Nyheter

VIF i svart-hvitt

APEROPET: Vi må prøve å ikke se så svart-hvitt på situasjonen i Vålerenga, slik pressen har en tendens til. Et tap er ikke verdens undergang.

Da kampen mellom Lillestrøm og Vålerenga ble blåst av kunne alle VIF-supportere kjenne på den cocktailen av kjipe følelser som et tap mot erkerivalen fører med seg. Men sinnet, skuffelsen, frustrasjonen og oppgittheten som vi er vant til etter å ha tapt en viktig kamp fikk følge av en dyp undertone av bekymring.

For mot Lillestrøm fikk vi igjen se et kampbilde som vi har fått se litt for ofte i det siste: Et Vålerenga som har ballinnehavet stort sett hele kampen, men som blir stående og stange mot et godt organisert motstanderlag. Kreativiteten og initiativene som kreves for å trenge gjennom en firer og en femmer som ligger tett rundt egen sekstenmeter er nærmest helt fraværende. Vi så det mot Lillestrøm, vi så det mot Tromsø, vi så det mot Kristiansund og vi så det til og med i cupen mot 1.-divisjonslaget Elverum.

Som fotballsupporter kjenner vi ofte at vi lever en stor del av livene våre i en helt binær virkelighet. Alt som har med Vålerenga å gjøre føles enten helt svart eller helt hvitt. Enten nitrist eller rosenrødt. Et par svake resultater, og det føles som om Vålerenga aldri kommer til å vinne en kamp igjen, mens to seire på rad gjør at man glemmer alle sorger og begynner å planlegge hvor man skal feire seriegullet.

Derfor føles det brutalt når Vålerenga nå er nede i en bølgedal. Som nevnt virker vi tannløse i spillestilen, men også resultatmessig ser det mørkt ut: Vi har fem seriekamper på rad uten seier, og kun to mål i de fem kampene. Tabellplasseringen vår er ubehagelig nær nedrykksstreken. Og dette er liksom sesongen som skulle bli den viktigste og kuleste i klubbens historie, med nytt stadion og Norges mest spennende og profilerte trener. Som supporter blir man både skuffa og bekymra.

Også pressen har en tendens til å se enten svart eller hvitt på situasjonen. Etter 1-1-kampen mot Kristiansund kunne man lese om seks kamper på rad uten tap, og at Vålerenga var et formlag som nektet å tape. Runden etter tapte Vålerenga for Godset, og da kunne man lese om hvordan klubben kun hadde én seier på de siste fem, og at Vålerenga var et lag som ikke maktet å vinne.

Den siste uka har vi sett krisesaker fra blant andre VG, NTB og Nettavisen. Uttrykk som «fritt fall» og «nedrykksspøkelse» er blitt brukt, mens det klassiske spørsmålet «har treneren tillit?» er blitt stilt. Nyanser av grått genererer åpenbart ikke klikk.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

I all elendigheten av tungsinnede supportere og en presse som sliper knivene er det viktig å huske på at Ronny Deilas store prosjekt handler om utvikling og lagbygging, og at det å bygge et stabilt storlag er ikke gjort i en håndvending. Se på tida da Ronny var i Strømsgodset. Det var fire magre år, med en sjuendeplass som bestenotering, før det løsnet i 2012 og 2013. Kan man oppnå en god tabellplassering raskere, ved å kjøpe noen stjerner og flikke litt på spillestilen? Utvilsomt. Men skal man bygge et maskineri som kjemper i toppen av norsk fotball år ut og år inn, og som får opp en jevn strøm av egne unge spillere, da krever det tid og tålmodighet.

Betyr det at vi supportere skal godta flere sesonger med kaving på nedre halvdel av tabellen? Absolutt ikke. Men et tap er ikke verdens undergang, en dårlig prestasjon betyr ikke at sesongen er spolert. Og samtidig vil ikke en liten seiersrekke bety at vi har tatt over hegemoniet i norsk fotball.

I dette overgangsvinduet har vi mistet et av våre farligste offensive våpen i Rasmus Lindkvist, og vi ser ut til å miste ballgeniet Ghayas Zahid før det internasjonale vinduet stenger. I stedet for å hente etablerte erstattere har Deila begynt å matche Simen Juklerød og Aron Dønnum for at de skal fylle de tomme plassene. Selvfølgelig kommer det til å svinge kraftig av prestasjonene når det er politikken som Deila fører. Men det er den politikken som vil gjøre oss til et topplag til slutt.

Som vi skrev på Aperopet.no tidligere i uka: Ronny ber om tid. Det skal han få. Men til gjengjeld må vi kunne forvente å se utvikling.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren og Kjell Henning Thon skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.

Mer fra Dagsavisen