Balkans gjenreiste perler

Sarajevos gamleby, en tidlig søndag morgen. Luften er kjølig og gatene blanke etter nattens striregn. Jeg hører byen våkne: espressomaskiner hveser, kirkeklokker klinger og moskeenes bønnerop gjaller mellom de eldgamle fasadene.

– Drikk sakte, sier Diana Džirlo, mens hun lærer meg å tilberede ekte bosnisk kaffe. Med stødig hånd vender hun skummet, igjen og igjen, så den finmalte gruten synker til bunnen, skjenker i koppen og knipser meg på fingeren når jeg griper etter sukkerskålen.

– Her i Bosnia vil vi smake kaffen vår. Trenger du noe søtt, dypper du hjørnet av en sukkerbit, ikke mer, sier hun.

Forandringen

Kafeen hennes, Cajdžinica Džirlo, er bare ett av hundre eksempler på hvordan Sarajevo har transformert seg siden 90-tallet: Fra bomber og beleiring til en av klodens raskest voksende turistindustrier. Kulehullene utenfor er for lengst sparklet igjen, og vinduet dekket med klistremerker fra Tripadvisor. «Avslappet», «trygt», «optimistisk» er hedersord brukt av presse og reiseguider for å beskrive landet de siste årene.

– Jeg husker denne gaten som en krigssone. Det er utrolig hva som har skjedd siden den gang, sier hun.

Beleiringen av Sarajevo – fra 1992 til 1996 – har satt vedvarende spor på både by og befolkning, enten du vandrer gjennom de tettpakkede kirkegårdene eller kjøper saltbøsser smidd av gamle patroner.

– Du kan bli fortalt om død og frykt og isolasjon og bomberegn, men uten å ha opplevd det selv, er det umulig å forstå hva det faktisk innebærer. Likevel er det viktig at samtalen fortsetter, så noe slikt forhåpentlig aldri skjer igjen, sier Diana Džirlo,

Hun har rett. For en utenforstående er det noe abstrakt og uforståelig med tragedien Bosnia-Hercegovina gjennomlevde. Bildene på galleri 11/07/95 – som dokumenterer det største folkemordet i Europa siden andre verdenskrig – formidler tragedien, men de er fortsatt bilder på en vegg. Statiske glimt av en virkelighet mange av oss ikke kjenner til.

Oversiktlig bysentrum

Sjelden kjennes en hovedstad like enkel og oversiktlig som Sarajevo. Gamlebyen – der mesteparten av byens restauranter, museer og severdigheter befinner seg – kan krysses på under kvarteret, ende til ende, men byr alltid på noe nytt med sitt labyrintlignende nettverk av smug, basarer og sidegater.

Når bussen til søsterbyen Mostar forlater sentrum av Sarajevo, blir sporene fra krigen mer synlige. Sønderskutte boligblokker står som fargeløse monolitter mot åsene bak, mange er forlatte, dekket av graffiti og eføy, før bebyggelsen tynnes ut og forsvinner.

Til Mostar

Landskapet i Bosnia-Hercegovina er frodig, bølgende, dramatisk og vakkert. Det samme kan sies om Mostar, landets kanskje mest berømte reisemål. Du finner få topplister over Europas pittoreske småbyer uten at Mostar inkluderes, med sin festningslignende gamleby, brosteinsdekkete basar og den UNESCO-vernede Stari Most-bruen.

Broen ble rasert av bomber under krigen, og gjenreist i 2004 som et av kroneksemplene på ottomansk arkitektur i Balkan-regionen. Det var i 1993 den falt. Et av krigens verste år. Kirkegårdene ble overfylte på kort tid og befolkningen avkuttet i alle retninger.

Det er til tider vanskelig å fatte – mens jeg vandrer gjennom yrende og postkort-vakre Mostar – at den lille byen ble truffet av flere bomber enn noen annen i Bosnia-Hercegovina under krigen.

En som har sett de store endringene de siste årene er Majda Balalic. Vi drikker kruttsterk myntete i hagen hennes, mens solen står lavt og løskatter jakter duer på taksteinene over.

– Byen sto lenge i ruiner. Det gikk lang tid før turistene begynte å komme, men når verden først fikk øynene opp for Mostar, endret alt seg, sier hun.

Majda driver selv et herberge i utkanten av gamlebyen, og sier hun sjelden har en tom seng stående i høysesongen. Og selv om turistene har satt sitt preg på gamlebyen – med flere nøkkelringer og «I Love-Mostar»-T-skjorter til salgs i butikkene enn faktiske dagligvarer – ønsker Majda de reisende velkommen.

– Vi trenger jobber som alle andre. Bosnia-Hercegovina har lite industri og få muligheter for de unge og uerfarne. Alt som holder dem her i landet, er noe å være takknemlig for. Og med en fortid som vår er det noe jeg kjenner mye på i fredstid. Takknemlighet.

Det er denne optimismen – til tross for fortidens traumer – som sitter sterkest igjen etter møtet med Bosnia-Hercegovinas to søsterbyer. (NTB Tema)