Nyheter

Regjeringen Solberg: Avgangseksamen

Ungdomsskoleelver og regjeringen har én ting felles: Noen av dem får så dårlige karakterer at de ikke kommer inn der de helst vil. Samme dag som Erna Solberg skifter ut store deler av regjeringen, kaster Dagsavisen terninger og vurderer det avtroppende mannskapet.

Av Dagsavisens politiske redaksjon

3

Statsminister Erna Solberg (H)

Har latt retorikken om flyktninger hardne og Frp vokse. Hvilken forskjell fra forbildet Angela Merkel! Lar Frp sitte i regjering og i opposisjon samtidig. Det holder regjeringen sammen, men til hvilken pris? Drømmen om en borgerlig firepartiregjering er grundig gravlagt. God problemforståelse, men for dårlige svar. Smører oljepenger utover. Frp får seire, Høyre får kompromisser og KrF og Venstre får søndagsåpne butikker og mer asfalt. Ikke Solbergs skyld at Høyre gjorde et elendig valg, tapte storbyene og Vestlandet.

≈ 4

Finansminister Siv Jensen (Frp)

Som finansminister: 3
Som Frp-leder: 5

Jensen har utviklet dobbeltkommunikasjonen til et så høyt nivå at hun ikke lenger kan vurderes som én person, men må analyseres som to separate individer. Som Frp-leder har hun løftet partiet fra et elendig kommunevalg til nye høyder på meningsmålingene, blant annet ved festglad oljepengebruk og et snedig budsjettarbeid, der alle fikk mer til alt – inntil flyktningene måtte ta ansvaret for smertefulle kutt. Høydepunktet som splittet personlighet kom da hun oppfordret kommunene t  å sabotere regjeringens politikk i valgkampen.

Som finansminister gjør hun for lite i møte med arbeidsledigheten, og kan notere at tre rapporter hun selv har bestilt slakter Frps økonomiske politikk. I tillegg la hun opp til en budsjettforhandlingsprosess som nesten endte i krise. Men nettopp denne fremgangsmåten, som var lite heldig for det borgerlige samarbeidet, sikret Frp full seier i alle hjertesakene sine – det ble ikke økte drivstoffavgifter og pengedrysset over gifte pensjonister ble skjermet.

LES OGSÅ: Dette vet vi: Slik blir den nye regjeringskabalen

3

Utenriksminister Børge Brende (H)

Vi kan ikke kreve av utenriksministeren at han skal skape fred på jord, men han må i hvert fall klare skape fred innad i Utenriksdepartementet. Det er alvorlig at ansatte i UD slår alarm etter for høyt arbeidspress over tid.

Å skylde på Ap for at det kommer flere flyktninger til Norge, henger ikke på greip, og er et slag under beltestedet. Næringslivet opplever ikke at Kina-diplomatiet lykkes, men er mer bekymra over forholdet til Russland. Her har i hvert fall Brende lykkes med noe, knyttet til situasjonen på Storskog.

Gjorde omdiskuterte kutt i bistanden, men evnet i hvert fall å prioritere det han mente var viktigst: Helse og skole.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

2

Statsråd ved Statsministerens kontor, Vidar Helgesen (H)

Mens flyktningkrisen binder norsk politikk tett opp mot EUs, fremstår Helgesen som en visjonsløs, usynlig, byråkrat i offentligheten.
Helgesen fungerer ikke som Solbergs bindeledd mellom støttepartiene på Stortinget og regjering. Men han er en viktig lyttepost for Norge inn i prosessene i EU, for eksempel knyttet til TTIP og TISA.

4

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp)

Han er fortsatt Frp-statsråden som kan få Ap-politikere til å gråte av glede, som da han gikk for Voss-Arna-utbyggingen. Menigheten vil fortsatt forfekte at Solvik-Olsen er regjeringens sterkeste kort, mens andre mener han framstår mett og er en fallende stjerne. Solvik-Olsen bør bruke den enorme arbeidskapasiteten sin på andre ting enn å harselere på sosiale medier. Arroganse kler ingen. Mistet en stjerne i boka til KrF da han i sommer undervurderte sprengkraften i søndagsstriden.

2

Fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H)

Aspaker forvalter havets sølv, men klarer ikke skinne. Fiskeriministeren burde snakke opp torsk og tare som de rene naturressursene vi allerede lever av, og kan leve av etter oljen.

