Nyheter

Tekstilindustriens våte vugge

Christianias første tekstilfabrikk fikk bokstavelig talt vann på mølla fra Vøienfallene i Akerselva.

Bilde 1 av 5

Industrialiseringa i Christiania starta etter manges oppfatning i 1845. Den våren var to av hovedstadens gründere in spe i Manchester for å studere spinneriteknikk: Adam Hiorth og Knud Graah. De skal ha møtt hverandre tilfeldig i en av distriktets største «cotton-mills», og ifølge Nydalens Compagnies 100-års beretning tok de et glass konjakk sammen etterpå.

Forfatteren har tillatt seg å dikte samtalen mellom dem:

«Der kommer til at bryde frem saa meget Nyt af denne Udvikling vi staa overfor, at jeg undertiden maa spørge mig selv om vi vil magte at styre de Kræfter Maskinerne vil slippe løs. (...)» «De mener at den menneskelige Arbeidskraft paa en Maade kan blive overflødiggjort af Maskinerne? (...)».

«Ja, noget sligt streifer undertiden mine Tanker. (...)»

De to herrene tillegges bekymring for at landsbygda skal bli avfolka og bøndene utvandre, men også gode intensjoner om å bidra til å avverge dette: « «(...) Her er det jo vi faar vor største Opgave, at anspore den menneskelige Ydelse ved stadig mer sindrige Maskiner, der vil kræve al Arbeidernes Dygtighed og Aarvaagenhed. Maskinerne kan bidrage mægtigt til at hæve Almuen op af dens Vankundighed, skabe nye Muligheder for den (...)»

Passiaren ble avslutta med en skål for utviklinga av den norske tekstilindustrien samt herrenes egne framtidsplaner. Om orda ikke falt akkurat sånn, så dro de to mennene hjem og grunnla hver sin tekstilfabrikk. Knud Graahs «Vøiens Bomuldsspinderie» starta opp i 1846, Adam Hiorths «Nydalens Bomuldsspinderi» i 1847.

Les mer om det her: Altomfattende, faderlig omsorg

Det var Graahs svoger Niels O. Young som stilte med startkapital og hadde sikra seg rettigheter til vannkraft fra Vøien-fallene ved Beierbrua. Men Knud Graah skulle snart overta hele virksomheten, som også er kalt Nedre Vøien Spinneri. (Fabrikk og bolig ved Akerselva: et industrimiljø på 1800-tallet). Det opprinnelige spinneriet besto av en bygning med to hovedetasjer, kjeller og loft. Elvevannet ble leda inn til et overfallshjul i kjelleren, og krafta ble videreført til maskinene via et system av akslinger, tannhjul og reimer.

Lokalene ble fylt opp etappevis, så det gikk flere år før fabrikken nådde full kapasitet. Til å begynne med sysselsatte den 70–80 personer, i 1856 var antallet kommet opp i 150. Etter nye utvidelser hadde bedriften cirka 300 ansatte i 1913, for det meste kvinner. På grunn av den store brannfaren ble fabrikken varma opp ved steinovner fyrt utomhus. Også gassbelysninga ble besørga fra en egen bygning. Likevel brant spinneri et ned i 1859.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

En ny fabrikk i fire etasjer sto klar allerede høsten 1860. I 1872 ble driften supplert med et eget veveri, og nye utbygginger fant sted på 1880- og 90-tallet. På samme tid ble vannhjulet erstatta av elektrisk kraft.

Ei kvinne som begynte på Graah dagen etter konfirmasjonen i 1903, forteller: «Jeg var i spinneriet, jeg var hjælpepike – satte på sneller og forskjellig sånn. En fikk jo'ke maskin med en gang. (...) Det var lange maskiner med ganger imellom (...). Og så hadde hver pike den ene sida på hver av de to maskinene (...). Der skulle de passe på så snellene blei fulle og forskjellig.» (Arbeiderminner fra Christiania, Norsk Folkemuseum)

Ei annen kvinne forteller om hender som ble såre og blodige av å vinde garn innsatt med «smørje», og om støvet: «Vi satt nede ved vindemaskinene og spiste i støv. (...) Og så måtte vi pusse maskinene våre sjæl på lørdagene, og da støva det fælt. Da blei vi så svarte som noen griser av støv og skitt.» Unggutta kunne også jobbe som heise- og oljegutter. Men mens jentene gikk over til å spinne eller veve når de ble eldre, forsvant de fleste gutta til bedre lønna jobber.

Oskar Braaten har skrevet om den mannlige fabrikkarbeideren: «Han kan være formand paa et væveri eller spinderi nogen aar, han kan være lagerarbeider eller pakker eller farver eller almindelig sjauer og dagarbeider. Men han kan skifte plads dersom han er misfornøiet, han kan begynde paa Sømmen, paa bryggeriet, paa tobaksfabrikken, paa maskinverkstedet. Han er ikke bundet til maskinen, han væver ikke, han spinder ikke, han er til aa flytte paa. Men fabrikjenten hun staar plantet fast ved sin maskine.»

I 1907 gikk arbeiderne ved flere av byens tekstilfabrikker til streik for blant annet å få oppretta skriftlig overenskomst. Arbeidsgiverne svarte med lockout ved Vøien og Nydalen. Etter to måneder gikk arbeiderne med på et forslag som ga lite i lønningsposen, men som innebar overenskomst. (Tekstilarbeideren: Norsk tekstilarbeiderforbund 25 år).

Spinneriaktiviteten ved Knud Graah ble skilt ut som eget selskap i 1919 og nedlagt i 1923. Veveriet fortsatte, men gikk i 1946 inn i selskapet TEFAS (Tekstil foredling AS). Deler av produksjonen flytta til Frysja, og i 1957 gikk selskapet konkurs. Dermed var tekstileventyret ved Beierbrua over.

Mer fra Dagsavisen