Annonse
Richard Pedersen, Jan Bøhler og Ivar Egeberg på rusletur på Groruds kunstgressbane.

Vil heise ungdomstrenerne som ressurs

Skal barn utelukkes fra idretten fordi foreldrene ikke kan betale? Svaret er nei, men mange klubber må ha hjelp.

Annonse
Oslo

 

GRORUD (Dagsavisen): Idretten er som vanlig fraværende i valgkampen. Men den har utfordringer som synliggjør klasseskillene i samfunnet.

For mange er rett og slett organisert idrett blitt for dyrt. Tidligere generalsekretær i Norges Idrettsforbund og Sp-politiker Ivar Egeberg og Ap-politiker i Oslo, Jan Bøhler, tenker høyt sammen med Grorud Idrettslags Richard Pedersen.

– I forrige uke kom tolv 1.-klassinger på treningen her, alle ikke-norske. De storkoste seg, men foreldrene var klare: Dette har vi ikke råd til, sier Groruds daglige leder og altmuligmann, Richard Pedersen til Dagsavisen.

Presset klubb-økonomi

Jan Bøhler, som også er tilknyttet klubben, spør: Hvorfor er det blitt så dyrt å drive idrett? Den såkalte treningsavgiften er avgjørende, og den varierer fra klubb til klubb i forhold til hva slags budsjetter klubbene klarer å sy sammen.

Forslaget deres er et spleiselag som også kan trigge mulige sponsorer.

Ivar Egeberg misliker sterkt tendensen til økt privatisering innen idretten.

– Jeg føler at hvis man ikke tar tak i klubbenes rammebetingelser, så ender man opp i privatisering. Da blir alle de som egentlig trenger idretten, borte, sier han og lanserer en plan som han mener både kan bedre klubbøkonomien og hindre frafall: Lønnede trenere i ungdomsidretten som finansieres av et spleiselag mellom stat, kommune og klubb.

– Som idrettsorganisasjon må vi si: Det skal være en fagmann på hver trening. Og det er treneren. Også må vi andre som ikke er fagfolk jobbe gratis. Og den gode treneren får med seg alle, også de som ikke vil bli best, men som vil bli med på moroa, sier Ivar Egeberg.

Les også: I Sagene Idrettsforening vet de mye om hvordan man får alle med.

Hofmo-modellen

Han kaller det «Hofmo-modellen». Og Rolf Hofmo var nøkkelmannen bak idrettsanleggene som ble bygget i Norge etter krigen.

Og løsningen handler om ungdomstrenere for gutter og jenter fra 13 år og oppover.

– Vi burde finne en standardløsning for alle de utdannede trenerne vi faktisk har. La oss si 90.000 kroner for å jobbe tre-fire kvelder i uka: Staten betaler 30.000 under forutsetning av at kommunen bidrar med det samme. Siste tredel kommer fra klubben. Det finnes ikke en ordfører eller et kommunestyre som kommer til å si nei til de 30.000 hvis du vet at det går til kvalitet og aktivitet, sier Ivar Egeberg.

I Grorud har de gjennom sponsormilder fra OBOS kunnet engasjere studenter fra Norges Idrettshøgskole. De er elsket på treningsfeltet.

– Vi gir dem 6.000 kroner i måneden, de skaper entusiasme og kvalitet, men hva når midlene tar slutt, spør Pedersen. Disse studentene er også blitt forbilder for foreldrene som ønsker å bidra som frivillige for de yngste barna. Studentene lærer dem hvordan de skal lede aktiviteten, sier Pedersen.

Jan Bøhler utdyper:

– Når man blir 12-13 år, øker kravene til kvalitet.Hvis vi ikke har dyktige trenere på de alderstrinnene, forfaller fort lagene. I Grorud har vi jobbet med finansiering av trenere. I andre klubber med lett tilgang til sponsorer og gaver fra andre, lager man gjerne akademier. Jeg har snakket med foreldre som gladelig betaler 15.000 til 25.000 kroner i året. Her er jo ikke en slik drift realistisk, sier Jan Bøhler.

Han mener også anleggsutbyggingen skaper klasseskiller.

– I Grorud og på Holmlia får vi ikke lagt undervarme på de nye kusngtressbanene. Vi vil ikke risikrere klubbens økonomi. I andre deler av byen får de det til fordi de har lokale ressurser. De kan kan sette høyere avgifter. Å lage kunstgressbaner som ikke kan brukes om vintreren, er penger ut av vinduet, mener han.

