Hvor ble det av, eventyret?

Neste kunne nesten være hvor som helst - neste var stedet vinden blåste til, dit neste tog gikk, dit noen riktig kjekke gutter skulle, der det var en kul konsert, der vi en gang hadde hørt at noen hadde sagt at det fantes noe riktig fint og rart. Eller vi flippet mynt og kron. Guidebok hadde vi ikke giddet å ta oss råd til, reiseguidene snublet vi over på gaten. Det hendte ofte at vi ble med dem hjem. OK, vi kunne aldri krysse av på at vi hadde sett ti på topp. Men det viktigste levde vi, uansett.

Verden ble etter hvert større, men besto fortsatt av noen få, litt kornete, fargerike bilder klumpet sammen midt i mursteinen av en guidebok som vi nå dro med oss - bibelen, livbøyen, hakkespettboka. Vi troppet opp på de mer eller mindre mugne hostellene under lavbudsjett-headingen. Det var ingen som tok seg bryet med å ringe på forhånd og reservere plass - det kostet jo fryktelig mange penger. Og som regel var det alltid rom i herberget. Tak over hodet og en egen seng, som ikke så fullstendig ut som en kamuflasjedrakt - da var alt i skjønneste orden.

Og alt der ute - så nytt, så fantastisk, så utrolig, så overraskende! Så vanvittig mye å oppdage! Ta inn! Uker og måneder i sammenhengende opplevelseseufori - bare avbrutt av en og annen delirisk drittpakke. Til slutt: Denne intense følelsen av å bære på en vidunderlig hemmelighet: Dette var nå også blitt din verden. Klistret til et sekstitall papirbilder i et tjafsete fotoalbum, komplett med gamle billetter, utrevne venner-vi-traff-på-veien-adresser og ølbrikker, med påfølgende stolte visningsrunder med venner og bekjente.

Nå er verden bare et tastetrykk unna. Og så har alle de andre vennene dine vært der før deg. Sett det, i alle fall. På nettet. I en app. WOW! 360 graders panoramabilder, videoer. Live Cams. Street Views. Ikke rart det kjennes ut som om jeg har vært der før, når jeg endelig er kommet fram. Jeg sklir, som i en teaterkulisse, plutselig rett inn i skjermbildet, som en pussig, liten nisse. Jeg vet jo nå ofte nesten nøyaktig ut hvordan det ser ut i byen jeg skal til. I den «bortgjemte» dalen. Inne på det stilige hotellet. Den plettfrie restauranten. Jeg synes nesten at jeg kjenner alle smakene, vi har jo også sushirestauranter i Oslo nå. Og ekte arabisk, etiopisk, indisk, fransk, libanesisk og mexicansk. Hundre virtuelle guider står der ute i reisens forkammer og tar meg i hånda, den ene vakrere og mer fristende enn den andre. Kom hit, kom hit! Følg meg! Nei, meg!

Og reiseplanlegging er blitt prosess som gjennomføres med kirurgisk presisjon, en offensiv strategisk tilnærming der hundre behov skal dekkes og mettes - og utfordres. Og herregud, i 2014 må da gudene forby at du gjør noe annet enn det aller beste! Det er den forbaskede arbeidslinja som også slår så dundrende inn i feriemoduset: Hvordan få maks nytelse ut av minimum tid. Been there, done that. Jobbet for det, fortjent det. «K-v-a-l-i-t-e-t-s-t-i-d». Blæh!

Det har unektelig sine fordeler å slippe bomturene, når tida er tilknappet og smaksløkene kvesset. Og privat rom, helst med egen dass, er et må-ha når man nærmer seg middagshøyden. Men det hender jeg tar meg i å savne det, eventyret. Å blåse med vinden, gjennom gatene, inn der sommerfuglene flyr. Å komme et sted uten bilder i hodet på forhånd. Få oppdage alt helt selv, med alle sansene skjerpet. Selvsagt kan jeg bare skru av. Logge ut, for å logge inn i virkeligheten og følge magen. Og jada, jeg gjør det også. Øver meg. Hopper på. Snuser inn. For lukten av verden, vinden mot ansiktet, det har de heldigvis ikke rukket å kable. Eller kneble, ennå. Den er fortsatt bare min. Det er fri tid.

christine.baglo@dagsavisen.no