Skituristenes inntogsmarsj

På tunge treski og med én stav begynte skituristene på 1880-tallet å brøyte seg spor innover i Nordmarka. Ernst Bjerknes var blant de første. Slik beskrev han opplevelsen i boka Med ski, velosiped og skissebok: «Søndagsturene i de dager var rene opdagerferder, og pionerene hadde en herlig tid. Det hendte at man fant sine egne spor urørt siden forrige søndag, og friske spor var så sjeldne at man spurte sig selv: «Hvem i all verden kan ha gått her?» Ellers var det ikke annet å se i den dype, løse sneen enn far efter skogens dyr.»

Bjerknes måtte snart dele løypene med flere. De ivrigste skiløperne dro av gårde lørdag ettermiddag og tok inn på marka­plassene for å få tid til å boltre seg i snøen hele søndagen.

Christiania Skiklub og Christiania Skiløberforening leide seg inn på Grøttum i Sørkedalen.  De pleide å sette ned bakken til gården i samla flokk, som et tog av tyrifakler. Faklene stakk de ned i snøen etterpå, slik at de lyste opp tunet og veien til utedoen og skapte stemningsfulle skygger.

Det kosta ei krone for overnatting på Grøttum. På det meste kunne det være 90 overnattingsgjester, og de representerte en ganske så stor ekstrainntekt for familien. Andre foreninger tok inn på andre gårder: Ull, Fram, Turnernes Skiklub, Ask, Frigg og Medicinernes Skiklubb.

Noen av gjestene kjøpte mat av plasskonene, for eksempel melk, melkeringer, smørbrød, stekt fisk eller kaffe. Andre hadde med seg egen mat som de tilberedte på rommet, eller de overlot maten og matlaginga til vertinna. Det var stor forskjell på provianten. Noen nøyde seg med husmannskost og vann, mens andre, som medlemmene av skiklubben Ull på Svartorseter meska seg med «Salt Kjød og Flæsk og Ærter med stuvet Kaalrabi samt Dram, Øl og Cognac til Kaffe». Samme sted satte Christiania Skiklub til livs ei hel oksesteik.

Etter hvert som utfarten økte, hendte det også at folk gikk seg bort eller kom «bort i vansker og ulende, fordi en ukjent skiløper hadde gått opp løypen og tatt feil av veien», som Bjerknes uttrykte det. For å avhjelpe problemet satte han i 1890 seg ned og tegna verdens første skikart.

Skiutstyret var det så som så med. Bindingene var laga av spanskrør og lær og støvla hadde ei reim på hælen som man spente om spanskrøret. Mange brukte én lang stav med tretrinse, andre brukte askestaver uten trinse som var flate på én side og kunne legges sammen til én. Det var vanlig «å ri på staven» i nedoverbakker. Da to bambusstaver ble innført, endra skiteknikken seg betraktelig.

Holmenkollbanen kom i drift i 1898 og satte fart i turismen. Lenge var det nesten bare mannlige skiløpere. Men etter hvert kom også kvinnene, noe som skapte problemer. For det første var kvinnenes skiantrekk ikke av det mest praktiske slaget: lange skjørt og underkjoler. Noen drista seg derfor til å iføre seg knekorte skjørt. Men da kom klagene. Uskyldig forbipasserende risikerte jo å få et glimt av kvinneundertøy når damene falt i bakkene. For å bøte på problemet skal Fridtjof Nansen ha funnet opp en regulerbar skikjole med langbukser under.

Anstendige hensyn tilsa også at kvinner og menn ikke skulle overnatte under samme tak. Når det lei mot sengetid, måtte derfor de kvinnelige skiløperne kare seg videre til neste plass. Antakelig endra praksisen seg med åra, for da Ove Lange, som var skogsjef fra 1915 til 1953, besøkte Lina på Fyllingen, fortalte hun hvordan hun håndterte overnattingsgjestene: «Dom ligger på flatseng, og så legger je gutta i den ene og jentene i den andre stua. Men når je kommer inn om morran, ligger dom huller om buller.»