Sundfør skrudde opp temperaturen

Karakter: 5

KONSERT

Susanne Sundfør

Amfiet

Øyafestivalen, lørdag

Det kan ha vært sommerens varmeste natt i Oslo. Susanne Sundfør skrudde opp temperaturen på scenen også. En av de få norske artistene som både har kredibilitet og publikum stort nok til å kunne lukke Øyafestivalen. Sundfør tok godt vare på anledningen, igjen uten å ta noen snarveier for å sikre suksessen.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Susanne Sundfør har kommet langt på ti år. Fem år var gått siden siste Øya-opptreden, som var stor nok i seg selv, men likevel et godt stykke fra det vi fikk oppleve lørdag. Med en svær sceneproduksjon, der det tydeligvis var brukt mye penger både på lyd og lys. Som det sømmer seg for Sundførs storslåtte uttrykk.

LES OGSÅ: Siste sang på Øya

Susanne Sundfør begynte den lange kvelden med «Darling», den første sangen på hennes seneste album. I 90 minutter etterpå fikk vi en bred presentasjon av hele universet hennes, det vi si, sånn som det er blitt etter at hun forlot de mer nedstrippede pianolåtene fra det første albumet. Konserten fikk plass til begge de to monumentalåtene «White Foxes» og «Brothel», men viste også fram den mer utadvendte fengende popteften som for første gang kom ordentlig fram på det nye albumet, i «Fade Away», «Slowly» og «Delirious». En side av henne som ble forsterket med en flott versjon av Lykke Lis «Never Gonna Love Again», som hun bare kan gjøre fordi hennes egne låter er like gode.

LES OGSÅ: Alt om Øya

SE VIDEO: Øyasnakkis lørdag

Det krever god konsentrasjon å få fullt utbytte av alle delene av Susanne Sundførs uttrykk. Det hadde nok ikke alle de rundt 12.000 denne lørdagskvelden. Derfor mistet hun av og til store deler av publikum, når de nettopp hadde hatt en euforisk partyfølelse, og Sundfør satte seg ned på kne og gikk inn i seg selv. Disse ville ikke engang høre ordentlig etter på noe så vakkert som «Memorial». For all del, det er vel og bra å være dristig, Sundfør har vel aldri akkurat fridd til publikum, og heldigvis trenger ikke alle å være Florence and The Machine. Men jeg var selv i godt nok humør til å ønske at hun hadde tatt flere av de store utfordringene tidlig i konserten, og klint til med de mest feststemte sangene til slutt. Da hadde slutten på Øyafestivalen vært helt perfekt. Den ble likevel flott nok.