steinkast fra de slitne menneskene og barene i Tenderloin.

– Det er de svakes kamp mot Silicon Valley. Kunstnere og kreative folk må flytte ut av byen, snart er det bare spøkelser og rikinger igjen.

Selger dop og sex

Det har blitt kveld. En ung fyr som ser ut som han er nært beslektet med 50 Cent står å henger på et gatehjørne. Han gransker oss i noen sekunder, uten å endre en mine i sitt barske stenansikt.

– Han leier ut ræva si, sier Dee Dee Russell krast og vi kikker av refleks tilbake en ekstra gang, bare for å få bekreftet vårt førsteinntrykk; en überstreit gangsterkis.

– Han er en såkalt «homo thug», det er fortsatt en del av dem i området, forklarer hun.

Den frodige Dee Dee Russell, som har oppnådd kultstatus som lokal tv-personlighet, filmskaper og komiker, er vår guide. Hun er ikke lett å overse, der hun kommer kledd i rosa nyanser fra topp til tå. I over 20 år har hun guidet besøkende gjennom det hun kaller byens «microhoods», mikronabolag.

Turen kaller hun «Sex, drugs and noodles» og garanterer oss en «walk on the wild side»

– Men det var mye verre her før. Nå kommer de unge og hippe hit for å feste i helgene, så det har blitt litt hvitere og rikere.

«Freakfest»

To løver vokter inngangen til Lille Saigon. Vi smetter inn på Lee’s sandwiches og bestiller en vietnamesisk baguette. Mens vi venter på maten oppstår det plutselig tumulter i andre enden av butikken, når en litt ustø transperson prøver å stjele en blings.

– Det er litt av en «freakfest». Jeg mener ingenting vondt, men mange kommer til byen og vil leve som hippier på gata. Været lokker dem hit og alle pengene som finnes her. Det er hjelp å få, men de vil ikke ha den, hevder Dee Dee.

Vi passerer en vintage-butikk, «den eneste hvite virksomheten i området».

– Ser dere alle skiltene som tilbyr massasje? Det er bordeller alt sammen, forklarer Dee Dee.

Skeive «Cheers»

I de mørke sidegatene til hovedgata Larkin beveger skyggefigurer seg.

– Ikke vift med telefonen din, og se an hvor du går, så går det bra. Men det beste er selvfølgelig å ha en guide, blunker Dee Dee.

Vi slår oss ned ved den lange bardisken på San Franciscos eldste homobar Gangway, der bartenderen Andy umiddelbart får oss til å føle oss som hjemme. Om vi vil spise vår medbragte sandwich? Ikke noe problem, forklarer han og henter en serviett.

– Jeg vil at det skal føles som baren i TV-serien «Cheers» – men «gay», forklarer Andy.

The Gangway har vært en populær homobar siden 1962. Før det var det en sjømannspub helt siden starten av 1900-tallet.

– Bra priser

Vi kommer raskt i snakk med Jackie Blu og L.A. Venninnene bor et steinkast hver sin vei fra baren og pleier å møtes her.

– Jeg elsker dette stedet, folka er fantastiske! De som jobber her bryr seg virkelig, de bestiller mat og taxi til deg om du vil, sier Jackie.

– Alle som kommer hit er gamle, de sitter fast i 70-tallet, hvisker L.A., før hun legger til med vanlig stemme:

– Men hvem bryr seg? Det er gøy her og prisene er bra!

Rundt hjørnet begynner det virkelige «transeområdet», Polk Gultch.

– Området har den største konsentrasjonen av transeksuelle på hele vestkysten, forteller Dee Dee når vi passerer «Divas», San Franciscos største nattklubb for transeksuelle, og svinger opp på Polk Street.

Japper, yoga og dop

Gata er den mest gentrifiserte i Tenderloin. Her har tatoveringsstudioer og butikker som selger doptilbehør fått selskap av hippe barer og restauranter.

– Jeg elsker energien her, det er en autentisk San Francisco-opplevelse! utbryter Dee Dee og gjør en liten spontan dans på fortauet.

I et opplyst lokale på hjørnet sitter unge menn på rad med en øl i hånda mens de får trimmet skjegget. Peoples barbersalong har blitt svært populær med sitt retrokonsept, og til tross for at det er sent på kvelden er salongen fortsatt i full vigør.

– Polk Street er mer japper og yoga nå. Men du har fortsatt «the hustlers», folk kjøper dop på gata her – og sex! sier Dee Dee og sender blikket i retning en gjeng gutter som står å henger på andre siden av gata.

Men er det egentlig trygt å besøke Tenderloin? Vi spør Kris Lyseggen, som også kjenner nabolaget som sin egen bukselomme.

– Jeg tror at man som gjest i USA har mye større utfordringer å ta inn over seg enn en vandring rundt i the Tenderloin. Folk her er svake, og trenger en matbit, en sigg, litt ekstra cash og en klapp på skulderen. Det er et speil av et samfunn og et land som ikke bryr seg om menneskerettigher. Når jeg reiser er det i mer kreative og skeive nabolag hvor jeg føler meg mest trygg, både her, og uansett hvor ellers jeg er i verden.

Mer fra Dagsavisen