Kultur

Hvorfor reiser du?

Jeg reiser, ikke for å se, men for å forsøke å lese verden. Og trene mine noramuskler!

Min morfar ble 99 år. Han hadde hele verden i sin hage. Epler, plommer, kirsebær, gulrøtter, poteter, klatreroser. Når han ikke var på havet, rodde ut og fisket, i morgengryet. «Reise? Aldri i livet. Om jeg ble tvunget, måtte det være til Canada. Det ligner på Norge.» Han hadde et usedvanlig godt liv.

På mange måter misunner jeg ham. Jeg arvet farfars blod, sjømannsblodet, hvalfangerblodet, den ukuelige trangen til å kjenne verden gynge under føttene, mot pannen og åpne seg i brystet. Bare der ute, når jeg har kastet trossa og latt tannlegetimer og matpakkepapir flagre, kan jeg virkelig puste fritt. Jakte øyeblikkene av åpenbaring. Som når én enkelt dråpe vann, på under 20 sekunder, forvandler et ørkenfrø til en fullt utvokst plante, i den trevlete hånden til en beduin i Israel. Se i øynene hans, at han selv lengter etter det samme.

Les også: Til dette lille Middelhavslandet reiser stadig flere nordmenn

Jeg reiser, ikke bare for å se – men for å lese. Verden! Gripe den an som en utsøkt bok, forsøke å tyde en håndfull av de tykke lagene av unik eksistens, komplekse som en indisk mandala, mystiske og lavmælt tindrende som en japansk zenhage. Menneskeånd og breddegrad, reflektert i veggfarger, vindusåpninger, dørklinker og demonfigurer. I gatebredder og skjørtelengder. Toalettavtreder og fiskeredskaper. I hvilke kvadratcentimeter hudflate som får berøres – eller ikke, når mennesker møtes. Smake temperatur, nedbørsmengde og jordsmonn. Metaforer, alt sammen, for oss, for hvordan vi alle tappert forsøker å organisere vår kollektive og klønete tilstedeværelse på dette bitte lille, lunefulle og fantastiske fnugget av en planet, som først får skikkelig perspektiv når du har utsikt til hele Melkeveien. Når så du den sist, forresten?

Og selvsagt reiser jeg i et forsøk på å lese meg selv. For å ha tid til å høre min egen stemme, uten alle pekefingrene og epostvarslene, uten å lese en eneste sak om superdietter, boligpriser og EU-kontroller. Jeg reiser for at ikke Jimmy Choo-skoene skal få ta meg, for å kjenne kraften i min indre Nora, slik at trangen til å dedikere livet til å rede inn det perfekte dukkehuset ikke skal drukne meg. For å kjenne på alt jeg ikke trenger. Og hvilke ting – og folk – jeg aldri kan leve uten. For å huske hvordan det er å få – og å gi, ufortjent, uten lønnsavtaler og bankterminaler.

Jeg reiser fordi jeg blir mer og mer usikker, jo sikrere jeg blir. Trygghet kan også bli en tvangstrøye, når tilværelsen handler om å leve med minst mulig risiko, i et landskap så sunt at det fort kan bli usunt. Fordi jeg vil ha en dør som er åpen, for å minne meg på at et annet liv er mulig. Fordi jeg tror komfortabel nummenhet er botox for sjelen, om du ikke er et menneske som besitter den magiske evnen det er å få ting til å gro, som min bestefar. Jeg reiser for å ikke minste formen. Evnen til å tåle, til å improvisere, til å takle det uventede, til å skille det du kan gjøre noe med fra det du ikke kan gjøre noe med, og akseptere det som en muskel, som må trenes. For å holde meg våken nok til fortsatt å kunne kjenne det, blaffet fra sommerfuglvingene, det som kan rykke ved grunnleggende feilslutninger i min vesle, utilstrekkelige verdensorden.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Jeg reiser for ikke å la redselen ta meg, i en turbulent samtid, der sterke krefter krever at jeg lar den. Når tingenes tilstand mer enn noensinne krever at vi kan bevare evnen til se De Andre i øynene – og føle takknemlighet.

Jeg reiser for å minne meg selv om at det som virkelig er farlig, er å miste alt dette av syne.

Mer fra Dagsavisen