– I fjor brukte vi 200.000 kroner på brøyting i et forsøk på holde dem i gang, sier Pedersen.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Har endret seg mye

Ivar Egeberg peker på hvordan klubbenes armslag har endret seg de siste ti årene.

– I 2006 hadde man 600 millioner i automatinnntekter, som er blitt borte. I samme periode har egenadelen for klubbene når det gjelder anlegg, økt med 600 millioner. De midlene har en ikke tatt fra noe annet sted enn aktivitet. Rammebetingelsene for klubbene ender da i to ting: Det ene er kjempehøye egenandeler, (på Lørenskog 4000kr for 6-åringer). Da har idretten mistet sin  legitimitet. Den andre biten er at man reduserer på det sportslige tilbudet i ungdomsidretten. Det fører til et kraftig frafall, mener han.

Også han peker på det vesentlige i å ha trenere med kvalitet.

– Hvis vi i klubbene ser at det er en god trener, så greier vi å skaffe de andre ressursene. Vi greier å finne folk til å kjøre bil, til å drive kiosken. Det er lenge siden man fant ut i korpsene at man måtte ha en faglært dirigent, sier Egeberg.

– De som er best egnet til å være trenere i dag, de tar seg idrettsutdanning. Vi utdanner haugevis, og tar du utdanning i idrett, så må du tjene penger på idrett. Du kan ikke jobbe dugnad med det du er utdannet til. Det er den store problemstillingen som ingen har gått odentlig inn i. En som er ferdig utdannet fra NIH, kan ikke jobbe fire kvelder på Grorud gratis. Vi må få aksept for at i ungdomsidretten trengs profesjonelle trenere, i barneidretten trenger vi ikke det. Der går det med en far eller mor med litt veiledning.

Les også: Grorud IL vil skape samhold på banen

Krav til kvalitet

Jan Bøhler: – I Groruddalen er det mange idrettstalenter. Når du ikke har trenere som kan utvikle ditt talent, så blir det med det. Da er du avhengig av å være i de største klubbene (som VIF), som har et opplegg for kvalitet. Det klarer ikke de mindre klubbene, Vi så det da vi begynte å jobbe med klubbforum for ni klubber i området, veldig få hadde lag på juniornivå, Jeg og Richard fikk reist noen midler fra OBOS (går ut neste år). Da brukte vi det til å bygge opp faglig dyktige trenere. Det økte fra null lag til to-tre lag i alle aldersgrupper. Vi hadde tre år med den ordningen.

Pedersen: – Nå har vi  ansatt ei jente som er ferdig fra NIH, hun har pedagogikk i tillegg, hun er inne på forbilde-prosjektet vårt. Så har vi første- annen- og tredje års studenter som jobber her nå ved siden av at de studerer. De har fått et fagmiljø i Grorud som gjør at skolehverdagen deres forbedres, de har fått et team de kan jobbe sammen med som er veldig positivt i utdanningsøyemed. Også får de den praktiske erfaringen her. Nå greier vi å presse prisene ned, studentene får 5-6000 kr i måneden som vi greier å skaffe. De pengene er veldig vanskelige å få tak i. Det er nødløsninger, sier han.

Egeberg: – Se til Island. Der eksisterer ikke baneleie fordi det offentlige tar seg av anleggene. Og det er veldig mange som jobber halvpart i skolen og halvpart i idrettslaget.

Og utdyper løsningen

– Det må en ekstern finansiering til på ungdomssida for at idrettslagene skal kunne gi et tilbud til alle uavhengig av økonomisk status.  Jeg var med å etablere lokale aktivitetsmidler som deles ut av kommunene.De bllir fordelt ut av antall undommer som bor i Norge, idrettsrådene fordeler de pengene man får som aktivitetsmidler. Det fungerer nesten helt uten byråkrati.  På høsten må klubbene planlegge: Hvilke grupper er det vi nå har fra alderen fra 13 til 19 år, som trenger trener? Så sender man inn en oversikt til idrettsrådet som fordeler midlene.

Han tror også en slik modell er salgbar inn for sponsorer.

– De 30.000 fra klubbene ville være Norges beste sponsorprodukt. Alle trenere i ungdomsidretten går med ditt firmas emblem på ryggen. Synlig på alle idrettsbaner.  Alle klubbene hadde fått finansiert trenerne sine og kunne tjent penger på det, tror han.

Det ville også inspirert flere til å jobbe som frivillig, en annen sektor som svikter.

