Annonse
Ronny Deila (t.v.) og Roy Johansen leder et Vålerenga i kraftig motvind. De neste kampene og ukene blir en studie i krisehåndtering.

Roy og Ronny, felles VIF-skjebne, ingen trøst

De har erfaringer og skussmål som få andre i ishockey og fotball. Det er i motgang man kan lære mye av to av landets største trenerpersonligheter. Vålerengas Roy og Ronny.

Annonse
Oslo

KOMMENTAR

Roy Johansen, en av landets mest meritterte ishockeytrenere, respektert landslagssjef i femten år, opplever fem strake tap med Vålerenga, den tyngste seriestarten noensinne, sier statistikerne. I hvert fall den verste siden  OL var i Oslo. Altså 1952. Da rykket Vålerenga ned. Men i moderne tid skjer ikke sånt. Vålerenga rykker ikke ned i ishockey.

Ronny Deila, etterspurt trener i årevis med suksess i Drammen og heftige erfaringer fra Celtic i Glasgow, opplever at løftet som en ny stadion skulle gi, har endt i mageplask. Krisemaksimeringen er igjen rettet mot Oslos østkant. Det snakkes om nedrykk, slik man gjerne gjør i en fotballiga når man har sju seriekamper uten seier. Men Vålerenga kan fortsatt styre alt dette sjøl. 

Jeg har studert hvordan Roy og Ronny har taklet og svart på motgangen. Er de synlig stresset? Nei. Er de nedbrutt? Nei. Klarer de å se noe positivt?  Ja. Begge leder lag med samme utfordring: Å sette sine egne sjanser, og vippe jevne kamper i sin favør. Å få marginene med i stedet for mot.

Begge er jordnære og kunne skyldt på svak økonomi (ishockey) og mange skader og sjukdom (fotball). Men begge klarer å holde fokus på det eneste de kan gjøre noe med. Å bevare tro og selvtillit i en pretsasjonsgruppe. Man kan velge å la seg prege av motgang. Eller man kan velge å se mulighetene. Det siste krever en porsjon idrettspsykologi. Det har Roy og Ronny ganske mye av, tilegnet ut fra egne erfaringer.

Kampene kommer tett som pucker under oppvarming. VIF Hockey møter Lillehammer lørdag, VIF fotball tar i mot Brann på Valle søndag kveld. De følges med nerver og skadefryd; Skal Vålerenga  tape igjen? Mange frykter det, kanskje enda flere håper det. Slik er livet for VIF. Elsket og hatet.

Det er skrevet avhandlinger om hvordan  motgang takles. Og medgang. Alt kan gjøres komplisert. Både Roy og Ronny kan lese om råd og tips fra engstelige supportere hele dagen. Det hjelper neppe. De må strengt holde fokus på  lagsportens vesen: Neste kamp er alltid den viktigste. Neste kamp kan snu en stemning. 

Det finnes ingen kvikk løsning. Fotballtroppen kan ikke endres. Ja, de har for like spillertyper, men det får man ikke gjort noe med nå. Ronny Deila må bruke all sin kløkt på å kompnere et lag som opptrer samlet og kan skape enda flere målsjanser. Vålerengas fire siste kamper er mot Norges to beste lag, Rosenborg to ganger og Sarpsborg to ganger. Hockeylaget spilte tre jevne kamper i starten, smellen mot Manglerud/Star kom da de tok ut keeper for å jage utligning. Da ble det i stedet to baklengs i åpent mål. Slikt skjer.

Det begge målbærer er at de vet det snur hvis gløden og innsatsen ligger i bunn. Det er heller ingen garanti. Men en ting har de felles: Ingen krever deres avgang. Omgivelsene stoler på Roy og Ronny. Kan den troen også påvirke spillerne? Det eneste sikre er at dramaet fortsetter. Og at Vålerenga ikke rykker ned denne helgen heller.

PS: Roy Johansens menn tok sitt første poeng i Kristins hall lørdag kveld da de spilte 1-1 etter ordinær tid, men Lillehammer avgjorde på sudden death og fikk sitt ekstra poeng.

 

Annonse