Inkaveien til Machu Picchu

De fleste av de mer enn 1,1 millioner besøkende til Machu Picchu kommer vanligvis hit med tog eller buss fra byen Cusco, 3.500 meter over havet, før de slippes ut til en velsmurt turistmaskin.

Men det finnes også en annen vei. Bakveien. De gamle inkaenes vei, El Camino Inca. Haken er at du må ha kondis til å gå i fire dager med en høydeforskjell på 1.800 meter. Tåle sterk varme på dagen og temperaturer ned mot null om natta. Og synes det er greit å være del av en tilfeldig sammensatt multinasjonal gruppe som du skal dele alle måltider med og nesten sove sammen med, i intime teltleirer, der toalettforholdene ikke egner seg for pyser.

Les også: Pokemonturisme

Ferie, ikke maraton

Vår sjefsguide David Aragon Villagra i Peru Trecks hilser oss morgenfriskt i bussen når vi forlater den tidligere hovedstaden i Inkariket, Cusco. Høydesyken, et sterkt ubehag i form av hodepine, svimmelhet, trøtthet og kvalme, har vi lagt bak oss etter tre døgn i byen, med god hjelp av te fra den lokale naturmedisinen kokablader, smertestillende og rikelig med søvn. Så denne morgenen, klokka 04.30, er vi bare alminnelig morgentrøtte.

– Dette er ikke et maraton, begynner sjefsguide David formanende.

– Dette er ferie! Dere skal gå i deres eget tempo, nyte naturen og ta bilder underveis.

Gruppen består av 16 personer i alderen 23 til 66 år, ledet av Aragon Villagra og assistenten Nilton, samt 21 bærere, som skal sørge for mat og overnatting for oss.

Vi begynner i behagelig tempo langs den krystallgrønne Urubambaelva, omkranset av frodige åkre. Aragon Villagra åpner opp inkaenes verden for oss underveis.

– Elva renner parallelt med Melkeveien. Og inkaenes konstruksjoner er alle er utformet som speilbilder av stjernebildene på nattehimmelen, forteller han.

Han snakker også om inkaenes tro på Pachamama, moder jord, hun som er all tings opphav, og at stien vi går på ble laget for å komme opp i fjellene til fjelltoppene, inkaenes naturskapte templer og offerplasser.

[ Få flere reisetips på Dagsavisen.nos reiseseksjon ]

Kun 500 om dagen

– Det var backpackerne som oppdaget Inkaveien, forteller Aragon Villagra, som har gått turen 800 ganger. Som ung student i Cusco på 80-tallet kom han i snakk med noen backpackere på fotballbanen. Da de hørte han var fra området, spurte de ham om han kunne guide dem i fjellet. Siden har han fortsatt med det.

Men etter hvert ble det flere turister som ønsket å gå turen enn det naturen kunne tåle, og stiene var i ferd med å bli ødelagt.

– I 2001 ble det innført restriksjoner, delvis etter påtrykk fra Unesco, forteller han.

Ifølge guiden fullfører de aller fleste som starter Inkaveien, bare et par prosent i snitt må snu.

– Vi legger ikke skjul på at turen er tøff. De fleste er derfor klar over hvilke fysiske krav turen stiller når de kjøper den. sier Aragon Villagra, som har et mål om å runde 1000 turer, før han legger opp karrieren som guide.

Var dette en god idé?

Etter hvert tar vi av fra elva og begynner å gå oppover i fjellet. Det blir tyngre. Lufta er tynn, sekken tung, og med tanke på at dette er beskrevet som den «lette» dagen, begynner tvilen å melde seg. Klarer jeg dette?

I en kakofoni av språk langs stien, dominert av nordamerikansk engelsk, hører jeg plutselig noe kjent. Norske Inger Lise, som går sammen med mannen sin i en annen gruppe, deler min bekymring. Vi ønsker hverandre lykke til, før vi går videre til hver vår leir.

