Bærekraftig turistvekst?

Barcelona, Mallorca, Venezia, Roma, Paris, Amsterdam, den spanske Solkysten – de har opplevd det lenge. Lokalbefolkningen har fått nok – det er rett og slett blitt for mange turister. I sommer nådde også den store turisttilstrømningen et vendepunkt flere steder i Norge. Lofoten, Senja, Geiranger, Flåm, Trolltunga, Preikestolen har alle fått erfare at nye turistrekorder også kommer med en noen solide utfordringer. Derfor er det helt klart at vi nå må tenke nytt og kreativt i forhold til å regulere harder og tilrettelegge bedre både for turistene og for friluftsfolket, Natur slites ned og folk ramler utfor glatte stup. Det har vært en rekke krevende redningsaksjoner på Trolltunga og andre steder. Norske veier, ferjesamband og kollektivløsninger er heller ikke dimensjonert for å ta imot hundretusenvis av turister i en døgnfluekort, hektisk sesong. Og turistene må på do. Både i byene, langs veiene – og på stiene. Det må bygges toaletter, og vi må vaske og vedlikeholde dem.

Det koster. Hvem skal ta regningen? Små kommuner klarer det ikke alene. Siden destinasjoner som vestlandsfjordene, Lofoten og fyrtårnturer som Preikestolen og Trolltunga brukes aktivt for å selge hele Norge, bør også staten ta sin del av regninga for å tilrettelegge for den store trafikken – og de store inntektene – de også genererer. Man bør også vurdere om hotellene og reiselivsbedriftene som lever av disse attraksjonene, også bør betale sin lille skjerv av utgiftene til fellesgoder, når lønnsomhetspilene nå peker krafitg oppover mange steder. I tillegg bør mange områder innføre en øremerket, lav turistskatt eller parkeringsavgifter, slik at forbruker betaler for konsumerte goder.

Ingen har heller regnet ut hvor mye forurensningen med økt trafikk fra busser, båter, fly og cruiseskip koster oss i det lange løp. Den menneskelige «forurensningen» er et annet aspekt vi også må behandle med mye større alvor framover. Å ankomme Flåm i en travel sommermåned, er som å stige av på en kombinasjon av Oslo S og Norwegian Outlet plassert i en slags diger fjordtemapark, der forvirrede asiater og italienere vingler sidelengs mellom neonfargede allværsjakker, «norrøne» ølkagger og kinesiskproduserte lykketroll. En norsk versjon av de karibiske fiskehavnene som nå er forvandlet til gigantiske suvenirshoppingsentre.

Ja, det er fortsatt nødvendig med fyrtårnopplevelser som «Norway in a nutshell» og «honningkrukker» som Flåm og Nærøyfjorden, men vårt omdømme som vakkert, rent og fredelig kan fort få en solid knekk når opplevelsesverdien forringes av tøylesløs masseturisme, kø og forurensning. Også her finnes det en grense. Flere norske steder, som ovennevnte Flåm, er for lengst utropt til «turistfeller» av reiseskribenter i ledende internasjonale medier. Ved å dumpe titusenvis av dagturister ut i små havner, forvandles steder stappfulle av kulturarv og personlighet til shoppingsentre for masseturisme, advarer ledende norske og internasjonale eksperter på ansvarlig turisme. De viser til at resultatet er ofte det motsatte av en bærekraftig reiselivsforvaltning: Maksimal trafikkork i bytte for et minimalt inntektsgrunnlag for lokaløkonomien.

I tillegg må vi også ha et mye sterkere fokus på å holde kvaliteten oppe. I Tromsø og de nordlige landsdelene, som har opplevd en eksplosjon i nordlys- og vinterturismen, frykter mange seriøse aktører nå for områdets rykte, på grunn av mange «cowboyer», som leverer dårlige og middelmådige opplevelser på samlebånd til noen av verdens høyeste priser. Derfor må vi passe på. Slutte å bare telle turister, og begynne å spørre oss hvem og hvor mange turister vi vil ha på besøk. Dessuten bør vi tenke nøyere gjennom hvor vi forteller dem at de bør dra, og hva de bør gjøre her. Det er fortsatt meget god plass i mesteparten av vakre Norge. Den plassen må vi også ta fryktelig godt vare på.