Annonse
Kappadokia er et av de stedene i verden der det er best å fly luftballong. Her over Sverddalen. ALLE FOTO: CHRISTINE BAGLO

Eventyrlige Kappadokia

Levende hulebyer og «alveskorsteiner» som huser både politistasjoner, restauranter og vinbønder. Kappadokia er naturens egen skulpturpark, som du kan seile lydløst over i enorme luftballonger.

Annonse
Reise

 

Den store, rødgule ballongen ser ut som en utenomjordisk kjempe, der den siger lydløst mellom minareter og klippeformasjoner spisse som sverd, som hvert øyeblikk ser ut til å true med å stikke hull på den.

– Jeg så et bilde av en som var smæsja i går. Derfor tenkte vi at det var bedre å nyte synet av alle ballongene fra bakken, påpeker en ungarsk turist som vi møter på utsiktspunktet på åskammen like over hulebyen Göreme.

Natten er i ferd med å gi etter for dag, og duften av gass og røde ildblaff brer seg i det dunkle morgenlyset. Klokken er bare 05.30, men himmelen over Kappadokia er allerede prikket av luftballonger. Hundrevis! Det spesielle klimaet her gjør nemlig dette til et av de beste stedene i verden for å oppleve en tur i luftballong.

Les også: Slik får du mer ut av Feriepengene

Bergtagende

Vi er imidlertid godt fornøyde med en god bakkestart på dagen. De gylne strålene fra morgensolen åpenbarer et av landskaper som tatt ut av en science fiction-roman. Det er nesten så vi forventer at det skal dukke opp både alveprinsesser og skumle orker mellom de potente steinskulpturene.

Midt inne på de vindstrøkne, milelange slettene som dekker det anatoliske platået i Tyrkia, har nemlig vind og vær filt og dreid på den størknede, vulkanske lavaen og det myke fjellet, gravd ut dype daler og bratte raviner, og etterlatt seg merkelige steintårn, jordpyramider og skjørteformede fjell.

Og dem har folk flyttet inn i! Det myke fjellet er nemlig ytterst formbart. I tusenvis av år har folk gravd ut lune huler, som også innehar fortreffelige temperaturregulerende egenskaper: Svale i sommervarmen, og varme i vinterkulda. Om vinteren kan det nemlig snø i området.

I Pasabagi, som er kjent for sin store forekomst av sopphattårn, eller alveskosteiner, som de mer poetisk kalles, ligger hele politistasjonen inni en litt småskakk steinskorstein.

Huleboere

Den koselige småbyen Göreme er en super base for utforskning av området.

– Nå er det bare en fem-ti prosent av lokalbefolkningen som fortsatt bor i huler her. De fleste av dem er gamle som vil dø der de blir født. Damene foretrekker komforten i de moderne husene, og selger heller grotten sin til en høy pris til en hotellutvikler, forteller Mehmet Deli, som serverer nydelig tyrkiske delikatesser til frokost på vårt lille funn av et hotell, Local Cave House Hotel.

Der kan vi sove behagelig og svalt i rom som tidligere har vært i bruk som fjøs og bolig.

– Det er også mange utlendinger som kjøper opp hus her, spesielt oppe i Uchisar. Der er det mange franskmenn, som også leier ut husene sine til turister, sier Deli, som forteller at rundt tre millioner turister besøker området hvert år.

– Kom i mai, det er den fineste måneden. Ikke for varmt – og ikke for mange folk, lokker han.

Friluftsmuseer

To fraflyttede byer i nærheten fungerer nå som frilandsmuseer. Hovedattraksjonen Göreme Open Air Museum, ligger to kilometer fra sentrum. Her finner du noen av de best velbevarte bysantinske kirkene i hele regionen, gravd ut i steinveggene, fra rundt 1100-1300-tallet. Det var de gamle kristne greskættede kappadokierne som bygde dem. Etterkommerne deres ble tvangsflyttet til Hellas i 1923, da 1,2 millioner grekere og snaut en halv million tyrkere ble tvangsforflyttet til sine respektive territorier, for å ende stridighetene mellom de to landene.

Det finnes hundrevis av bitte små, vakre kirker og klostre finnes rundt i Kappadokia. I flere kan du fortsatt se restene av vakre fresker, men en del steder er de dessverre veldig utsatt for hærverk – og de beskyttes heller ikke mot ny vandalisme.

Den kristne befolkningen som dominerte området i gamle dager var også stadig utsatt for forfølgelser og trusler både fra øst og vest, og befolkningen måtte bokstavelig gå under jorden, og søkte tilflukt i store, underjordiske byer. Arkeologene har hittil undersøkt 37 av dem, men man antar det finnes mange flere som ennå ikke er oppdaget.

I en av de største, Derinkuyu, bodde det i en periode 10.000 mennesker, fordelt på åtte etasjer, i opptil flere måneder.

Les også: Strandparadiset Cirali 

Mørk labyrint

Den kan besøkes, men er absolutt ikke for deg med astmaproblemer, dårlig hjerte – eller den minste snev av klaustrofobi. Å gå ned i byen er som å trenge seg ned en steinkledd, mørk endetarm, der du må krumme ryggen og myse i halvmørket – mens du tipper hvilken tunnel som er den riktige veien videre. Skiltingen er nemlig like sparsom som antall sparelyspærer.