Etter middag, i åttetiden, er det leggetid. Det er bekmørkt og kaldt. Stjernehimmelen er klar og vakker, men synet forstyrres av at vi alle som en løper rundt med hodelykter for å gjøre unna kveldsstellet.

Vi deler ett eneste toalett et par hundre meter unna, bak en dør som ikke lar seg lukke.

Vi sier god natt til de franske søstrene Flora og Philine som bor i teltet til høyre og venninnene fra California til venstre.

Det er vanskelig å sove på hardt underlag, til tross at vi har stått opp midt på natta dagen før. Noen snorker, hundene bjeffer i åsene omkring. Ellers er det sjeldent stille. Når Pachamama utpå kvelden forlanger å få tilbake teen jeg drakk til kvelds, fomler jeg meg ut av teltet, med hodelykten i hånda, opptatt av ikke å snuble i alle teltsnorene. Teltglidelåsen tordner i natta når jeg lukker den og kryper opp i soveposen igjen. Hundene begynner å bjeffe.

– Dette var virkelig ikke noen god idé, hvisker jeg til reisefølget mitt.

Og sovner så vidt før Nilton rister i teltduken klokka 05 og tilbyr oss en kopp varm te eller sjokolade.

Les også: Amazonas: Saktereising i regnskogen

Dead Woman’s Pass

Det er ikke er noen vei tilbake, dagslyset kommer og vi må gå. Til å begynne med går det trått. Lufta er tynn, og kroppen trøtt. Machu Picchu er ikke lenger målet, veien er målet og det å holde ut!

En av de eldste i gruppa, pensjonisten fra Texas, uttrykker bekymring for smerter i en fot, mens de unge irske guttene legger friskt i vei lastet med tunge ryggsekker.

Oppover, skritt for skritt, fremdeles i skogkledd fjell. Det utrolige er at den tilsynelatende uendelige steintrappa med trinn i ulike størrelser, er blitt laget for mer enn 500 år siden, som del av inkaenes store søramerikanske veinett. En stund går jeg alene og nyter det. Noen er foran, andre bak. Utpå dagen ser vi det beryktede passet foran oss. Pesende sliter vi oss opp de siste meterne i syltynn luft. Endelig, Dead Woman’s Pass! De som har kommet først klapper oss opp de siste meterne, og tårene presser på av utmattelse, lettelse og glede over den spektakulære utsikten fra 4.200 meter. Alle 16 er fremdeles med, og det første gruppebildet blir tatt.

Men slitet er ikke slutt. Vi skal også gå 3.000 skritt nedover for å komme til nattas teltleir. Det fortoner seg likevel som lett, litt vondt i knærne er ikke så farlig. Natta kommer tidlig også dag to, og med kropper som har det litt vondt både her og der, men lettere til sinns.

De egentlige heltene

Dag tre får vi quinoagrøt og pannekaker til frokost. Etter at vi har gått, rydder 21 mann opp etter oss, tar ned teltene, vasker opp etter frokosten og laster maten som skal med videre. Deretter tar de oss raskt igjen,

– Hola! hilser vi, mer samtale blir det ikke, siden de skal skynde seg å lage lunsjen vår, før vi når fram til rasteplassen noen hundre meter lenger opp.

– Bærerne er egentlig bønder fra bygdene i fjellene omkring som vil ha en ekstra inntekt, forteller guiden.

Når vi går til sengs om kvelden i tomannsteltene våre, legger de seg tett i tett i matteltet. Og når vi spiser frokost i fem-sekstiden, har de vært oppe lenge før oss.

Stien dag tre er behagelig variert, etter at vi først har passert et nytt pass, denne gangen på 3.600 meter.

Vi stopper ved flere inkaruiner. Noen fungerte som stasjoner for inkaenes unike meldingssystemer, organisert som en slags stafett der budbringere brakte videre viktige budskap, som på denne måten kunne nå ut til det enorme rikets kriker og kroker på kort tid. Andre ruiner har vært hellige offersteder. Felles er imidlertid det nydelige steinarbeidet, der de bearbeidede blokkene er presist føyd sammen uten bruk av annet bindemiddel. Inkaene levde fremdeles i «steinalderen», og hadde ikke oppdaget verken jernet eller hjulet.

