Spetalen i Opslo

Ifølge «Om Norigs rige» av Absalon Pederssøn Beyer satte svenske styrker fyr på Oslo hospital da de trakk seg tilbake etter beleiringa av Akershus festning i 1567. Hospitalet hadde da vært i drift i snaue tretti år. Det var kong Christian 3. som kort etter reformasjonen bestemte at det skulle opprettes et hospital for å gi underhold og pleie til «fattige, såre og sjuge mennesker» i Oslo (Opslo, jamfør tittel og ingress, er en gammel skrivemåte av Oslo). Hospitalet ble bygd på tuftene av Gråbrødre-/Fransiskanerklosteret under Ekebergåsen. På folkemunne ble det hetende Spetalen eller Spitalen.

Fattige, sjuke og gamle folk kunne få opphold der, men ikke fattige, arbeidsføre, unge mennesker som kunne livnære seg ved strøjobber, tigging eller annen kreativitet. Heller ikke folk som ble akutt sjuke fikk plass på hospitalet. Ifølge «Oslo hospitals historie» av Inger Semmingsen måtte de dø, eller bli friske igjen, hjemme. Inntekter til driften fikk hospitalet i form av gaver, leie, renter og landskyld fra jordegodset. I 1556 kom det landskyld fra 183 gårder. Noe kom i rene penger, men det meste var varer som korn, mel, malt, smør, salt, fisk, skinn, kjøtt og levende dyr.

Etter brannen i 1567 tok det lang tid før hospitalet ble gjenreist. Men virksomheten fortsatte på et vis likevel. Ifølge «fundasen» fra 1607 var det «strengelig forbudt» for hospitalslemmene «å løpe ut i byen og ta sig annen idrett fore enten med drikk, nattergang eller annet sådant, som sig rette hospitalslemmer ikke sømmet». De skulle «ta til takke med det som dennem efter formuen og tidsens leilighet spiset vorder, bedendes for all kristelig øvrighet som sådan deres underholdning mildeligen forordnet har.»

Forbudet mot turer på byen ble nok lettere å overholde etter at byen ble flytta i 1624. Likevel ble det nødvendig å skjerpe reglementet i 1654. En ny fundas fastslo at hospitalslemmer som var «knurraktige og utakknemlige» eller hadde «hang til drukkenskap og annen uskikkelighet», skulle få «en og annen påminnelse». Dessuten skulle alle lemmer som var i stand til det, arbeide. De som nekta, kunne utvises.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Fra 1737 var hospitalplassene forbeholdt verdige fattige. Det vil si folk «som tilforn har vært i noen betjening eller hatt handel og kjøpmannskap eller gode håndverk, eller har vært skikkelige og ærbare borgere, som ei med grovt arbeide har søkt deres føde og er uten deres skyld kommen til fattigdom». Også folk som ikke tilhørte «de ganske gemene», men som på grunn av «stor legems svakhet og vanførhet» ikke kunne forsørge seg sjøl og heller ikke hadde slekt som var pliktig til å forsørge dem, kunne, om de var gudfryktige og «vel oplyste», få plass i hospitalet. Dog «ikke lettelig» mens de var unge, uten at «deres vanførhet og svakhet er sådan at den ei kan hjelpes, og ingen forargelse ved ungdomslyster av dem befryktes.»

I 1776 ble det oppført et eget «dollhus» ved hospitalet. Det var landets første sinnssjukehus. Ifølge St. Hallvard nr. 4 1988 ble de sjuke iført halsjern og lenker ved behov. Og da det på tampen av 1790-tallet ble anlagt en luftegård, måtte de gå med tvangstrøyer for at de ikke skulle rømme. Ifølge «Sykepleiens historie i Norge» av Ingrid Wyller ble det også brukt «tredehjul, svingmaskiner og korsfestelsesapparat». Forholdene ved dollhuset er beskrevet som fengselspregete. Rommene var mørke, fuktige og usunne celler. Ventilasjonen var nærmest fraværende, og latrinene var plassert sånn at de avga en kontinuerlig stank av urin og ekskrementer. Det var sparsomt med sengetøy og klær, bad fantes ikke, og maten var elendig. Da de ansatte først og fremst skulle lage mat og gjøre reint, hadde de ikke tid til oppsyn. Konsekvensen ble at pasientene var innesperra på cellene sine store deler av døgnet.

På 1800-tallet begynte synet på mentale lidelser å endre seg. Tanken om at det dreide seg om sjukdommer som under heldige omstendigheter kunne kureres eller i hvert fall bedres, spredde seg. I løpet av århundret endra Oslo Hospital karakter til å bli et reint kvinneasyl.