Portugals portvinsperle

– Skal en først være fattig student eller arbeidsløs, er det verre steder å leve, påpeker min gamle venn Francesco, idet han kryster en svulmende sitron over isbitene i et halvfullt glass med hvit portvin.

En oppstiver, medgir han, kan være både et botemiddel mot tungsinn og en herlig tørstedrikk etter lange vandringer i byen, hvis svimlende topografi iblant minner om en berg-og-dal-bane.

Når solen forsvinner bak verdensarvbyen Portos åskammer, trekker folk ned til elven for å slukke sult og tørst med utsikt til byens flotte bruer. Den vakreste, Ponte Dom Luis I, ble tegnet av Gustave Eiffels elev Seyrig. Den sto ferdig i 1876, 13 år før franskmannen fikk trumfet gjennom et enda mer frapperende kjennemerke i Paris. Derfor kalles den ofte «Det horisontale Eiffeltårnet» på folkemunne.

En gang krysset prustende damplokomotiver Douroelven mellom Portos skråninger. Nå er det de gamle, fargerike trikkene som snegler seg over hodene på armadaen av fartøy som gir elven liv døgnet rundt. Både trikken og de flatbunnede rabelobåtene tilbyr spennende oppdagelsesturer i denne byen, der Henrik Sjøfareren for 600 år siden planla sine dristige reiser til Afrika og viste sine etterfølgere veien til India.

Melankolsk klangbunn

Portugals storhetstid, da portugiserne levde stort på koloniene som salige Henrik åpnet for dem, er for lengst en svunnen drøm.

Francesco har som så mange portugisere et anstrøk av melankoli i sjelen og er slett ikke sikker på at hans hjemland vil komme seg helskinnet gjennom den økonomiske eurokrisen.

Men økonomisk gråvær til tross, et besøk i Portugal er alltid en minnerik opplevelse – den kraftige vinen; de myke akkordene som akkompagnerer fadosangenes evige hjertesmerte, de fargerike byfasadene, befolkningens gjestfrihet.

Ikke det at Nord-Portugals havneby er synlig preget av fattigdom og nød. Snarere tvert imot. Travelhet og liv dominerer Portos bratte smug og torg, som får byen til å minne litt om San Fransisco; kafeer, vinkneiper, gallerier og elegante restauranter slåss om den besøkendes oppmerksomhet og valuta.

At byen i år ble kåret av Lonely Planet til en av verdens ti topp-destinasjoner kommer derfor ikke som noen overraskelse. Både som et reisemål i seg selv og som portal for den vakre og fruktbare Douro-dalen. Når globaliseringen i stadig sterkere grad forflater kulturer og gjør det vanskeligere å skille en storby fra en annen, er Portos individualitet fremdeles sterk og intakt.

Dekorativ historiefortelling

– Lisboa-beboerne vet å kvitte seg med penger, Portos borgere vet å tjene dem, sier man i Portugal.

En kirkerunde i Porto sentrum viser at Porto ikke har ligget på latsiden. Utsmykningen av Carmokirken, som også kalles «de rikes kirke», nabokirken Carmelitas og barokkatedralen Sao Francisco vitner om både en forkjærlighet for det ekstravagante og om gudsfrykt.

Men også mange portoborgere ender på sosialkontorene i denne mistrøstige euroepoken. Du ser dem på loppemarkedet Alameda-Fointanha.

Hadde det ikke vært for euroinnsprøytninger og millionsubsidier som flommet inn da Porto ble erklært Europas kulturhovedstad for drøyt ti år siden, ville nok Portos attraksjoner ha vært færre i dag. Med pengene kom penger til museumsbygg og bruer, oppussing av torg, brusteinsgater og oppsmuldrende fasader. Også sprukne, avfargete azulejos – de fabelaktige, blåhvite veggflisene – ble reparert. Deres dekorative historiefortellinger dukket igjen opp på historiske husvegger, gjerne vegg i vegg med spennende, moderne byggverk signert verdens fremste arkitekter, anført av Alvaro Siza Vieira. Han er mannen bak byens stolthet, det moderne kunstmuseet Serralves, beliggende i et enormt parkanlegg – i seg selv et kunstverk.

Her er du ikke lange trikketuren unna den mondene bydelen Foz, der både nye og gamle rikmannshus deler plass med noen av Portos mest trendy restauranter og vinbarer, som Praia de Luz og Cafeina.

Møteplass

Selv hadde jeg vanskelig for å rive meg løs fra det som engang var byens fattigkvarter, Ribeira, hvis smug fører ned til Douro-elvens kaier. Her tar rabelobåtene besøkende med på sightseeing under byens seks elegante bruer.

Du skal ikke være lenge utpå før tørsten etter et realt glass portvin melder seg, ved synet av vinbarene langs Gaia-siden av elven, der Taylor‘s, Graham‘s, Sandeman og mange av de andre femtitalls portvinfabrikantene har sine fabrikkutsalg i lave, pittoreske mursteinshus. Her kan man fristes til å bruke store deler av døgnet til smaksprøver, fra «bord-portvin» til de store årgangene. Men glem ikke de andre Douro-vinene. Drue­sorten Touriga Nacional har en gang for alle satt Douro-dalen på verdens eksklusive vinkart.

Men også bydelen Baxa, rundt rådhuset, har sin sjarm. Strøket skilter med elegante shoppinggater, der fornemme fasader byr på en attraktiv blanding av merkevarer og Portos intime forundringspakker. De nitid restaurerte kolonialbutikkene, vinhandlerne og konditoriene, i jugend- og neoklassisk stil. Perola do Bolhao, Confeitario do Bolhao, Cafe Majestic og Casa Margaridense er bare noen av kulturskattene Porto har grunn til å være stolt av.
Vil du oppleve litt mer moderne «porto cool», sett kursen for Miguel Bombarda-gaten, som bugner av trendy og retrodesign butikker, gallerier og tilbakelente kafeer.

reiseliv@dagsavisen.no