Cuba – et land i forandring

Det turkise, varme sjøvannet skvalper vennlig, mens himmelen byr på en sol som lyser langs hele Varaderos milelange sandstrand. En behagelig ro råder, foreløpig har få turister rukket å komme seg ut til solstoler og salte bad. Men George Stevens fra Toronto er blant de morgenfriske:

– Det er jo så herlig, spesielt når det er kald høst hjemme. Det er tredje gang jeg ferierer her.

Det er på denne halvøya, to timer øst for Havanna, de fleste turistene på Cuba havner. Ikke at det er noe galt i det. Området er trygt, strendene fantastiske og hotellene både fine og med et mer variert mattilbud enn noe annet sted i landet.

Men Varadero kunne samtidig ha vært hvor som helst. Cubanere får ikke være her uten grunn. Og bortenfor halvøya venter opplevelser som er veldig mye mer spennende – noe takk og lov stadig flere turister har oppdaget.

Stylter og sigarer

Vanligst er det så klart å besøke hovedstaden Havanna, som mange reisesalskaper tilbyr i kombo med Varadero. Byen er en forfallen skjønnhet med mye sjarm, og etter pavens besøk i høst er det litt mer farge på flere av husene i sentrum.

Plaza Vieja, i Havannas kolonistilpregede bykjerne, er fint rustet opp med bistandspenger. Her gynger en gjeng fargesprakende styltedansere rytmisk til sitt eget orkester. Ved siden av står flere korpulente damer med riktig feite sigarer i munnen, i påvente av å bli fotografert for én dollar. Da vi promenerer ned Mercaderos-gaten, kommer en eldre herre som bare kan spansk bort til oss. Han vil selge sine håndskrevne dikt, som fyller et lite skolehefte.

Musikk på gatene

Livet er tøft for mange cubanere, og tilgang til konvertible pesos eller dollar gjør en stor forskjell. Det finnes leger som er blitt lei av å leve på lav statlig lønn, og heller jobber som servitører på turiststed. Driksen kan bli like høy per dag som månedslønnen de hadde tidligere.

Fattigdom og forfall er aldri langt borte, men trangboddheten i de slitne leilighetene har også ført til at man lever et veldig sosialt, utadvendt liv. Man hører ofte rytmene fra salsa, jazz og reggae i gatene. Musikken kommer først og fremst fra barene, men også fra radioen på en pall ved et bilverksted, eller hos grønnsakshandlere med løk som eneste vare.

Det meste man trenger kan kjøpes, men bare med konvertible pesos i lommeboken. Ellers er det butikkene med bare noen få varer, og de enkleste gatebodene, som gjelder.

Pensjonat og mat

Trinidad er en vidunderlig liten by med et godt bevart kolonistil-sentrum, der det meste er renovert og pusset opp i tradisjonelle solvarme farger – takket være alle de små private bedriftene som holder til her.

Byen har over 800 pensjonater og masse spisesteder.

– Å åpne en casa particular (et lite pensjonat) er en sikker vei til inntekt, sier Nini, som guider oss.

Hun tar oss med til jordbruksdalen som før var dominert av sukkerrør, men nå er preget av beitemarker og felt med små frukttrær. Å dyrke sukker har ingen fremtid her. Frukt er mer lønnsomt, fordi man får bra betalt av pensjonateierne som trenger den til turistenes frokoster.

Feirer jul

Langs de gamle brusteinsgatene høres hele tida musikk. Små, bra orkestre spiller for levebrødet sitt, men også av glede.

Pavebesøket i 1998 og i år gjør at stadig flere besøker kirken. Og nå feirer en del til og med jul – en høytid som få kjente til på Cuba for 20 år siden.

Landet er langstrakt. Det er over hundre mil fra øst til vest og ni mil bredt, så vil man se alt, tar det tid. Men steder som Trinidad og den vidunderlige Viñales-dalen er lette å nå, enten på egen hånd eller med en organisert tur. Gjør det, for hvem vet hvordan Cuba ser ut om noen år? (NTB Tema)