Når det gjelder antall folk som får komme ned på én gang, er de imidlertid langt mer rundhåndet.

En omfangsrik amerikanerinne får plutselig hetta, men gangen er tettet igjen av en japansk turbussfølge.

– Få meg ut herfra, hyler hun.

Hestehviskeren

Like ved friluftsmuseet ligger ranchen til Dalton Brothers, et av de mange stedene du kan ri i området. Kappadokia betyr nemlig «Landet med de vakre hestene». Rancheier Ekram Ilhan omtales ofte som «hestehviskeren», og det er laget flere dokumentarer om den spesielle mannen.

– Hestene mine vet akkurat hva jeg føler, før jeg selv vet det! påstår han.

Det skal finnes mer enn 300 ville hester i området, og Ilhan fanger et par nye som han trener hvert år.

– De anatoliske hestene ser kanskje små ut, men de er utrolig seige, forteller han, og stryker sin brune venn kjærlig over mulen, før han går og tar imot turistene som skal bli med på den populære totimers «solnedgangsturen» i det oransjefargede steinskulpturlandskapet.

Du kan også ri med dem på flere dagers turer, eller bli med på en magisk fullmånetur.

Rundturvalg

Kappadokia har nok attraksjoner til å tilbringe flere uker her, om du vil se dem alle. Nesten morgen reiser vi rett ut til frilansmuseet Zelve, en lokal hulelandsby, som ble forlatt så sent som i 1952, fordi det ble for farlig å bo der. Mange hulehus sto i fare for kollapse.

Morgenen er varm og myk, og forsterker duften av raps og nyperoser. Vi er helt alene, bare en ørn sirkler høyt over de rosarøde fjelltoppene.

De fleste individuelle turistene melder seg på en «gul», «rød» eller «blå» busstur rundt til attraksjonene, men reiser du selv, kan du unngå å komme samtidig og kjenne på den underlige stemningen, helt for deg selv.

Inne i de gamle grotteboligene er det som om noen akkurat har gått fra de håndutskårne sengene, kokegropene og benkene. Det er nesten så du hører gjenklangen av barnas latter, småkjeftene mødre og trippende føtter mellom veggene, om du lytter.

Vinområde

På kvelden, når alle turistene har kommet tilbake, syder det av liv nede i sentrum av Göreme, som er omgitt av en mange små hulehoteller og gjestehus. Byen er full av gode, små restauranter og håndverksbutikker som selger fine suvenirer man absolutt kan ta med seg hjem.

Eller nyte på stedet. Området er nemlig også kjent for sin gode vinproduksjon!

 

Vandreparadiset

Det er aldeles fantastisk å vandre i Kappadokia, så bli gjerne en hel uke her bare for å gå på tur!

Vi settes av på en tecafé øverst i Duedalen tidlig på morgenen. Røde valmuer vaier dovent i gresset som dekker dalbunnen under forunderlige fjell som ser nesten gule ut i det klare sollyset.

Gode, men umerkede stier fører oss nedover forbi den koselige landsbyen Uchisar, som klynger seg rundt foten av et gjennomhullet kråkeslottfjell, det er ekstremt flott å se dagen våkne – eller sovne inn.

På ville veier

Over oss ruver rødgule «huleblokker», forlatte boligfjell med gapende vinduer, der vi fortsatt kan høre ekkoet av dem som har bodd der for hundrevis av år siden. Over dem får himmelen en dyp, poladoidblå tone.

Oppe i fjellsidene kurrer duene dempet, og gjør at dalen lever opp til navnet sitt. De tusenvis av håndlagede dueredene som er gravd inn i fjellsidene, ble laget for å beskytte fuglene mot rovdyr. Duene ble tidligere brukt som budbringere, og dueekskrementene som gjødsel.

Dalen vider seg ut og blir til en kløft med bratte sider, som vi ikke kommer over. Uheldigvis bommer vi på stien ned til soppformasjonene i Göreme, men ender, lykkeligvis, midt i stripen av tesjapper på områdets mest populære solnedgangspunkt.

Les også: Spektakulær vandring i Val Gardena

Kirkekløften

Neste dag leier vi bil med sjåfør, og reiser over enorme, flate gressletter med snødekte vulkaner som bakgrunn, til den unike Ilhara-kløften, halvannen times kjøring unna. Den rennende elven nede i dalbunnen gjør at omgivelsene er grønn og forfriskende – ellers ville nok varmen ikke vært til å holde ut.

De fleste turistene går bare et lite stykke av den cirka 16 kilometer lange, idylliske og unike ravinen, som har et 60-talls kirker, krypter og eremittboliger fra 1100-1300-tallet hogget inn i de stupbratte fjellsidene. Mange av freskene er fortsatt i brukbar stand, og du føler deg som en ekte oppdager når du går inn i dem.

I den ene enden av kløften ligger restene av det enorme klosteret Selime, som også er vel verdt et besøk.

* Duedalen byr på nydelig vandring opp til/fra flotte Uchisar, med rare steinformasjoner, dype kløfter, duehuler og grottefjell.

* Sverddalen byr, som navnet indikerer, på sylspisse tårnstrukturer.

* Kjærlighetsdalen har mange artige, potente fjellstrukturer.

* Rosedalen får en utrolig vakker rosavarm glød tidlig og sent på dagen.

Annonse