Ståle Eskeland til minne

Av Thorvald Steen

Søndag før jul besøkte jeg Ståle Eskeland for siste gang. Smilet og latteren var den samme, men høyrehånden var unaturlig varm. Vi snakket om at sola skulle snu i løpet av det neste døgnet.

Han ble cand.jur. i 1970. I 1988 ble han dr. juris på avhandlingen Fangerett. En studie av rettssikkerhet ved fullbyrdelse av fengselsstraff. I 1990 ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap med særlig ansvar for strafferett, etter Anders Bratholm. På dette tidspunktet hadde han rukket å være dommerfullmektig, få advokatbevilling og være ansatt i Justis­departementets lovavdeling, Stat­ens forurensningstilsyn og Statens arbeidstilsyn. I 1993 fikk han godkjent en prøvesak i Høyesterett. Forskningsopphold ved William Richardsons School of Law, University of Hawaii 1995–1996 og 2001–2002.

LES OGSÅ: Jussprofessor Ståle Eskeland er død

Helt til det siste hadde Ståle Eskeland en imponerende vitenskapelig produksjon. Hans Strafferett 4. utgave (2015) ble sluttført i våres og er basert på den nye straffeloven som trådte i kraft 1. oktober. Boken er pensum i strafferett på alle våre tre juridiske fakulteter. Fra hans produksjon de siste ti årene kan også nevnes: Etikken går foran loven, artikkel i Festskrift til Jan Fridthjof Bernt (2013), og De mest alvorlige forbrytelser fra 2011. Sammen med Anders Bratholm var han redaktør for Justismord og rettssikkerhet (2008). Sammen med professor dr.med. Per Brandtzæg var han redaktør for Rettsmedisinsk sakkyndighet i fortid, nåtid og fremtid. Mot et paradigmeskifte ved vurdering av rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker. Og endelig: Bevisene i Torgersensaken (2005). De nevnte titler viser hvilke temaer han var opptatt av i sine siste leveår.

Først og fremst var Eskeland en høyt respektert jurist i inn- og utland. Hans innsats mot justismord i Norge, gjorde han til et sentralt medlem av Innocence Network, sammen med blant andre professor Keith Findley ved University og Wisconsin. Innocence Network er en internasjonal organisasjon som både støtter pro bono arbeid for gjenopptakelse av straffesaker og kartlegger årsakene til uriktige domfellelser.

I offentligheten var han best kjent som den ubestridte lederen av Torgersengruppen, som siden 2005 har arbeidet for å få gjenopptatt saken til Fredrik Fasting Torgersen. I 1997 ble Eskeland kontaktet av Fredrik Fasting Torgersen og hans daværende advokat Erling Moss for å vurdere bevisene som hadde felt Torgersen i 1958. Arbeidet resulterte i Bevisene i Torgersensaken (2005), der hovedkonklusjonen var at tre sentrale bevisene ikke holdt vann. Eskeland hadde knyttet til seg de fremste professorer innen botanikk, odontologi og medisin for å vurdere de såkalte barnål-, tannbitt- og avføringsbevisene. Doku­mentasjonen var grundig og skrevet på en lettfattelig måte for at et større publikum skulle kunne lese den.

Aktor, statsadvokat Lauritz D. Dorenfeldt, hadde anført at de tre «tause» bevisene var avgjørende for å dømme Torgersen. Eskeland var som mange andre trygg på at Gjenopptakelseskommisjonen ville gå inn for at Torgersen skulle få gjenopptatt saken. Det skjedde ikke. Til da hadde Eskeland arbeidet iherdig i ni år med saken. Ingen kunne klandret han om han ga seg i 2006, men han fortsatte til sin død for å få saken gjenopptatt. Uten Eskelands mot, faglige grundighet og autoritet ville det ikke vært mulig å få med seg så vidt mange juridiske og naturvitenskapelige kapasiteter til å samle seg bak kravet om å få gjenopptatt Torgersensaken. Alle han knyttet til seg i 2005 arbeider fortsatt med saken og flere er kommet til.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den norske Forfatterforening er viden kjent for sitt arbeid for ytringsfriheten, men ingen har gjort mer for et enkelt medlem (Torgersen) enn Ståle Eskeland. Selv om denne saken kostet han ekstremt mye arbeid, viste den også flere av hans imponerende egenskaper: Mot, utholdenhet, faglig dyktighet og analytiske evner når det gjaldt justismordets natur.

Norge har mistet en uredd og fremragende jurist. Det er et tap for oss alle. Vi, Ståles venner, har mistet en selvironisk og morsom kamerat som var sjenerøs og levende opptatt av sin familie og sine venners helse, gjøren og laden. Til jul pleide han å komme med en sekk selvhogget ved og kristtorn, som han selv hadde høstet ved hytta på Vestlandet. Under vårt siste møte sa han at han ikke kom til å reise seg mer. Derfor var han ikke i stand til å komme med bjørkeved og kristtorn i år. Ståle ville jeg skulle «si til alle at jeg har det bra», idet han vendte ansiktet til sin kjære Kari. Det ga de som sto rundt senga en egen ro. Det var oss han tenkte på.