– Drømmen om å være tillitsvalgt, er at man får finansiert det som vi alle er ute etter. Det vil koste det offentlige noe, men det er en måte å gire opp de tillitsvalgte på. Og det ville vært samfunnsnyttig.

– Hvor skal du ta penga fra?, spør han. Og gir svar: – Der hadde vi en ide om at det offentlige bør holde anlegg til sin egen aktivitet. Spillemidler til offentlige anlegg burde strykes. Det offentlige holder musikkrom på skolene, da burde de også holde gymsal.

– Vi er i ferd med å ødelegge idrettslagene fordi de må jobbe alt for detaljert med økonomi. Det er ikke det man ønsker å drive med som frivillig, mener Egeberg som har erfaring fra alle deler av idretten, også den frivillige.

– Jeg har sett det altfor ofte på styremøtene: Hva koster det å drive dette idrettslaget? Så summerer dem, teller antall aktive og legger alt sammen ut på treningsavgiftene. Det er ikke sånn idretten skal være.

En annen kultur

Pedersen: – Vi har en utfordring med den store delen etniske barn og foreldre, i enkelte lag utgjør de 70 prosent. Vi hadde 12 nye førsteklassinger som kom på trening på mandag, foreldrene har problemer med språket, men det første de spør om er: Hva koster det å være med. Vi svarer: For dere nå er det 900 kr i året. Det er forsikring og 600 kr i treningsavgift. Men de sier at det er for mye. Hva gjør vi med det? Vi vil ha dem med for dette er jo den beste plassen de kan bli integrert . Banene er fulle: Men vi må ha noen rundt dem. Disse studentene jeg snakket om jobber jo nærmest full tid for en bitte liten lønn. En av dem var her i går klokka 8 om morgenen og slukket lyset 22.30 for da spilte et av de nye lagene hennes.

– Jeg sitter hver enste morning og sjekker: Har vi råd til dette? Du blir sliten av det. Til slutt orker du ikke mer.

Men Pedersen orker litt til.

Men hva gjør han med de som ikke betaler for seg?

– For tre år siden måtte vi avskrive 300.000 kroner fra folk som ikke klarte å gjøre opp for seg, i fjor hadde det gått ned til 170.000 fordi vi søkte bydelen om midler. I år er vi kanskje nede på 100.000 hvis vi får det samme tilskuddet fra bydelen.

– Skal vi si nei, du får ikke bli med lenger. De samme som har trøbbel i 2016 får det også i 2017. Også blir det misunnelse og snakk blant naboene hvis noen får støtte og andre ikke

Bøhler: – Dette er en miniløsning fra bydelen. Vi må ha en mer solid og langsiktig løsning der vi vet vi kan ansette trenere, sier han.

Egeberg: – En god trener, han eller hun tar vare på alle. Får med hele kullet. Du har to venstrebein, men kan bli en ypperlig dommer eller gå inn i en annen funksjon. Det er behov  for alle.

Mot privatisering

– Nå er det valgkamp, ingen diskuteer idreten. Det er en stigende privatisering i idretten, det bevilges penger til x-games og boksegallaer, aktivitet utenom idrettsorganisasjon. Det privatiseres over en lav sko. Vil vi ha det slik, spør Egeberg.

– Det oppsummerer min frustrasjion: At klubbene blir neglisjert, som har vært idrettens legitimtet siden 1861, avslutter Ivar Egeberg.

FAKTA

Ivar Egeberg (67) har vært generalsekretær i Norges Idrettsforbund, Norges Fotballforbund og Det Norske Travselskap. Han har også vært generalsekretær i Senterpartiet og ordfører i Sørum kommune i fire år. Han har også vært statssekretær i kulturdepartementet. Dessuten leder av Bislett-alliansen i 25 år. I 2004 måtte han gå av som leder av Idrettsforbundet etter økonomisk rot. I fjor gikk han ut sammen med en rekke andre tidligere idrettsledere og slo alarm om idrettens utvikling.

Jan Bøhler (65) er stortingspolitiker for Arbeiderpartiet (siden 2005) og var leder av Oslo Arbeiderparti fra 2004 til 2016. Han er nå medlem av kommunal- og forvaltningskomiteen og har vært statssekretær i utenriksdepartementet. Han er tillitsvalgt i Grorud Idrettslag.

Richard Pedersen (70) er daglig leder og altmuligmann i Grorud Idrettslag og har tidligere jobbet i Norges Fotballforbund.

Annonse