I stedet bruker hun tida på liberalisere fiskeripolitikken i kjent Høyre-stil, og leverer en sjømatindustrimelding med det som mål. Som Høyre-statsråd skal hun ha pluss for det, men det kan bli spennende å se om Aspaker får meldingen gjennom i Stortinget når kystopprøret våkner.

3

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H)

Med cowboybootsa på og sitt rolige lynne har Sundtoft sjarmert Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius, som betrodde henne viktige oppgaver under klimaforhandlingene i Paris. Sundtoft og hennes embetsverk har vært med å utforme den historiske klimaavtalen. Fra høyre- til venstresiden i norsk politikk er det ros å høste for innsatsen. Sundtofts største problem er at når hun er hjemme, sparker hun av seg klimabootsa og endrer personlighet. Norske utslipp går opp. Neste års budsjett er det verste for klima noensinne, hevder miljøbevegelsen. De gangene Sundtoft ymter frempå noe i klimavennlig retning blir hun raskt satt på plass: «Dette får konsekvenser for Norge» sa Sundtoft da Paris-avtalen var signert, men før blekket var tørt, kunne oljeminister Tord Lien forsikre oss om at nei da, dette betyr ingenting for verken 23. konsesjonsrunde eller annen norske oljevirksomhet.

3

Forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide (H)

Sliter fortsatt med å rydde opp i forsvarssalg-saken. Her ble det ny kontrollhøring. Nå åpner også Riksrevisjonen sak.

Budsjettvinner, og en statsråd som har lagt seg på en linje de blåblå også utenfor regjering er fornøyd med. Selv om en hadde tålt å se en tøffere linje fra forsvarsministeren.

Har lagt fram stortingsmelding med mål om å opprettholde norsk forsvarsindustri, og viderefører tidligere politikk på feltet. Et åpent spørsmål er om Eriksen Søreide har koblet seg så tett på embetsverket at hun lar seg lede mer enn hun leder.

1

Justisminister Anders Anundsen (Frp)

Justisministeren fortsetter i rollen som regjeringens ener – i alle fall når det gjelder karaktersetting. Dyre fengselsplasser i Nederland står tomme, bevæpningen av politiet fører til stadig nye vådeskudd og propagandavideoen om egen politikk var pinlig. Omtales som en belastning for regjeringen og som en statsråd med liten arbeidskapasitet. Sender statssekretærer i stedet for å møte selv ved viktige anledninger, både internt og offentlig. Et lite pluss for at han har unngått mistillitsforslag denne sesjonen.

3

Kulturminister Thorhild Widvey (H)

Dette er kulturministeren som tror «Broen» og «Forbrytelsen» er norske tv-serier og som tror en av Norges fremste samtidskomponister heter «Maja Rattkjelke». Skyldes det mangel på kunnskap eller interesse for feltet? Løsningen på filmbransjens inntektssvikt og videre finansiering av NRK skyver hun foran seg og setter ned stadig nye utvalg. Søndagsåpne butikker og legalisering av proffboksing skal i henhold til samarbeidsavtalen gjennomføres, men det har havna trygt og godt i statsrådens skuff. En stjerne i margen har hun likevel fått i høst da hun innførte nullmoms på nettnyheter og insentivordning for filmproduksjon. Men om det monner, gjenstår å se siden Siv ikke er med på en fast refusjonsordning.

2

Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Frp)

Det går ikke «likar no» for Eriksson. Foruten en liten skandale da han var for ivrig på en karaokebar, har det vært lite bråk rundt ham. Men i en tid hvor arbeidsledigheten er tiltakende skulle man kanskje sett litt mer iver og glød fra statsråden også på dette feltet? Han er tøff i tonen mot LO, som sikkert får blodet til å bruse i Frp-årene, men i krisen norsk arbeidsliv står i, er det avgjørende at partene spiller på lag. Heller ikke i diskusjonen om flyktninger og integrering av disse, har Eriksson vist særlig stor interesse for å være på banen. Han har lovet en tøffere linje overfor Nav og byttet ut sjefen. Vel og bra, tida vil vise om det hjalp å ta mannen og ikke ballen.

3

Olje- og energiminister Tord Lien (Frp)

Lien får gode skussmål, men har ikke vært synlig nok i spørsmål oljekrisen eller i det grønne skiftet, som man kan forvente av minister på feltet: Det er krise i oljebransjen, og Liens svarer at «det er dumt for dem som mister jobben, men dette kommer til å rette seg opp igjen». Sikkert veldig betryggende for de nesten 130.000 personene som er arbeidsledige.

