Nyheter

Veronica Orderud vil tilbake til fengselet – som prest

Presten er der for alle innsatte i norske fengsler, uansett livssyn. – Gammeldags og galt, mener Human-Etisk Forbund. – Forbundet vet ikke hva de innsatte trenger, svarer Veronica Orderud, som selv vil bli fengselsprest.

– Jeg har glemt hvor lang tid det tar med banen opp hit – jeg har ikke vært her på en stund. Heldigvis, sier Veronica Orderud og unnskylder at hun er et kvarter forsinket.

Med «en stund» mener hun siden januar i år. Da ble Veronica Orderud løslatt fra Bredtveit fengsel, rett før hun fylte 43 år. 27 år gammel ble hun dømt til 21 års fengsel for medvirkning til trippeldrapene på Orderud gård i 1999.

Fengselsprest

Nå tar hun T-banen og studerer Bibelen på fast plass på lesesalen ved Universitetet i Oslo. Hun er skilt fra Per Orderud og bor i leilighet i byen. Hun har så langt ikke opplevd ubehagelige reaksjoner fra folk som kjenner henne igjen fra en av Norges mest omtalte kriminalsaker.

Likevel er Orderud forberedt på at det kan bli hardt å søke jobb som fengselsprest når hun om et par år er ferdig utdannet.

– Jeg håper noen ser at de kan bruke meg til et eller annet, men det vil alltid være enkelte som har problemer med å forholde seg til meg på grunn av historien min.

Men Orderud erfarer at terskelen for å åpne seg for henne er lav blant mange.

– Folk tenker kanskje at «hun der har vært ute en vinternatt før». Av og til er noen i tvil om de tør å dele visse tanker med meg, da pleier jeg å si at «jeg har sittet sju og et halvt år i et mannsfengsel, disse ørene har hørt det meste».

Det var da hun sonet i Skien fengsel, før hun ble flyttet til Bredtveit kvinnefengsel.

Orderud studerte teologi på cellen. Det var et av få studier som kunne legges til rette for en student som ikke kunne møte opp fysisk. I masteroppgaven sin skrev hun om det religiøse tilbudet til fanger under soning. Hovedfunnene er basert på egen erfaring og selvrefleksjon. Slik måtte det bli med liten tilgang til verden utenfor.

– Min erfaring er at mange av de innsatte har stort behov for å snakke om og bearbeide hendelser, og der spiller fengselspresten en viktig rolle. Når mennesker kommer i en krisesituasjon, begynner tankene fort å spinne rundt «hvor mye er jeg verdt som menneske?», sier Orderud.

Ønsker bredere tilbud

Ikke alle deler Orderuds begeistring for ordningen med prest i norske fengsler. I et brev til Kulturdepartementet tidligere i høst ba generalsekretær Kristin Mile i Human-Etisk forbund (HEF) om et møte for å få opp farten i skille mellom stat og kirke. Ett av forbundets sterke ønsker er at kriminalomsorgen skal overta ansvaret for «regien på tros- og livssynsbetjening basert på de innrullerte, innlagte og innsattes behov, ikke tradisjon.»

– Etter hvert som befolkningen i Norge endrer seg, bør alle få betjening ut ifra hva de ønsker, ikke ut ifra hva som finnes ved institusjonen, sier Mile.

Hun påpeker at det i dag tilbys prestetjeneste i forsvaret, på sykehus og i fengsel, men det finnes ingen tilsvarende tilbud til dem som ikke tilhører Den norske kirke. At nærmere 75 prosent av Norges befolkning fortsatt er medlemmer i Den norske kirke, er ikke et godt argument for dagens ordning, mener Mile.

– Andelen i befolkningen generelt sier ikke nødvendigvis noe om religiøsiteten i fengselet.

– Ønsker dere å beholde fengselspresten og supplere med andre representanter, eller ønsker dere å erstatte hele prestetjenesten?

– Vi mener prestetjenesten bør erstattes med et likt system for alle religioner og livssyn, i tråd med Stålsett-utvalgets anbefalinger, sier generalsekretæren.

Presten og professoren Sturla Stålsett ledet utvalget som – på oppdrag fra den rødgrønne regjeringen – utredet «en helhetlig tros- og livssynspolitikk». Mile vil ikke si noe konkret om hvordan hennes idealsystem for livssynsbetjening på offentlige institusjoner ser ut.

