Annonse
Artikkelforfatter Trond Erik Sandgren husker ikke hvem som spilte damecupfinalen i 1997, men det var Trondheims-Ørn og Klepp. Trønderne vant 6-1. Her bruker vinnerlagets Tone Haugen pasningsfoten.

Pokalen skal hjem

APEROPET: Lørdagen er en dag for historiebøkene. Det høres noe mer filosofisk ut enn det er ment å være, men nå er det også filosofi som har brakt VIF til sin første NM-finale for damer.

Annonse
Oslo

 

Men ærlig talt, Herr Aperopet. Damefotball. Er ikke det kjedelig,’ a? Tro meg, jeg skjønner deg som tenker sånn. Før min første cupfinale, 4-1-seieren over Strømsgodset for 20 år siden, ble Klanen invitert gratis til Ullevaal dagen før for å skape liv på damefinalen. Jeg var 15 år og ville ha full utnyttelse av helgen, så jeg, min bror og noen flere dro på kampen.

Min aller første damekamp. Hvem som spilte den damefinalen husker jeg ikke, men jeg tror kanskje Trondheims Ørn var et av lagene. Det jeg husker var at vi ikke var mange, men dæven vi kjedet oss. Vi frøs også, så da var vi bedre innpakket til den viktigere kampen dagen etter. Jeg skal innrømme at jeg ikke har besøkt alskens eliteserie-stadioner verken før eller etter den damefinalen. Mine gamle helter heter ikke Linda Medalen eller Hege Riise. Men igjen, de heter heller ikke Diego Maradona, Zinédine Zidane eller Ole Gunnar Solskjær. Nei, mine gamle helter heter Morten Berre, Bjørn Arild «Ørni» Levernes og Lisa-Marie Woods. Ja, du vet stortalentet som forlot Vålerenga på begynnelsen av 2000-tallet til fordel for det tidligere topplaget Asker, i sesongen da vi endelig kom oss opp i 1. divisjon. Hun var ironisk nok fast på vår finalemotstander Avaldsnes i vår.

For en ekte fotballsupporter handler fotball i all hovedsak om følelser og identitet. Jeg identifiserer meg ikke med engelsk og spansk fotball. Derimot gir det å se stolte damer i blå og rød drakt representere klubben i mitt hjerte, i den gjeveste norske turneringen vi har, identitet og følelser i overflod.

vif
Finalemodus: Vålerengas kvinnelag slo ut LSK i semifinalen. I morgen står Avaldsnes på motsatt halvdel i finalen. Foto: Heiko Junge/NTB scanpix

Og hvis du har fulgt med på hvordan damene faktisk har spilt i år så er det faktisk stor sannsynlighet for at jeg også blir underholdt i morgendagens finale. Sannsynligvis var stadionåpningen, 2–0 seier over Kolbotn, mange VIF-tilhengeres første møte med sitt eget damelag. Det var nesten en unison enighet etter kampen om hvor underholdende damene faktisk spilte. Da Kjell Edvin Gustad tok over som trener midt i fjorårssesongen begynte endelig klubben å tenke offensiv fotball, ganske likt Ronny Deilas tanker. Det tok et år før det satt seg.

For laget har kommet en lang vei siden opprykket til Toppserien i 2011. Noen sesonger der de unngikk nedrykk, så etablerte de seg som en middelhavsfarer, før de denne sesongen hengte seg på de «store», dog litt sent i sesongen. Det er nok av lag i Toppserien som har slitt økonomisk og «tatt en Lyn», før klubber med herrelag i Eliteserien har kjøpt opp konkursboet og kjørt inn masse spenn for å bli landets beste Toppserielag (Hei Stabæk og LSK Kvinner).

Vålerenga Damer er ikke konkursboet til tidligere Toppserieklubber. Det har vært Vålerenga fra dag én. Neste sesong vil Toppserien spilles med nyopprykkede Lyn, som også har gått gradene helt på egen hånd. Det blir nok en tøff sesong for jentene fra vestkanten, men de er mer verdt å hate enn gamle Team Strømmen/Setskog-Høland.

Les også: Tidenes sponsorløft for kvinnefotballen

Først står Avaldsnes for tur. Norges nest beste fotballag hvis man ser på tabellen i eliteserien for 2017. Økonomisk dopa langt over bæreevne og fremstår nesten som damefotballens svar på Stavanger Oilers. De slo oss i begge oppgjør i serien, men begge kamper var ettmålsseiere og i kampen på vår nye hjemmebane kunne kampen lett bikket vår vei hadde ikke vært for at vår eminente keeper, Michelle Betos, fikk rødt kort like før pause. Reservekeeper Josefine Ervik er en av seriens beste, men det ble til slutt for tungt med bare ti spillere mot serietoeren.

Avaldsnes er favoritter. Men siden 2013 har de tapt to cupfinaler, to semifinaler og de har bommet på seriegullet de tre siste sesongene. De er nok ikke så gode under press.

Når Vålerenga i morgen entrer kunstgresset i gymsalen, Telenor Arena, skapes historie. Med minst like godt spill som de har bydd på i høst, og tilhørende tribunestøtte, skal det mye til for at ikke Haralds Pokal blir med hjem til Øst.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren, Kjell Henning Thon og Truls Toftnes skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.

Annonse