Unni: 40 år og to uker på Tronsmo

Bla i bildeserien over og se Unni Rustad i aksjon på 80-tallet!

– Dette er min siste dag på Tronsmo, sier Unni Rustad (66) og smiler.

– For en stund. Kanskje jeg ikke kommer igjen før neste uke.

Siden nyåpningen sist mandag har Unni Rustad jobbet i kassa på Tronsmo Bokhandel hver dag. På disken står en av de mange blomsterbukettene de fikk til åpningen, også konkurrentene i gata har sendt blomster. Nye og gamle kunder har strømmet til:

– De siste ukene har vært rørende. Sterke. Fantastiske! stråler Unni Rustad.

– En endeløs rekke med blide mennesker og store smil. Noen får tårer i øynene. Vi ser hvor mye det betyr at Tronsmo ble reddet, at Tronsmo lever videre. Folk orket ikke tanken på at Oslo skulle bli en by uten Tronsmo. Og for en gangs skyld gikk det vår vei!

[ SE BILDENE FRA NYE TRONSMO HER ]

Stepper inn

Den kjente feministen og venstreside-aktivisten begynte å jobbe på på Tronsmo for over 40 år siden. Siden har hun sluttet flere ganger på Tronsmo, men kommer alltid tilbake. På slutten av 90-tallet var Tronsmo på konkursens rand. Da hjalp Rustad til med å ringe rundt til venner og kjente på venstresida for å reise kapital, og bokhandelen overlevde. Rustad er selv aksjonær og sitter i styret for Tronsmo Bokhandel A/S, og er fast ekstrahjelp i julehandelen.

– Jeg har jobbet her hver jul så lenge jeg kan huske. Det er et privilegium å få jobbe på et sted som er meningsfylt. Her skjer det møter mellom folk og bøker som vil bety mye. Jeg er med på å spre viktig og nødvendig kunnskap, sier Rustad.

– Men jeg jobber jo ikke her egentlig. Jeg er bare en sånn som stepper inn. De andre har så mye å gjøre nå, vi har ikke helt evakuert vårt kjære gamle hjem i Kristian Augusts gate.

149 skritt

Det vakte ramaskrik i norsk kulturliv tidligere i år, da Tronsmo ble kastet ut av lokalene på Tullinløkka, der den tradisjonsrike bokhandelen hadde holdt til siden starten for over 40 år siden. Mange fryktet at det ville bety slutten for Tronsmo. Men Tronsmo fikk utsatt utkastelsen, og etter noen måneder i uvisshet, fant Tronsmo nye lokaler bare 150 meter unna - eller 149 skritt, som det står på plakaten i vinduet. Her i de nye butikklokalene er Unni Rustad lykkelig:

– Det er en ny giv for Tronsmo! På de 149 skrittene skjer det enormt mye! Det går strømmer av mennesker forbi her, til og fra Nasjonalteatret og Det Norske Teatret, Nasjonalgalleriet, Steinerskolen og Katta. Norli og Tanum sender kunder hit. Vi er i et bokstrøk nå. Her er det mange nye muligheter, konstaterer Rustad blidt, før hun blir streng i blikket:

– Du vet, de som eier Oslo, de som styrer Oslo, de som gjør hva de vil med Oslo: De er ikke glade i Oslo. De har penger og makt, men de er ikke glade i byen. De tenker bare profitt, de er ikke interessert i at Oslo skal ha oaser som Tronsmo. Men vi greide det! Det er en seier at de ikke klarte å utradere oss! sier Unni Rustad.

LES OGSÅ: –Tronsmo er en viktig kulturaktør

25 av «25.september-plassen»

Hun peker mot tavla på veggen, der planlagte bokarrangementer på Tronsmo står oppført med tusj, inkludert en rekke av de største navnene i norsk litteratur: Til uka kommer Karl Ove Knausgård for å lansere sin nye roman. Bak en dato i november står det «Dag Solstad?» – han vurderer visst å feire sitt 50-årsjubileum som forfatter her. Rustad er mest opptatt av å framheve arrangementer om Sudan og kommunistiske motstandskjempere. Men det begynte med Solstad:

– Tronsmo er mitt desidert lengste kjærlighetsforhold. Det begynte i 1972, da jeg gikk på sosialskolen. Da kjøpte jeg 25 eksemplarer av «25. septemberplassen» som jeg solgte videre til medstudentene mine. Vi var interessert i de store forfatterne, ikke minst Solstad. Jeg ringte Tronsmo hver dag for å høre om boka var kommet, forteller Rustad.

Så husker hun ikke helt når og hvordan hun begynte å jobbe på Tronsmo, men det må ha vært en dag sånn midt på 70-tallet, og siden har hun stadig vært tilstede, foran og bak disken. Gjennom flere tiår sto hun midt i de harde debattene om litteratur, politikk og profil hos Tronsmo og på venstresida generelt. Hun er fortsatt aktiv i partiet Rødt.

Bastion i kvinnekampen

På 70-og 80-tallet ble Rustad rikskjendis som Kvinnefrontens frontfigur i kampen mot pornografi. Hun var brant pornoblader på bål, reiste landet rundt med foredrag, var med i TV-debatter, ble omstridt og utskjelt, og kjempet for et offentlig rom fritt for pornografiske fremstillinger av kvinner. På denne tiden bidro Rustad til «å gjøre Tronsmo til en bastion i kvinnekampen», som det het i Dagens Næringslivs reportasje ved påsketider i år, da det ennå var uvisst hva som ville skje med Tronsmo.

– Bastion... sier Rustad og smaker på ordet med et visst ubehag.

– Tronsmo er jo et lag! Og det finnes ikke noe bedre enn å jobbe på lag. Å ha en oppgave å løse sammen, sier Rustad.

– Men vi har fått tilbake feminisme-hylla! Det er jeg kjempeglad for. Nå selger vi bøker av både nye og gamle feminister. Jeg håper Tronsmo kan være en kvinnepolitisk bastion framover også. Vi ser at ideene fra bøkene blir satt ut i verden av nye generasjoner, sier Rustad.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!

Pensjonist

Etter en mangfoldig karriere som både aktivist, forfatter og forsker og aktivist er hun nå pensjonist, sånn på papiret. Men hun er med på et bokprosjekt som skal dokumentere kvinnebevegelsen på 70-tallet. Den boka kommer neste høst. Da er Rustad fylt 67 – «ordentlig pensjonist», som hun sier.

– Det har vært tre avskjedsfester for meg på Tronsmo. Den siste gangen fikk jeg nøkkelen til butikken, smiler hun.

Fredag jobbet hun til klokken to, det var hennes siste arbeidsdag, så tok hun helg, men ingen tror at de har sett Rustad på Tronsmo for siste gang.

– Nei, dette får bli siste gang jeg er her for siste gang, sier Rustad og smiler igjen:

– Hvis jeg blir senil, kommer jeg til å gå ned til Kristian Augusts gate og surre rundt der Tronsmo lå: «Det var et eller annet jeg skulle her».