– Det jeg er opptatt av, er at alle skal ha de samme rettighetene basert på sine behov. Man kan ikke ta for gitt at en prestetjeneste passer alle innsatte.

«Kunnskapsløst»

Miles utspill faller i dårlig jord hos Veronica Orderud.

– Det vitner om mangel på kunnskap, og det virker som forbundet er helt ute av kurs med tanke på hva innsatte virkelig trenger. Jeg har levd i fengsel i 14 år, og jeg vet at også mange muslimer foretrekker å forholde seg til presten fremfor en imam. Tradisjonelt har en imam en helt annen rolle enn en prest har. Han er en som i større grad refser og som skal følge på at moralske regler overholdes – regler som allerede er brutt når man sitter i fengsel, sier Orderud.

Hun får støtte fra leder for fengselsprest-utvalget i Presteforeningen, Kristin Daae. De siste åtte årene har Daae jobbet som prest i Kongsvinger fengsel, og før det var hun prest i Ullersmo og Oslo fengsel.

– De fleste som sitter inne i norske fengsler har en eller annen form for religiøsitet. De strever med opplevelsen av å bli fratatt friheten, og fengselsprester har en helt unik kompetanse på å håndtere folk i kriser. Vi er opptatt av at man er mer enn sine handlinger, og vi er ofte gode på å se mennesket bak et innsattnummer. Derfor blir det arrogant å si at fengselsprestetjenesten bør avvikles, sier Daae.

Fra religiøse land

Tall fra Kriminalomsorgen viser at andelen utenlandske innsatte i Norge har økt betydelig fra 13 prosent i 2000 over 30 prosent i september i år. De fleste av disse er fra Polen, Litauen og Romania. Felles for disse tre landene er at mellom 80 og 90 prosent av befolkningen tilhører en kristen kirke.

– For mange av dem er det helt fjernt ikke å skulle tro på en gud. Hvis du spør en polakk eller somalier om de tror på Gud eller ei, skjønner de sannsynligvis ikke spørsmålet, sier Daae.

Selv om hun er uenig i at fengselsprestetjenesten bør erstattes, liker hun ideen om å tilby livssynsmessig betjening basert på andel religiøse i fengselet til enhver tid.

– Men det blir viktig å ta vare på den erfaringen og kompetansen som ligger hos fengselsprestene. Det vil ta lang tid før dette kan fungere med andre trosretninger i norske fengsler.

– Hvorfor det?

– For eksempel ser det ikke ut til at man i den muslimske tradisjonen har den samme tilnærmingen til å besøke folk i fengsler. Og flere muslimske innsatte sier at de føler seg veldig fordømt av sine imamer eller moskeer, hvis de sitter i fengsel, sier Daae.

Imamens rolle

– Å snakke med en imam er svært annerledes enn en samtale med presten, sier Reidar Faanes. Han har 18 år som fengselsprest på baken. Nå jobber han i Halden fengsel.

– Imamers oppgave er i større grad å gi råd. En del innsatte har gjort alvorlige ting, og da får de høre av imamen at «dette er en dødssynd, og det er ikke håp for deg». Dersom en innsatt ønsker å snakke det som har vært vanskelig, spør de heller presten, sier Faanes.

– Og en muslim ber om like mye hjelp som en katolikk. Det er i det hele tatt svært få av de innsatte som ikke ønsker å snakke med presten.

For mange av muslimene som sitter i Halden fengsel er imidlertid fredagsbønnen viktig, forteller Faanes. Om lag 60 av 200 innsatte er muslimer. Siden sommeren 2010 har den lokale moskeen hver uke sendt to bønneledere for å holde fredagsbønnen.

– Det betyr enormt mye for det muslimske miljøet i fengselet, sier Faanes.

Utenom fredagsbønnen blir bønnelederne også brukt når det trengs råd til den praktiske religionsutøvelsen: «Kan jeg ta medisinen min som normalt under ramadan?», «Familien min har funnet en jente jeg kan gifte med meg, bør jeg gjøre det?».