Samtidig gir Lien næringa det de har øverst på ønskelista: Mer areal og forutsigbare rammer.

Lien framstår mest som en oljeminister. Mens alle snakker om det grønne skiftet, mens den tidligere direktør i Trønderenergi sier ny klimaavtale ikke skal ha noen ting å for norsk olje og gass.

2

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H)

77 kommuner ønsker NHO seg. Erna Solberg sa først 100. Så 200. Og nå … ender vi på 423. Kommunereformen har kollapset, sett med Høyre-øyne. Sanner tok Aps støtte for gitt, men forregnet seg. Oppgavemeldingen karakteriseres som syltynn. De blåblå har imidlertid ikke gitt opp: Sanner er flink til å snakke med folk, og har han ikke utløst noe motmakt. Mange tror sammenslåinger vil tikke inn nå når det blir dårligere tider. Tiden vil vise om Sanners forsiktige metode fører til suksess eller kollaps, men i høst er fasiten at han ikke har lykkes. Digitaliseringsarbeidet går sakte, men høster ros fra arbeidsgiversiden.

3

Nærings- og handelsminister Monica Mæland (H)

Rekordhøy arbeidsledighet og en oljenæring på full fart ned; næringsministeren har nok å henge fingrene i. Vi skulle gjerne sett Monica Mæland mer aktiv rundt dette. Jobber med å holde oss inne i internasjonale handelsavtaler som TTIP og TISA. Ga Telenor beskjed om hva hun synes om at selskapet tilbakeholdt informasjon om Vimpelcom. Telenor synes å befinne seg i et område uten dekning også når det gjelder damer, men Svein Aaser var i alle fall nærme nok på et tidspunkt til å få sparken som styreleder. Gründerplanen møter krass kritikk, og bygging av nye næringer ser det ut som om Mæland har delegert til Innovasjon Norge.

5

Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp)

Landbruksminister Listhaug øker sentraliseringen, helt i tråd med blåblå politikk. Kvotene blir større, brukene blir færre og større, landbrukseiendommer skal kunne omsettes uten boplikt på det frie markedet. Sylvi Listhaug skyver gjerne alenemødre og fattigfolk foran seg i forsvar av grisebillig juleribbe. Superpopulisten trives i storm, og kastet seg inn i debatten om «godhetstyranniet». La matmaktutvalget i skuffen, det er dumt. Listhaug er klar for nye oppgaver – hjelpe oss alle.

4

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H)

Denne mannen har en stor del av ansvaret for å bygge framtidens kompetansesamfunn. Gjennomfører universitets- og høgskolereform, høster ros for Forskningsmeldingen og øker pengestrømmen til forskning. Er tydelig på barns rett til skolegang – også de mange tusen som kommer som asylsøkere. Økte lærlingetilskuddet kraftig - et viktig grep som skal bidra til å skaffe Norge 90.000 nye fagarbeidere. Passiv etter DNs avsløringer om triksing i privatskolesktoren. Kviknet til i skoledebatter mot Trond Giske i sommer.

3

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp)

Det er ikke lett å være likestillingsminister fra Frp. Felles likestillings- og diskrimineringslov innebærer et rettighetstap for kvinner og var ikke det vi trengte nå. Tross partileder Siv Jensens forsøk på å få kommunene til ikke å ta imot flyktninger, klarer Horne å bosette flere. Det er godt jobba! Horne får også pluss for arbeidet mot hatytringer. Det store spørsmålet er likevel: Hvorfor må en Frp-statsråd slite med oppgaver partiet ikke egentlig vil ha? Det bør vel Erna Solberg tenke nøye over.

5

Helseminister Bent Høie (H)

Denne mannen går nesten i ett med veggen og det skal han være glad for i disse dager. For ingen helseminister blir populær, i alle fall ikke en som legger ned akuttkirurgi og fødetilbud. Fakkeltog på Vestlandet taler sitt tydelige språk. Men det kunne blitt mer bråk. Høie har klart kunststykket å komme styrket ut av en kontrollhøring i Stortinget. Har satset på rus og psykiatri, som lovet. Holder igjen med frisleppet for private aktører, trolig for å få gjennom strukturendringene i sykehusene først. God strateg.

Mer fra Dagsavisen