Kultur

Rom for refleksjoner

Noen ganger kan bitte små museumsopplevelser føles veldig store. Som på det nyrenoverte Ingebrikt Vik-museet i Øystese i Hardanger.

Bilde 1 av 3

Bildehoggeren Ingebrikt Vik (1867–1927) fra Øystese var en nokså beskjeden mann som først fant ut at han skulle bli kunstner da han ble 35 år gammel. I 15 år fikk han holde på, mens han skapte de vakreste skulpturer i marmor, gips og bronse. Gamle kvinner som utstråler styrken som bare langt, levd liv kan gjennomskinne. Myke barn, runde av kjærlighet. Unge, melankolske menn, med tyngden av verden på sine nakne skuldre.

Rundt 150 arbeider maktet Vik å skape, før Bekhterevs sykdom satte en stopper for karrieren, allerede i femtiårene.

– Til tross for sin korte produksjonsperiode, klarte han å bli en kunstner i verdensklase. Han var konkurrerte ofte mot Gustav Vigeland, men kom litt i skyggen av ham, sier Ann Charlotte Ellingsen, som er markedsansvarlig på Ingebrikt Vik-museet og samtidskunstmuseet Kabuso, som ligger ved siden av.

Spennende refleksjoner

Verkene er plassert i en vakker, åttekantet bygning fra 1930-tallet, som var det første skulpturmuseet som ble åpnet på den norske landsbygda. Det ble senere ble utvidet i 2005. Tidligere i år sørget dessuten bergensarkitekten Jørgen Stavseng for at utstillingen fikk en ny, utradisjonell utforming, med innføringen av en rekke tablåer i syrinrosa og gule sjokkfarger, mot hvitt og dyprødt – og ikke minst en utstrakt bruk av speil.

Noe som skaper en utrolig spennende dynamikk. Og nye rom for refleksjoner, bokstavelig talt, for betrakteren som går rundt i det høystemte rommet. Speilene lar deg beskue de inntrengende skulpturene fra en rekke nye vinkler – og se andre dem i overraskende relasjoner til hverandre. At du selv også plutselig dukker opp som en del av installasjonene, gjør deg til en integrert del av utstillingen.

– Vi har fått mange positive reaksjoner på den, forteller Ellingsen.

Kunsthuset Kabuso

Utenfor er det en vakker park, der du kan se flere av de andre skulpturene hans, vakkert plassert i nisjer og på høye sokler.

Bak ligger Kunsthuset Kabuso, som også holder en høy profil på norsk og utenlandsk samtidskunst. I høst kan du se verker av brasilianske Maria Nepomuceno, med den lekne utstillingen «Afetosyntesis».

I tillegg bør du benytte anledningen til å se den amerikanske lyskunstneren James Turrells installasjon Hardanger Sky Space, en av 82 stedsspesifikke verk i serien, som er spredd rundt i hele verden.

Hardangers Sky Space ser litt steil og trafotårnaktig ut på utsiden der det ligger, helt nede ved fjordkanten. Men inni rommer den et hvitt, sakralt rom med et åpent, ovalt, glassløst «himmeløye» i taket. Der vi, når vi er på besøk, ser blå himmel og hvite slørskyer drive sakte forbi. Med rumpevarme i benkene langs veggen, er det tilrettelagt for en behagelig, meditativ opplevelse.

Rom for lys

Men egentlig skal du komme ved soloppgang eller solnedgang, når himmelen tar fram sin nydeligste fargepalett.

– Lyset ute gir en helt spesiell reaksjon her inne. Rommet isolerer farger. En grønn nyanse ute fargelegger hele rommet, og gjør klær og ansikter grønne, forteller Ellingsen, som kaller installasjonen «slow art».

– Du må ha god tid, og bare være og se, fortsetter hun.

Under annonserte framvisningsdager fylles også rommet med ledlys i ulike nyanser, noe som igjen forandrer øyets persepsjon av himmeløyet i taket.

Mer fra Dagsavisen