– Muslimene opplever å bli sett og at noen taler deres sak. Noen av dem kunne ikke be på forhånd, men har nå begynt å be i cellene sine på bønnetepper som de får utdelt. Jeg opplever at de innsatte er fornøyde, sier Faanes.

Ordningen med fredagsbønn er imidlertid ganske unik i norsk sammenheng. Ifølge Faanes er det kun i Halden, Oslo og et par andre fengsler at dette fungerer.

– Moskeer som allerede har begrensede midler, prioriterer ikke fengselsbesøk. Jeg har opp gjennom årene utfordret flere moskeer på dette, men jeg har fått mange avslag.

– Hva synes du om Human-Etisk Forbunds forslag om å ha en livssynsmessig bemanning basert på behovene til de innsatte til enhver tid?

– Vi har ingenting imot den ideen, men da må det komme friske midler. Da kunne kanskje flere fengsler fått en imam til å komme innom for å gi råd og holde fredagsbønn. Og hvis det er en fra Human-Etisk Forbund som sitter i fengsel, forstår jeg at det er hyggelig få besøk derfra, sier Faanes.

LES OGSÅ: Inga Bejer Engh raste mot koseintervju med Veronica Orderud

Tilgivelse

Spørsmål om Gud, religion og egen verdi dukker ofte opp hos mange innsatte, ifølge Orderud.

– Når du blir isolert, kommer de tankene som du i en travel hverdag skyver bort, tilbake med fornyet styrke.

At mennesker får et åndelig behov ved kriser, ser vi ellers i samfunnet også, mener Orderud, som peker på kirkens rolle etter 22. juli. Særlig kan spørsmål om skyld og menneskeverd bli aktuelle i fengsel.

– Hva har du hatt behov for å ta oppgjør med?

– Jeg har opplevd at noen gjorde noe veldig galt mot meg som jeg hadde vanskelig for å tilgi. Selvfølgelig har jeg også gjort gale ting, men ikke noe så galt som jeg ble dømt for. Det at jeg ikke kunne tilgi, gjorde at forholdet mitt til Gud ble vanskelig. Men etter samtale med presten, både alene og i grupper, fikk jeg ordnet opp i det.

Den ene presten Orderud snakket med i fengsel, fortalte om en kvinne som hadde opplevd alvorlige overgrep. Hun slet med å tilgi. De to kom fram til at en del ting er for store for oss mennesker til at vi kan tilgi dem, og disse kan vi overlate til Gud.

– Gud tåler at jeg ikke tilgir. Det var forløsende for meg at Gud er en størrelse som kan bære en god del av den smerten og sorgen vi føler, og det er greit, sier Orderud.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Ulike behov

Hun har også sett at gudstjenester og nattverd gjør at det skapes et rom i fengselet som skiller seg markant fra hverdagen ellers. Det er fengselsprest Kristin Daae i Kongsvinger enig i.

– Religiøsitet, tro og ritualer er undervurdert i norske fengsler. Innsatte ønsker noe som gir dem en følelse av å være en del av noe større. Da er det også naturlig å være med på gudstjenester hvor man kanskje kan føle en tilhørighet til noe større, høre vakker musikk og delta på lystenning og nattverd, sier Daae.

– Det er den eneste gangen de ikke blir sett på som innsatte, sier Orderud.

– I gudstjenesten er de mennesker på lik linje med alle andre. Flere har kanskje gått til nattverd eller deltatt på gudstjeneste før de ble satt i fengsel. Dette blir da det nærmeste de kommer det vanlige livet utenfor murene.

– Men vil ikke gudstjenesten virke kjent kun for dem som har vært religiøse tidligere?

– Til en viss grad, men vi lever med en kristen kulturarv som gjør at de fleste vet hva en gudstjeneste og en prest er. De vet omtrent hva som skal foregå, og det er noe de kan relatere til.

Kristin Mile i Human-Etisk Forbund gir Orderud rett i at religiøse ritualer kan skape trygghet for noen av de innsatte.

– Men ikke for dem som ikke er religiøse. Man må erkjenne at det finnes folk i fengsler som har andre religioner, og de kan ha samme behovet for samtaler som andre. Det er vårt standpunkt, sier Mile.

Denne saken sto først på trykk i avisen Vårt Land 18. november.

Mer fra Dagsavisen