Rotet det litt til

Karakter: 4

KONSERT

Beck

Amfiet

Øyafestivalen, fredag

Beck Hansen avsluttet den tredje dagen på Øya. Selveste fredagskvelden, som er den beste for å lage liv og røre på festival. Dette vet selvfølgelig Beck etter 20 år. Man ble likevel litt bekymret for ham til å begynne med. Han spilte «Devil's Haircut», en av sine mest kjente sanger, men forsamlingen beveget seg nesten ikke.

Han fortsatte og riffe og funke i et par låter, uten å komme noen vei, men med noen strofer av Donna Summers «I Feel Love» i «I Think I’m In Love» begynte det å hjelpe. Gjennombruddsangen «Loser» satte tingene på plass, med et publikum som velvillig skrålte «why don’t you kill me» når de ble bedt om det.

Beck er en uforutsigbar artist, med svært mange helt forskjellige uttrykk å velge mellom. Ikke alle disse har tålt årene som har gått like godt. Store deler av konserten valgte han å være brautende funkrockestjerne, med vekslende hell. For hver fengende «Sexx Laws» kommer en lite sexy «E-Pro». Heldigvis fikk vi også noen eksempler på hans mer sofistikerte talenter. Midtveis kom den akustiske gitaren på, for «Blue Moon» fra fjorårets mesterlige «Morning Phase», og selveste «Lost Cause», som er en av de fineste sangene som finnes. Men en sen fredagskveld er tydelig ikke det rette tidspunktet for Beck å stå fram med sine mest følsomme stunder. Jeg skulle holdt det ut, men selv vil han bare kjøre på.

Hovedsettet varte i en time, men etterpå kom Beck tilbake i hvit dress, som en slags dramatisk soulhelt, før han endte ballet med «Where It’s At». Det vil si, da han introduserte bassisten Justin Meldal-Johnsen spilte de Chics «Good Times», og da måtte vi jo bare tenke at denne soulbiten kan gjøres veldig mye bedre. Beck prøver ofte å være Prince, men er det ikke.

Helt tilslutt hyllet Beck hjemlandet til sin tippoldefar, spurte om det var noen flere Hansen-er der, og spilte litt blues på munnspill fra det andre gamlelandet. En forunderlig fyr, vanskelig å bli klok på, lett å være glad i, men ikke alltid like pålitelig.