Vi går i frodig tåkeskog, omkranset av bambus, orkideer, lav og mose i alle fargesjatteringer, trær med knudrete røtter og lianer hengende ned fra greinene. Vi ser fargerike fugler som vi ikke aner navnet på.

Siste teltleir settes opp, maten står klar og vi takker alle de gode hjelperne våre som skal ta toget hjem til bygdene sine.

Neste morgen venter turens høydepunkt: Machu Picchu.

Målet er nådd

Klokka har så vidt rundet 03. Det regner, men er ganske lett og mildt. Skitne av søle, mangel på dusj og rene klær, men våkne og forventningsfulle med hodelykter på starter vi siste etappe i grålysningen, til lydene av en regnskog som våkner, fuglesang og lukten av fuktig gress og jord.

På den siste etappen opp til Solporten krabber vi opp en steil steintrapp. Og der, nedenfor oss, skimter vi Machu Picchu, innhyllet i morgenskodde.

Vi klemmer hverandre opprømt før vi skal gå den siste biten i stillhet, mens vi tar inn det mektige synet av et av verdens underverker.

Reisefakta Inka Trail

Den gamle inkaveien i Andesfjellene i Peru er en av verdens mest kjente trekkingruter. I dag er det strenge restriksjoner på hvor mange mennesker som får gå den klassiske fire dager lange turen – maksimalt 500 mennesker får starte hver dag. Av dem er flertallet bærere og guider, så en tur må derfor bookes måneder i forveien. Aldersbegrensningene er ulike fra operatør til operatør, men Peru Trek, som var vår arrangør, tillater ikke deltakere over 67 år. Fra 64 til 67 år må en gå sammen med et familiemedlem eller et annet ansvarlig yngre menneske.

Helse: Høydesyke er den vanligste utfordringen helsemessig, og man må derfor tilbringe noen dager i Cusco (minst to hele døgn) for å få lov til å gå med Peru Treks.

Ha med: Turoperatøren utstyrer de gående med detaljert informasjon om hva som skal medbringes. Et par godt inngåtte fjellsko, varme klær til natta, lette klær til dagtid, hodelykt, vannflaske, toalettpapir og vaskeservietter og rikelig med nøtter og sjokolade er viktig. Originalt pass må medbringes, ellers slipper en ikke inn på stien dag én. Det er mulig å leie en bærer til å ta noe av bagasjen. For deltakere over 65 år er dette pålagt.

Pris: En firedagers ferdigpakket tur med alle måltider koster gjerne rundt 650 dollar per person, cirka 5.300 kr. Lommepenger til bruk underveis (vann, snacks og tips til guidene) kommer i tillegg. Det finnes rimeligere tilbydere, men husk da at det trolig betyr dårligere lønn for bærerne.

Overnatting: Det finnes utallige hoteller i Cusco i alle prisklasser. Dersom en bruker samme hotell før og etter Camino Inca, oppbevarer de fleste bagasjen din. Munaycha Casa Hospedaje er et rimelig og rolig alternativ sentralt i Cusco, dobbeltrom fra 450 kroner. Se ellers booking.com.

På nett: www.incatrailperu.com

Machu Picchu

Ofte omtalt som «den tapte byen», som ble bygget av inkaene rundt 1450, og forlatt da spanjolene kom nesten et århundre senere.

Byen ble kjent internasjonalt da lokale innbyggere tok med den amerikanske oppdageren Hiram Bingham dit i 1911.

Machu Picchu var blottet for gull og skatter. Mange tror at inkaene tømte byen for verdisaker og dro inn i jungelen og bygde en ny by. Denne byen letes det etter den dag i dag, i en jungel der bare omtrent 40 prosent av landområdene er kjente.