Vennskap på tvers av klasseskiller

Tidlig på 1960-tallet blei Simon Flem Devold, i seinere år kjent for spalta «På skråss» i Aftenposten, sendt til Oslo for Sunnmørsposten. Oppdraget var først og fremst å «stresse ned», men for syns skyld skulle han også intervjue domprosten, en stortingsmann og en høyesterettsadvokat. Skjebnen ville at han skulle prioritere helt andre bekjentskaper.

Simon var i ferd med å begå avstressing i form av vindusshopping i Storgata da et værbitt ansikt ba om å få «låne en fyrstikk». Mellom rynkene og under de buskete øyebryna og en sliten sixpence oppdaga Simon et par snille øyne. Det var «Dagfinn med pipa» og starten på en rekke nære vennskap. Dagfinn var en av «dragutta» på Youngstorget. En lasaron eller fyllik ville nok mange samtidige kalle ham. Dragutta var kjent for sin hang til det sterke. Men deres «proffesjon» var å dra fram kasser, vogner, krakker og bord til torghandlerne om morran, hjelpe til med flytting og bæring gjennom dagen og rydde alt vekk igjen ved torgtidas slutt. For jobben fikk de en slant og råd til en tår over tørsten. Seinere skildra Simon Flem Devold møtet med Dagfinn med Pipa i boka «Gutta og jeg», den første av flere bøker om dragutta: «Alltid med pipa, og alltid lens for fyrstikker. Ofte lens for tobakk også, men alltid med pipa i munnen, kald eller varm, alltid sånn lett sørgmodig i godt humør, tålmodig, overbærende».

Les også: Skummelt strøk og løse eksistenser

Dagfinn og Simon bestemte seg for å innta et felles måltid på en nærliggende kafé. Serveringsdama ga uttrykk for en smule engstelse når det gjaldt betalinga. Men til hennes lettelse slo Simon ut med hånda i en «dannet» gest og forsikra at regninga ville bli gjort opp samla.

Ikke desto mindre fant han tida inne for et sosialt eksperiment. Han la gaffel og kniv til side og heiv innpå karbonader, poteter, ertestuing og løk – med fingra. «Dagfinn var kanskje nesten likeså forskrekket som serveringsdamen. De omkringsittendes reaksjoner var interessante, og – jeg må si det som det er – gledesskapende. Det er ingen som kan finne mer glede i å forskrekke det gode besteborgerskap enn den som tilhører det selv».

Men da serveringsdama kom med desserten – sviskegrøt med fløte – avsto besteborgerskapets sunnmørske sønn fra å demonstrere, og tok skeia fatt.

Dagfinn lot seg ikke affisere av den nye vennens mangel på manerer, men insisterte på å betale gildet. Etterpå tok han Simon med til Youngstorget og Basar nummer 2, draguttas faste tilholdssted.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Rommet var bittelite og stinka av halvråtne epler, dårlig brennevin og mose. Ei naken lyspære dingla fra taket og avslørte at møblementet hovedsakelig besto av gamle eplekasser. Her blei Simon etter hvert introdusert for eksistenser som «Gunnar Svarten», «Hjalla Kooperative», «George Wagner», «Per i Potta», «Brottern», «Hans Smilet», «Treminutt», «Kristian Kvart», «Spikern», «Torgrim Franskmann» og «Herman Slipern». De to siste var uatskillelige og gikk for det meste under fellesnavnet «Hakkihæl»

Simon har foreviga dem alle, i skrift og bilde, som varme og tolerante personer – styrtrike på livsvisdom og godt humør. For som Hjalla sa: «Godt hommør, det må’n ha, dersom at’n ska være kammerat hos dragutta.» Han sa også: «Det er bare moro her på Torget. Vi arbeier her, skjønneru. Ikke jeg. Jeg arbeier ikke mer. Jeg har ølagt beinet, kneet er gåent. Jeg kaller det bare for lusebeinet. Her kommer’n Hjalla Kooperative med lusebeinet sitt, sier jeg når jeg kommer humpende. Jeg må ner til gutta på Torget hver dag, det må jeg.»

Gutta var stolte av jobben sin og betrakta dragutt som en hedersbetegnelse. Som en av dem sa det: «Jeg er lassaron. Men jeg er Dragutt.» Og en annen: «Det er vi det, som får Torget til å fungere.»

Den uanmeldte gjesten blei tatt imot med vennlig interesse, men også en porsjon sunn skepsis og erfaringsbaserte fordommer. Han var jo tross alt sunnmøring, en «helvetes borgerfaen» og ikke minst avholdsmann. Som en konsekvens av den siste kjensgjerninga, samt at dragutta etter Simons tolkning ikke anså ham for å være spesielt oppvakt, fikk han et tvetydig kallenavn.

«Da de forsto at det var i fullt alvor jeg bedyret at jeg ikke bare nektet å drikke dobbeltrensa, men også sa nei takk, vakkert nei takk, til ekte krydra, da gjorde de den store ære på meg at de ga meg et økenavn, et kjælenavn, som seg hør og bør for en kammerat på Torget. Det navnet var Korka, og det var hjertelig godt ment.»

Referatet fra fingerspisinga stimulerte sultfølelsen til de andre dragutta, og Simon lot seg utfordre til å gjenta suksessen som masseeksperiment. Det var bare ett problem. Dragutta kunne ikke være bekjent av å vise seg med en «fjøsnisse og en vestlandsfaen med kappe og slips og blanke sko». Det måtte et kostymeskifte til. «Hans Smilet», som beleilig hadde sovna i oppvaskkummen, blei avkledd islenderen sin og fikk i stedet Simons jakke og frakk til teppe. Dessverre nekta serveringsdama på den nye kafeen å servere annet enn smørbrød og grønn pærebrus, så det blei ikke flere sosiale eksperimenter den dagen. Men når det gjaldt tiltro til betalingsevne, var hun enda mer skeptisk enn den forrige. Til tross for høylytte insinuasjoner fra Simons side om at det var dialekta som fikk henne til å betvile hans økonomiske evne, forlangte hun å få se penga før hun trakk opp flaskene.

Les også: Fra frynsete rykte til ærefullt yrke

Hovmodig og elegant klappa Simon seg på innerlomma, der han oppbevarte reisekassa på 1000 kroner. Men i stedet for å beføle ei bulende lommebok kjente fingra hans på strikkemasker av islandsull. Hans Smilets islender hadde ikke innerlommer.

Simon sjøl ønska at jorda skulle åpne seg under ham. Men så fikk han et klask på skuldra av Slipern: «Takk ska’ru ha, Korka. (...) Dø – jeg trudde jeg sku bli nødt for å drekke grønn pærebrus. Fytterakkernsin!» Det hører med til historien at lommeboka lå vel bevart i «teppet» til Hans Smilet.

Fortsettelse følger.